Parkinsons sykdom

For å stille diagnosen er det vanlig å kreve at to av tre kjernesymptomer er til stede: hviletremor (skjelving når for eksempel hånden ikke brukes), hypokinesi (nedsatt evne til å starte bevegelser, og at bevegelsene blir langsommere) og rigiditet (økt muskelspenning, ofte karakterisert ved en rykkvis motstand). Disse symptomene kalles motoriske symptomer, i og med at de fører til nedsatt evne til å gjennomføre viljestyrte (motoriske) bevegelser.

I tillegg til de tre kjernesymptomene kan pasientene merke postural instabilitet (ustabil kroppsholdning), som noen ganger inkluderes som et fjerde kjernesymptom. De motoriske symptomene fører til at pasientene opplever nedsatt funksjon og praktiske problemer i hverdagen, som å skrive, kneppe knapper, pusse tenner og knytte skolisser.

Forandringene starter ofte i den ene kroppshalvdelen, men etter hvert som sykdommen utvikles blir stadig større deler av kroppen påvirket. Det er viktig å understreke at skjelving kan være fraværende hos enkelte med Parkinsons sykdom.

I tillegg til de motoriske symptomene kan pasientene få mange ikke-motoriske symptomer. Smerter kan forekomme i de områdene av kroppen som blir påvirket. Forstyrrelser av det autonome nervesystemet kan medføre ulike symptomer som økt svette, sikling, svelgvansker, ortostatisk hypotensjon, forstoppelse og vannlatingsproblemer.

Noen pasienter opplever ulike former for søvnvansker som insomni, hypersomni og parasomni, som gir redusert søvnkvalitet om natten med økt søvnighet på dagtid. Depresjon, angst, hallusinasjoner, vrangforestillinger og demens forekommer, men ofte sent i sykdomsforløpet. Dessuten opplever mange en følelse utmattelse eller redusert energi (fatigue) og vekttap.

Noen pasienter opplever også økt slimdannelse i luftveiene, med risiko for utvikling av luftveisinfeksjoner.

Tilførsel av dopamin ville være en logisk behandling, men dopamin kan ikke passere fra kroppen og inn i hjernen. Derfor gis stoffet levodopa som kan gå gjennom blod-hjernebarrieren og som omdannes til dopamin i hjernen. Dette kan gi en effektiv symptomlindring. Samtidig kan den økte dopaminmengden i hjernen medføre bivirkninger, blant annet hallusinasjoner. Det er derfor nødvendig med god oppfølging. Langvarig behandling med levodopa er også blitt satt i sammenheng med økt forekomst av svingninger i symptomene der pasienten flere ganger om dagen varierer fra å være stiv og ubevegelig (motorisk «off») til godt bevegelig («on»), ofte også overbevegelig med opptreden av ufrivillige bevegelser (dyskinesier).

En annen gruppe legemidler som benyttes er dopaminagonister. De aktiverer dopaminreseptorene i basalgangliene. Disse er ikke like effektive som levodopa, men har lengre virketid og gir derfor ikke samme tendens til motoriske svingninger («on-off»). Men dopaminagonistene kan gi mer bivirkninger enn levodopa, og et spesielt problem er at en del pasienter kan få redusert impulskontroll, for eksempel i form av hyperseksualitet, økt pengebruk ved gambling og kjøpemani, eller spiseforstyrrelser. Derfor bør de brukes med en viss forsiktighet og med tett oppfølging.

Et annet behandlingsprinsipp er å øke mengden av dopamin og levodopa ved å hemme nedbrytingen av disse stoffene via enzymene MAO-B (monoaminoksidase-B) eller COMT (katekol-O-metyltransferase). Det har også kommet til flere andre legemidler som virker via andre mekanismer i hjernen, og som kan brukes som tilleggsbehandling.

Tidligere ble sykdommen ofte behandlet med stoffer som hemmer acetylkolin (antikolinerge midler), men dette benyttes nå sjelden bortsett fra hos pasienter som har fått parkinsonisme på grunn av bruk av nevroleptika.

Behandlingen av de ikke-motoriske symptomene er avhengig av hvilke symptomer pasienten har. Det kan dreie seg om behandling av hallusinasjoner, depresjon, ortostatisk hypotensjon, søvnvansker, vannlatingsproblemer, sikling og svelgvansker og smerter.

Pumpebehandling går ut på å tilføre medisinene kontinuerlig gjennom hele dagen for å unngå motoriske svingninger. Dette kan gjøres med flytende levodopa (Duodopa) som pumpes rett inn i tarmen gjennom en PEG-sonde som er operert gjennom bukveggen, inn i magesekken og videre ned i tynntarmen. Pumpebehandling er spesielt nyttig for pasienter som opplever store svingninger. Et annet alternativ er å injisere dopaminagonisten apomorfin inn i underhuden, for eksempel på buken.

Nevrokirurgisk behandling ble tidligere utført ved at man lagde små lesjoner i den fremre delen av thalamus ved hjelp av stereotaktisk kirurgi. Denne teknikken er nå erstattet av implantasjon av elektroder som stimulerer bestemte deler av basalgangliene, såkalt dyp hjernestimulering (DBS). Det vanligste er da å sette inn elektroder i nucleus subthalamicus, noe som har svært god effekt på motoriske symptomer. Stimuleringselektroder legges i begge hjernehalvdeler, og disse kobles til en pacemaker som ligger under huden på brystet. Stimuleringen kan justeres for å oppnå best mulig effekt. Noen pasienter opplever fatigue og apati etter behandlingen.

Transplantasjon av nerveceller som produserer dopamin har blitt forsøkt i andre land, men metoden er beheftet med en rekke problemer – også etisk siden det ble brukt celler fra aborterte fostre – og har ikke kommet i alminnelig bruk i noen deler av verden.