Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

vannforsyning

Versj. 19
Denne versjonen ble sendt inn av Jo Halvard Halleraker 25. juli 2023. Innsenders kommentar til endringsforslaget: «Utvidet litt mer om internasjonale forhold, og beskrevet avsalting som en "siste utvei" for sikre vannforsyningen der naturlige råvannskilder er utilstrekkelige. Bør vurderes om denne artikkelen også bør inngå i temaseiden #bærekraft, siden det er lite/ingen som dekker opp bærekraftsmål nr 6 såvidt jeg kan se. ». Den ble godkjent for videre bearbeding 11. oktober 2023. Artikkelen endret 2288 tegn fra forrige versjon.

Vannforsyning er transport og fordeling av drikkevann til private husholdninger, industri og offentlig forbruk, og annet forbruk av ferskvann til vanning (landbruk) og eventuell kjøling av energianlegg.

Vannverk

Vannforsyningsnettet består vanligvis av en pumpestasjon i rentvannsmagasinet, renseanlegg, rørledning til utjevningsmagasinet, også omtalt som trykkbasseng eller vanntårn, og fordelingsnett ut til forbrukerne. Utjevningsmagasinene ligger høyt for å sikre tilstrekkelig vanntrykk til alle forbrukere i forsyningsområdet. I flatt terreng bygges reservoarene som vanntårn (cisterne anbrakt på høytstilte pilarer). Magasinene danner samtidig en vannreserve ved brannslokning og gjør det mulig å begrense strømregningene til pumpestasjonene.

Fra magasinene fordeles vannet til forbrukerne ved hjelp av vannforsyningsnettets mange forgreninger. Når nettet anlegges med sløyfer, vil vannet få en bedre sirkulasjon. I områder med store høydeforskjeller installeres reduksjonsventiler for å senke trykket i lavereliggende områder og hydroforanlegg for å øke trykket i høyereliggende områder. For lavt trykk senker vannforsyningen og for høyt trykk øker lekkasjene og faren for at rør sprenges.

Etablering av vannverk på landsbygda øker vannforbruket betraktelig fra cirka 10 liter per person per døgn, så lenge vannet må bæres, til mer enn 500 l per person per døgn (industri inkludert) i byer og tettsteder.

Vannverk i Norge

I Norge er det, på grunn av grisgrendt bebyggelse, utbygd mange små vannverk, men større regionale vannverk finnes ved de større befolkningssentrene.

I 2017 var det i følge SSB omtrent 1100 kommunale vannverk som forsyner 85 prosent av befolkningen (nesten 4,5 millioner mennesker) med vann. Drikkekvaliteten på dette vannet er høy: Når det gjelder E. coli, farge og pH har henholdsvis 98, 99 og 97 prosent akseptabel vannforsyning fra kommunale vannverk.

Inkludert private vannverk finnes det i Norge i underkant av 2000 vannverk.

Vannforbruk

Vannforbruket bestemmes av antall abonnenter, mengde av sanitærutstyr og sløsing, industriens art og omfang, offentlig forbruk i form av gaterenhold, fontener, brannslokning, med mer, samt vannforsyningsnettets standard og lekkasjeprosent. I tillegg regnes også vannuttak til vanning i landbruket og eventuell kjøling av energianlegg, som er betydelige kilder til vannforbruk internasjonalt.

I 2016 utgjorde privat vannforbruk til husholdning 190 liter per person og døgn (l/p.d.). Vannmengden som går ut fra vannverk er betydelig større på grunn av ervervsmessig og offentlig forbruk og ikke minst lekkasjer ut fra rørnettet. Fra vannverket kan vannforbruket variere fra 350 l/p.d. til 1000 l/p.d.

Lekkasjene på vannledningsnett kan være betydelige. I Norge er 40–70 prosent vanlig i områder hvor vann er billig og vannkildene tilstrekkelige. I flere land hvor vann betales etter måler og prisen er høy, makter myndighetene å holde lekkasjene nede på cirka 10 prosent, med systematisk lekkasjesøking.

Vannkilder

I Norge benyttes vesentlig overflatevann til vannforsyning, men interessen for grunnvann er økende. Det er bygd flere større drikkevannsforsyningsanlegg, spesielt i indre Østlandet, som er basert på pumping av vann fra brønner i løsmasser ved større elver. Fortsatt utgjør vannforsyning fra overflatevann det største volumet i Norge, men i antall kilder er nok grunnvann større. Dette fordi mange lokale vannkilder oftere er borebrønner, mens de største byene forsynes fra store innsjømagasin (spesielt Maridalsvannet i Oslo og Jonsvatnet i Trondheim).

Sikker og god vannforsyning er helt avgjørende for at vi skal fungere i dagliglivet. Ett av de dyreste investeringsprosjektene i Oslo er etableringen av ny reservevannforsyning. Den er planlagt med lange overføringer av innsjøvann fra Holsfjorden. De store investeringene begrunnes med at kun en vannkilde og et vannverk til mer enn 90 prosent av Oslos befolkning gjør vannforsyningen svært sårbar.

I Norge er bergartene for det meste lite porøse, og grunnvann i fjell forekommer derfor vesentlig i sprekksystemer. Boring i fjell gir vanligvis ikke så store vannmengder at større vannforsyningsanlegg kan baseres på slike borebrønner. Imidlertid er det i landdistriktene anlagt et stort antall (70 000–100 000) borebrønner i fjell, og disse gir utmerket drikkevannsforsyning for mindre anlegg til forsyning av husholdninger, gårdsbruk med mer. Borebrønner i fjell er vanligvis 20–100 meter dype. Grunnvann gir ofte sikker og god vannkvalitet, men de lokale geokjemiske forholdene kan gi naturlig forhøyede nivåer som overstiger grenseverdiene for endel grunnstoff (for eksempel fluor, jern-mangan eller tungmetaller).

For flere øysamfunn langs norskekysten, så har tilgangen til tilstrekkelig vannforsyning med god nok kvalitet vært utfordrende. Kombinasjoner av cisterner for å samle regnvann og avsaltingsanlegg er etablert på enkelte øyer (som er grunnlaget for whiskydestilleriet på Myken), der også grunnvannet er for salt til å brukes direkte.

Internasjonalt

I Europa står grunnvann for mer enn halvparten av den offentlige drikkevannsforsyningen. Allikevel så kommer det største vannforbruket fra overflatevann. Både vanning (irrigasjon i landbruket) og vannforbruk til energi (blant annet kjøling av kjernekraftverk) utgjør et større forbruk enn uttak av ferskvann til drikkevann.

Det er også kjent at i flere nedbørfelt, særlig i områder med vannknapphet, så skjer det en omfattende gjenbruk av ferskvannet. Vannrensing av avløpsvann gjør at den samme vannmengden kan ha vært innom flere husholdninger før den renner ut i havet. I de tørreste regionene av jorda med stort vannbehov, så skaffes betydelige vannmengder fra energikrevende avsaltingsanlegg. Noen av de største produserer daglig mer enn 500 000 m3 ferskvann fra saltvann, ved bruk av membraner og omvendt osmose. Dette er blant de minst bærekraftige vannforsyningene i verden, som er forbeholdt rike land, og utbredt i Midtøsten (Israel og flere av landene på den arabiske halvøya), men også flere steder i USA og Australia.

Tilgang på ferskvann er sentralt i bærekraftig utvikling, og omtales gjerne som vann-mat-energi-koblingen (engelsk water-energy nexus). Etterspørselen etter alle tre komponenter øker i de fleste land, drevet av en økende befolkning, rask urbanisering, endret kosthold og økonomisk vekst. Landbruk er den største forbrukeren av verdens ferskvannsressurser (over 70 %). De tette koblingene krever bærekraftige tilnærminger for å sikre vann- og matsikkerhet, blant annet med bærekraftig landbruk og energiproduksjon over hele verden.

Rent vann, gode sanitærforhold og bærekraftig vannforvaltning utgjør bærekraftsmål nr 6, fordi tilgangen på nok rent ferskvann er av de viktigste forutsetningen for god helse. I flere land og mange folkerrike regioner meldes det om vannknapphet, som følge av fortsatt vannforurensing, overforbruk og ikke bærekraftig vannforvaltning. I mange av verdens største grunnvannsakviferer er vannuttaket alt for stort. I deler av Kina synker grunnvannsspeilet, som følge av større vannuttak enn tilsiget fra overflaten over tid. Alle land er forpliktet til å rapportere data om sitt vannforbruk, som grunnlag for FNs indikator på vann-stress, som uttrykker om vannforbruket er bærekraftig. FN regner at land med vannknapphet over tid forbruker mer enn 25 prosent av de tilgjengelige ferskvannsressursene. En rekke av de mest folkerike områdene i verden (India) eller land med betydelig jordbruksproduksjon som forutsetter omfattende irrigasjon scorer høyt på FNs indikator på vannknapphet. Siden Norge importerer betydelige mengder med jordbruksprodukter fra slike områder, så slår dette ut på den norske spilloverindeksen til FN (negativ påvirkning på andre lands bærekraft).

Klimaendringene med lengre tørker (perioder med lite nedbør), økt fordamping, økt behov for vanning og økt vannforbruk til energiproduksjon eller kjøling har gjort at tilgang på ferskvann har nådd kritiske lave nivåer fler steder. Eksempler på dette i nyere tid er blant annet fra California (USA), Cape Town (Sør-Afrika) og Uruguays hovedstad Montevideo, der myndighetene infiltrerte så mye brakkvann at vannforsyningen ble helsefarlig sommeren 2023.

I følge FN bor cirka 2,3 milliarder av jordas befolkning i områder med mangelfull vannforsyning, hvorav 732 millioner bor i områder der vannforsyningen er kritisk dårlig (tall fra 2021). Pr 2017 så var så mange som 129 land heller ikke i rute mot en bærekraftig forvaltning av sine vannressurser til 2030, noe som er en forutsetning for mange velferdsgoder.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur