Alfred den store

Alfred var den yngste av Ethelwulfs barn, og var muligens tiltenkt en karriere i kirken. Han viste seg tidlig som lærenem, og det fortelles at han overgikk sine eldre brødre i boklig lærdom. Tre av brødrene ble konger av Wessex før Alfred – Ethelbald (død 860), Ethelbert (død 865) og Ethelred (død 871). Asser forteller riktignok i Alfreds biografi at han som barn fulgte med faren Ethelwulf til Roma, hvor den unge Alfred ble salvet til konge av pave Leo 4. Dette er imidlertid vanskelig å se for seg at Ethelwulf, som allerede hadde voksne sønner, ville gå med på en slik ordning. Alfred kalles heller ikke konge under brødrenes herredømme.

Både kong Ethelbald og kong Ethelbert døde barnløse, men kong Ethelred etterlot seg to unge sønner. Den politiske situasjonen var så prekær at Alfred, som på dette tidspunktet allerede hadde lang militær erfaring, tok tronen for å unngå potensielt kaos under en barnekonge. Den store hedenske vikinghæren som hadde invadert England i 865, erobret i løpet av få år kongedømmene Northumbria og East Anglia og svekket kongedømmet Mercia betraktelig.

De første årene av Alfreds herredømme var derfor preget av kampen mot vikingene, som i begynnelsen så ut til å stramme grepet om sine engelske erobringer, også i områdene rundt Wessex. I 2019 ble det kjent at det var gjort et myntfunn ved Leominster som tydet på at Alfred ingikk en allianse mot vikingene med kongen av naboriket Mercia, Ceolwulf 2. Likevel beholdt vikinghæren overtaket i lang tid. Alfred selv ble nesten fanget ved Chippenham tidlig i 878, og flyktet ut i ødemarkene i Somerset med en håndfull menn.

Situasjonen etter flukten fra Chippenham virket håpløs, men gjennom nøye planlegging klarte Alfred igjen å samle en hær. I mai 878 vant han en avgjørende seier mot vikinghæren i slaget ved Edington (i originalkildene kalt Ethandun). Etter sigende konverterte vikinghærens fører, den beseriede Guthrum til kristendommen under navnet Æthelstan (Athelstan), og bosatte seg i East Anglia. Etter dette hadde skandinavene og deres etterkommere herredømme over området nord og øst i England, riktignok med enkelte avbrytelser, fram til den endelige foreningen under Knut den mektige i 1016.

Under den fredsperioden som fulgte slaget ved Edington bygget Alfred opp hær og flåte. I 892–895, da vikingene igjen gikk til alvorlige angrep, seiret Alfred på ny. I 899 døde kong Alfred og ble etterfulgt av sønnen Edvard.

Alfred den store er godt kjent for sine fredelige sysler. Han grunnla skoler, ga lover og skapte respekt for domstolene. Han lot mange lærde verk oversette fra latin til gammelengelsk, og ofte oversatte han selv eller skrev forord. Kongens egne tekster røper at han ønsket å bøte på Englands litterære forfall i kjølvannet av vikingenes herjinger. Særlig gjaldt det ferdighetene i latin blant presteskapet og kristendomskunnskapen.

Alfred bidro derfor til en blomstringstid for litteratur og historieskrivning i England. Det var sannsynligvis under Alfred at arbeidet med den angelsaksiske krønike tok til, og waliseren Asser (død 909) skrev Alfreds egen biografi på 890-tallet. Av særlig interesse for Norge er Alfreds oversettelse av Orosius' verdenshistorie, hvor Ottars beretning om Norge er tatt med.

Alfred ble beundret av ettertiden. Dette var han nok i stor grad ansvarlig for selv blant annet gjennom å støtte Assers biografiske prosjekt og den angelsaksiske krønike. I middelalderen ble han iblant gitt tilnavnet litteratus, det vil si boklærd. I nyere tid har imidlertid Alfred vært kjent med tilnavnet den store (the great), et tilnavn som ble gitt ham på 1500-tallet. Engelske reformasjonshistorikere som lette etter tegn på engelsk uavhengighet fra pavekirken i middelalderen lovpriste blant annet Alfreds utstrakte bruk av gammelengelsk framfor latin i sin litterære virksomhet.

Fra 1100-tallet er det bevart en anekdote om Alfreds tid i ødemarken som er blant de mest kjente fortellingene i engelsk historie. Kongen skal etter flukten fra Chippenham ha søkt tilflukt hos en svinerøkter, og mens han grublet på hvordan han skulle slå tilbake mot vikingene, ba svinerøkterens kone kongen om å holde øye med noen brød hun nettopp hadde satt til steking. Kongen var imidlertid så fordypet i egne tanker at han ikke enset at rundstykkene ble svidd rett framfor ham. Den irriterte kona refset kongen, som straks snudde brødene og hjalp kona å ta dem ut av ovnen. Historien, som er bevart i en senere helgenfortelling, kan nok ikke verifiseres, og bør vel helst sees på som en av de mange sagnene som oppsto om den populære kongen.

• Regenter i England
• Englands historie

• Detectorists stole Viking hoard that 'rewrites' history (BBC, November 2019)

• Keynes, S. og Lapidge, M. (2004). Alfred the Great: Asser's Life of King Alfred and other contemporary sources. London: Penguin Classics.
• Smyth, A. P. (1995) Alfred the Great. Oxford: Oxford University Press.
• Wormald, P. (2004). Alfred [Ælfred] (848/9–899), king of the West Saxons and of the Anglo-Saxons. Oxford Dictionary of National Biography . Oxford: Oxford University Press .
• Wormald, P. (2004). Asser (d. 909), bishop of Sherborne. Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press.