Det latinske keiserdømme

Det latinske keiserdømme betegner staten som ble opprettet etter at romersk-katolske korsfarere erobret Konstantinopel, hovedstaden i Det bysantinske riket (det østromerske riket) under det fjerde korstog. Riket ble opprettet i 1204 og varte til 1261 da bysantinsk styre ble gjenopprettet.

Korsfarerne i det fjerde korstog (1202–1204) var avhengige av venetianske skip for overfarten fra Italia til Det hellige land. Til gjengjeld inngikk de en avtale om å utføre militære operasjoner for venetianerne på veien. En kombinasjon av Venezias handelsinteresser, personlige ambisjoner, rivalisering mellom paven og den bysantinsk keiseren, grådighet og mangel på forsyninger førte til at det gresk-ortodokse kristne Konstantinopel ble mål for korstoget. Byen ble plyndret, og i områdene som ikke Venezia tok over ble det satt inn en romersk-katolsk keiser, som styrte over regionen rundt Marmarahavet samt sentrale deler av dagens Hellas.

Riket ble organisert som en føydalstat etter mønster av kongeriket Jerusalem. Herskerne fikk raskt problemer med å håndtere gamle bysantinske eliter, en gresk-ortodoks befolkning, egenrådige vasaller, italienske handelsinteresser, bulgarske naboer, og ikke minst de gresk-ortodokse etterfølgerstatene, som forsøkte å gjenopprette det bysantinske keiserdømmet. Dette lyktes i 1261, da Keiserdømmet Nikea under Mikael Palaiologos erobret Konstantinopel med Genovas støtte.