Modulasjon er når musikk går fra én toneart til en annen. Dette er en måte å skape variasjon og spenning i (tonal) musikk på. Modulasjoner skaper også avsnitt i musikken, og dermed musikalsk form.
Tonal musikk har alltid en tydelig følelse av grunntone og hovedtoneart. Dette kalles musikkens tonale sentrum, og er det som føles som «hjem» i musikken (på engelsk brukes gjerne betegnelsen «home key»). En modulasjon flytter dette sentrumet slik at en ny toneart føles som «hjem».
I populærmusikk moduleres det ofte i bridgen i en låt. Kromatisk modulering, der musikken flyttes et halvt trinn, er kjent fra mange Grand Prix-låter. Et eksempel er Bobbysocks' «La det Swinge» av Rolf Løvland, som modulerer kromatisk mellom første refreng og andre vers.
Et godt eksempel på modulasjon som formdannende element er sonatesatsformen. Den følger sonateprinsippet som krever at alle ideene som blir introdusert i en annen toneart enn grunntonearten må spilles i grunntonearten før satsen er over.
Modulasjon og utsving
Når en modulasjon bare er midlertidig og ikke blir helt fullført kalles det tonalt utsving. Det kan være vanskelig å skille mellom modulasjon og utsving, fordi prinsippet er det samme.
Et eksempel er «Kom mai, du skjønne, milde» av Wolfgang Amadeus Mozart. Her er originaltonearten F-dur, men i tredje frase, der teksten i første vers er «...at jeg igjen deg så», forskyves toneartssenteret midlertidig til C-dur (på ordet «så»). Etter et slikt utsving har komponisten to valg: Å skynde seg tilbake til hovedtonearten (i dette tilfellet F-dur) ved å snarest gjeninnføre hovedtoneartens skalatoner, eller å befeste den nye tonearten ved å foreta flere kadenser til denne. Her velger Mozart det førstnevnte – det er et tonalt utsving. Hadde han gjennomført modulasjonen med en ny kadens til C-dur, ville det vært en modulasjon.
I korte sanger som «Kom mai, du skjønne milde» brukes ofte utsving for å oppnå den samme effekten som en modulasjon. Det samme forekommer også i «La det swinge», der teksten i sangen går «...når jeg føler at det svinger mer og mer».
Typer og eksempler
Det finnes flere måter å modulere på. En modulasjon til en nært beslektet toneart gjennomføres ved å innføre en akkord som kan lede til den nye tonearten. Dette innebærer også et endret skalatrinn som gjerne bekreftes melodisk. Parallell modulering er når musikken går fra dur til moll (eller omvendt) uten å skifte grunntone (tonika). Man kan også lage en kjede av modulasjoner som følger kvintsirkelen.
En modulasjon i form av en plutselig, uforberedt overgang til en ny toneart kalles gjerne et ‘toneartsrykk’. En variant av dette er kromatisk modulering der musikken flyttes et halvt trinn, som i «La det Swinge».
I populærmusikk moduleres det ofte i «bridgen» i en låt. Et eksempel på dette er Eric Claptons «Tears in Heaven». Bridgen er den delen der teksten starter med «Time can bring you down». Låta går i A-dur, mens bridgen begynner med et rykk til en C-dur-akkord, med en bassgang som snart avslører at vi er i G-dur. Mot slutten av bridgen brukes som regel en dominantseptim-akkord for å modulere tilbake til vers eller refreng i hovedtonearten. Når bridgen skrives i en annen toneart skapes en spenningskurve i sangen.
Uforberedte modulasjoner
Lenge før Eric Clapton hadde Franz Schubert blitt sterkt kritisert for sine uforberedte modulasjoner, som i hans samtid var svært uvanlig. Vi kan si at Schubert oppfant «snarveier» og brøt med etablert praksis tidlig på 1800-tallet. På tross av samtidens kritikk har ettertiden gitt ham stor anerkjennelse for det samme. Omtrent det samme kan sies om Ludwig van Beethovens sene strykekvartetter, som ofte kalles de «gale kvartettene». De klinger uvanlig dissonant i forhold til andre verk i sin samtid, men har i ettertid vist seg å peke frem mot mer moderne musikk.