Barnekonvensjonen

Barnekonvensjonen definerer i artikkel 1 barn som mennesker under 18 år, med mindre «barnet blir myndig tidligere etter den lovgivning som gjelder for landet.» I Norge er myndighetsalderen 18 år og sammenfaller derfor med konvensjonens definisjon av hvem som anses å være barn.

Barnekonvensjonen omfatter et vidt spekter av rettigheter, og både sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter inngår i konvensjonen.

Av sivile og politiske rettigheter kan nevnes at konvensjonen omhandler barns rett til et navn, statsborgerskap, ytringsfrihet, religionsfrihet, organisasjonsfrihet og privatliv.

Av økonomisk, sosiale og kulturelle rettigheter kan nevnes barns rett til den høyest oppnåelige helsestandard, til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering, til tilstrekkelig levestandard, til utdanning og til lek, hvile og fritid.

FNs barnekomité – komiteen som overvåker at statene gjennomfører konvensjonen som de skal – har utpekt fire konvensjonsbestemmelser som prinsipper av generell eller overordnet betydning. Dette vil si at de fire prinsippene har betydning for forståelsen av hele konvensjonen. De fire prinsippene er:

• prinsippet om barnets beste i artikkel 3 nr. 1
• prinsippet om ikke-diskriminering i artikkel 2
• retten til liv og utvikling i artikkel 6
• prinsippet om barnets rett til å bli hørt i artikkel 12

I sin tilnærming til barns rettigheter berører konvensjonen tre ulike aktører: barnet, foreldrene (eller andre som har juridisk ansvar for barnet), samt ulike statlige aktører. Konvensjonen bygger på at foreldre er svært viktige for barns utvikling, og belyser samspillet mellom barn og foreldre for eksempel i tilknytning til at barnet skal bli hørt «i alle forhold som vedrører barnet» og barnets synspunkter skal tillegges «behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet», se barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 1. I konvensjonen anerkjennes det imidlertid også at foreldrenes og barns interesser noen ganger kan komme i konflikt. Dette er for eksempel tilfelle ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barn, der konvensjonen fastslår at det kan være til barnets beste å bli skilt fra foreldrene, se artikkel 9.

I en norsk kontekst har det i særlig grad vært rettet oppmerksomhet mot betydningen av barnekonvensjonens prinsipp om barnets beste, for eksempel i forbindelse med saker om avslag på opphold i Norge for familier med barn som har bodd lenge i landet.

FNs barnekomité overvåker at statene oppfyller sine konvensjonsforpliktelser. Komiteen består av 18 eksperter på feltet, og Norge har bidratt med to eksperter. Lucy Smith (tidligere professor i juss og rektor ved Universitetet i Oslo) var medlem av komiteen fra 2003. Kirsten Sandberg (professor i juss ved Universitetet i Oslo) var medlem av Barnekomiteen fra 2011 til 2019.

Overvåkingen skjer ved at komiteen behandler periodiske rapporter fra konvensjonspartene og uttrykker sitt syn om tilstanden i det enkelte land i såkalte «konkluderende observasjoner». Statene skal etter konvensjonens artikkel 44 sende inn rapporter hvert femte år. Norge har til nå sendt inn fem periodiske rapporter, den siste i 2016. I tillegg til å behandle periodiske rapporter utarbeider komiteen såkalte «generelle kommentarer» som omhandler tolkningen av konvensjonen.

I 2011 ble det vedtatt en tredje valgfri tilleggsprotokoll til konvensjonen som etablerer klageadgang til Barnekomiteen for enkeltbarn eller grupper av barn som mener at deres rettigheter etter konvensjonen er krenket. Protokollen gir Barnekomiteen kompetanse til å behandle spørsmål om konvensjonsbrudd, forutsatt at alle nasjonale rettsmidler er uttømt. Tilleggsprotokollen trådte i kraft i april 2014, etter at 10 stater hadde blitt parter til protokollen. Norge har ikke sluttet seg til ordningen med individklageadgang. Dette har vært under debatt i Norge i lang tid. Solberg-regjeringen konkluderte høsten 2016 med at Norge ikke skulle slutte seg til individklageordningen under Barnekonvensjonen, se stortingsmelding nr. 39 (2015–2016). Her ble det konkludert med at Norge heller ikke skulle slutte seg til individklageordningene under FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og FNs konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

På den nasjonale arena er barneombudet gitt et særlig ansvar for å føre tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter Barnekonvensjonen, se barneombudsloven § 3 annet ledd bokstav b).

Det var stor debatt om hvorvidt Barnekonvensjonen skulle inkorporeres i norsk rett gjennom menneskerettsloven da denne ble vedtatt i 1999. I første omgang ble resultatet at konvensjonen ikke ble inkludert og dermed ikke gjort til en del av den nasjonale lovgivningen på linje med EMK, ØSK og SP. Barnekonvensjonen ble inntatt i menneskerettsloven i 2003. I 2009 ble også FNs kvinnekonvensjon inkludert i menneskerettsloven.

Det er inntatt en forrangsregel i menneskerettsloven § 3 som innebærer at de fem konvensjonene som er inkorporert gjennom loven er gitt en særlig sterk formell rettslig stilling i norsk rett.

Den 13. mai 2014 vedtok Stortinget et nytt menneskerettskapittel i Grunnloven, og barns rettigheter ble slått fast i ny § 104. Bestemmelsen reflekterer flere av de sentrale prinsippene fra barnekonvensjonen, og inkluderer barns rett til å bli hørt, barnets beste som et grunnleggende hensyn, barns rett til personlig integritet og rett til utvikling.

• menneskerettigheter
• FN – Forente Nasjoner

• Hele barnekonvensjonen i kortversjon hos Redd Barna
• FNs barnekomité
• UNICEF med informasjon om barnekonvensjonens historie
• Barneombudet
• Stortingsmelding nr. 39 (2015-2016) om individklageadgang
• FN: Oversikt over når ulike land har tiltrådt konvensjonen og med hvilke reservasjoner (engelsk)