tonalitet

Musikk som er organisert på denne måten, kalles tonal musikk. I tonal musikk preges sluttonen, tonika, av stabilitet og ro. For å skape spenning og retning og tiltrekninger i musikken, kan komponisten innføre sprang i melodien eller harmonier som fjerner seg fra det tonale sentrumet. En kadens er en avslutning på et musikalsk forløp hvor gjerne en dominantakkord eller dominantseptim (dominant med tilføyd lav sjuendetone) leder opp til sluttakkorden; i C-dur er dominantseptimen en G⁷, altså G-H-D med septimen F tilføyd.

Tonalitet finnes i musikk som inneholder flere tonearter gjennom modulasjon, eller i musikkstiler der flere tonearter opptrer samtidig, i bitonalitet eller polytonalitet.

I vestlig musikk er tonalitet normalt ensbetydende med dur/moll-tonal musikk og dens skala- og akkordrepertoar fra og med 1600-tallet. Fra 1800-tallet ble virkemidler som kromatikk og hurtige og fjerne modulasjoner med på å utvide tonaliteten uten at musikken ble atonal.

Franz Liszt (1811–1886) og Richard Wagner (1813–1883) var noen av de første komponistene som rokket ved tonalitetens stabilitet ved bruk av kromatikk, uoppløste dissonerende akkorder og modulasjoner til fjerntliggende tonearter. Claude Debussy (1862–1918) bidro til å utfordre tonalitetens grenser ved bruk av symmetriske samklanger og ledetoneløse kadenser.

Inn på 1900-tallet ble tonalitetsbegrepet ofte knyttet til personlige komposisjonsteknikker. Arnold Schönberg foretrakk betegnelsen pantonalitet fremfor atonalitet, Igor Stravinskij og Darius Milhaud brukte ofte bitonalitet, Paul Hindemith «beviste» tonalitetens naturgitte styrke både gjennom skrift og musikk, og Olivier Messiaen fornyet tonalitetens ulike virkemidler gjennom de såkalte modi med begrensede transposisjonsmuligheter.

• tone
• toneart
• utvidet tonalitet
• fri tonalitet