Heile omkalfatringa frå sjølvforsyningshushald til pengehushald er mangfaldig, rik på nyansar og svært samansett. Årsaker og verknader er fletta inn i kvarandre. Ein måte å få kontroll på er å skilje mellom indre og ytre krefter for endringane.
Dei indre kreftene utfalda seg i lokalsamfunnet, til dømes i forholdet mellom naturgrunnlaget på den eine sida og folketalet, gardsstrukturen og næringsgrunnlaget på den andre. Folkeauken er her ein avgjerande faktor, som førte til eit sterkt press på jordressursane. Gardane vart delte opp og oppstykkja. Mange av gardseiningane vart reint for små til å sikre ei rimeleg utkome.
Frå den heilt andre sida verka dei ytre kreftene med veldig tyngd. Den nye tida la seg over den gamle samfunnsskipnaden og trengde han sakte, men sikkert attende. Noreg vart smått om senn samla til eitt økonomisk rike og vart dermed drege inn i internasjonal samhandel.
Marknadene vart utvida. Fabrikkar vart bygde og drog folk til seg. Byvoksteren førte til større forbruk. Byane og det store utlandet lokka med nye vareslag, og dei lokka på andre måtar òg. Jernbanene tøygde seg ut frå sentrale byområde. Bygdelag som låg nær jernbana, nyvegen eller dampskipskaia, merka omskiftet først. Folket i desse bygdelaga måtte svare på utfordringa. Det gjekk ikkje lenger på gamlemåten.
Mykje av det gamle bondesamfunnet gjekk dermed tapt. Men noko anna kom i staden. Utsynet vart vidare. Den gamle og avvisande bondehaldninga måtte vike for ein heilt ny mentalitet, der det galdt å tilpasse seg dei nye tidene, bryte ut av dei kommunale forskansingane og gjere seg til herrar over statsstyringa.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.