Gerhart Hauptmann

Hauptmanns debut, Banevokter Thiel, er en av tyskspråklig litteratur mest kjente og mest leste tekster. Banevokteren Thiel bor sammen med sin kone, Lene, sin sønn fra første ekteskap, Tobias, samt sin og Lenes felles sønn i en liten landsby i furuskogen utenfor Berlin, i nærheten av en jernbanestrekning som han har ansvar for. Thiel begjærer Lene, og begjæret er så kraftig at han ser bort når hun mishandler Tobias; han er redd for å forargre henne ved å beskytte Tobias. En dag leker Tobias uten oppsyn og blir overkjørt og drept av toget. I sin rasende sorg dreper Thiel både Lene og deres felles sønn, og han ender i psykiatrien.

Den novellistiske studien, som undertittelen lyder, beskriver detaljert, i naturalismens såkalte Sekundenstil, Thiels svik overfor Tobias og hans påfølgende psykiske sammenbrudd forårsaket av skyldfølelser over egen unnlatelsessynd: banevokteren som ikke var i stand til å vokte over sin lille sønn. Selv om Banevokter Thiel viser mange av naturalismens karakteristiske trekk, viser den også utover epoken, blant annet gjennom interessen for psykologiske prosesser, for drømmer og bruk av symboler. Motivet en svak mann mellom to kvinner videreutviklet Hauptmann senere i teaterstykkene Fuhrmann Henschel (1899) og Gabriel Schillings Flucht (1906).

I 1889 ble teatret Freie Bühne grunnlagt i Berlin. Samme høst viste teatret uroppførelsen av Hauptmanns drama Vor Sonnenaufgang (1889, norsk oversettelse Soloppgangen: For en ny fremtid, 2011). Dette var Hauptmanns gjennombrudd som dramatiker, og som ingen annen i tyskspråklig litteratur kom han til å representere naturalismens sosialkritiske dramatikk. Stykket, som har undertittelen «sosialt drama» (soziales Drama), handler om Helene, som lever i en familie som allerede er dømt til undergang på grunn av alkoholisme (et av naturalismens ledemotiv), og som en kort stund håper på å bli reddet fra en uholdbar familiesituasjon gjennom mannen Loth. Da Loth oppdager hvor dårlig det står til med familien, forlater han imidlertid Helene som ikke ser noen annen utvei enn døden.

I Vor Sonnenaufgang tematiseres betydningen av arv og miljø, i tråd med naturalismens deterministiske livssyn. Stykket dedikerte Hauptmann til en Bjarne P. Holmsen som han titulerte som en konsekvent realist og forfatter av dramaet Papa Hamlet. Papa Hamlet ble utgitt i 1899 og var i virkeligheten skrevet av Arno Holz og Johannes Schlaf under det norskklingende pseudonymet Bjarne P. Holmsen, en hommage til Henrik Ibsen.

Også dramaene Das Friedensfest (1890) og Einsame Menschen (1891, norsk oversettelse, bokmål, Ensomme mennesker, 1891, nynorsk Einsame menneske, 1942), som både i problemstilling og dramateknikk røper en sterk innflytelse fra Ibsen (Das Friedensfest erinspirert av Gjengangere, Einsame Menschen av Rosmersholm), regnes blant Hauptmanns naturalistiske hovedverk. Begge ble uroppført på Freie Bühne.

I 1892 kom Die Weber (første versjon hadde den dialektale tittelen De Waber, med en tydelig referanse til veveropprøret i Schlesien i 1844, norsk oversettelse Veverne, 1956), som tar opp et et historisk stoff som Heinrich Heine bearbeidet i sitt dikt Die Weber (1844), og som Käthe Kollwitz tegnet i sin berømte Veversyklus (1897). Under veveropprøret protesterte veverne mot lave lønninger og elendige levevilkår, og opprøret ble brutalt slått ned.

Hauptmanns radikale framstilling av fattigdom, nød og opprør mot de kapitalistiske industriherrene representerte noe helt nytt i tyskspråklig dramatikk. Nytt var også det at han ga avkall på en individuell protagonist og innførte et kollektiv, en sosial gruppe, som dramaets handlende subjekt. Stykket var så eksplosivt at premieren på Freie Bühne fant sted for en lukket forsamling – først i 1894 ble stykket oppført for allmennheten.

Rose Bernd (1903) er basert på en rettssak hvor en ung og ugift kvinne ble anklaget for å ha drept sitt nyfødte barn – en rettssak som Hauptmann fulgte som lekdommer. Dramaet tar opp det tradisjonelle motivet barnemordersken, som blant annet Johann Wolfgang von Goethe behandler i Faust, og setter det inn i en naturalistisk ramme.

Die Ratten (1911) er et av Hauptmanns mest kjente teaterstykker. En kvinne som har mistet sitt eget barn, kjøper barnet til ei tjenestejente og utgir det som sitt eget. Da tjenestejenta ønsker å få barnet tilbake, sørger hun for at den unge kvinnen blir drept. For selv å unngå å bli dømt tar hun sitt eget liv. Som et bilde på menneskelig svik og manglende moralsk holdning innfører Hauptmann rottene som gnager i huset hvor handlingen utspiller seg.

I 1893 hadde både komedien Der Biberpelz (1893, norsk oversettelse Bøverpelsen, 1925) og Hanneles Himmelfahrt (1894, norsk oversettelse Hannemor, 1894) premiere. Der Biberpelz er en satire over tysk byråkrati, hvor forbrytelsen forblir uten følger for forbryteren, men tvert imot ødelegger for de uskyldige, og i Hanneles Himmelfahrt flykter et mishandlet barn fra en grusom virkelighet inn i mystisk-religiøse feberfantasier.

De to teaterstykkene viser overgangen fra naturalismen til en mer nyromantisk og symbolistisk retning i Hauptmanns produksjon, som også manifesterer seg i de to såkalte eventyrdramaene Die versunkene Glocke (1897), med undertittelen «et tysk eventyrdrama» (ein deutsches Märchendrama), og Und Pippa tanzt! (1906), «et glasshytteeventyr» (Ein Glashüttenmärchen), hvor sosialrealisme og eventyrelementer forbindes.

I senere dramaer, blant annet Winterballade (1917), kommer en stadig større interesse for det overnaturlige og for onde krefter til syne. Det samme gjelder en økende fascinasjon for den klassiske antikken, blant annet i tragedien Iphigenie in Delphi (1941) som hører til den såkalte Atriden-Tetralogie (1940–1944).

Med tittelen Vor Sonnenuntergang (1932, norsk oversettelse, bokmål, Før solnedgang, 1957, nynorsk, Før solnedgang, 2008) henspiller Hauptmann på sitt første teaterstykke, Vor Sonnenaufgang. Dramaet, som handler om en gammel mann som har et forhold til en yngre kvinne, kjennetegnes av en naturalistisk grunntone.

Hauptmanns klart mest kjente prosaverk er Banevokter Thiel. Etter en lang periode hvor han så å si utelukkende skrev dramatikk, vendte han senere tilbake til prosaen, blant annet med romanene Der Ketzer von Soana (1918, norsk oversettelsen Kjetteren fra Soana, 1935), Die Insel der grossen Mutter (1924) og Wanda. Han skrev også selvbiografiske verk, blant annet Buch der Leidenschaft (1930) og Das Abenteuer meiner Jugend (1937), verseposene Till Eulenspiegel (1927) og Der grosse Traum (1942). I 1943 kom romanfragmentet Der neue Christophorus, som gir uttrykk for en pessimistisk eksistensiell holdning. Hauptmann skrev også lyrikk, og enkelte dikt er senere tonesatt.