Hammurabi overtok makten etter faren Sin–Muballit. Babylon («gudenes port») var den gang kun en av mange bystater i området og et kultsenter for guden Marduk. Men Hammurabi sørget for å få folkets støtte, organisere samfunnet, øke byggevirksomheten i byen og forsterke dens befestninger.
Deretter styrket han sin hær og gjorde seg klar til å utvide landets grenser. Han begynte med å underlegge seg flere mindre bystater i syd, som Uruk og Isin (cirka 1787 fvt.), samt å inngå allianser med flere andre. Senere lyktes han i også å erobre viktige byer som Larsa.
Gjennom sine videre erobringer i nord, som den mektige amorittiske byen Mari og byen Eshnunna i Assyria, la han så grunnen til et mektig rike, som ved hans død strakte seg fra Mari i nord til Eridu i syd. Rikets storhet ble imidlertid kortvarig, og allerede under sønnen og etterfølgeren, Samsu-Iluna, gikk viktige deler av det tapt. Ingen av de senere kongene klarte å samle det store riket igjen.
Hammurabi fremmet både jordbruk og handel, blant annet gjennom å la bygge betydningsfulle kanalanlegg. Oppdemming, omledning og kontroll av vann ble også brukt som en del av hans erobringsstrategi. Tallrike bygninger (ingen av dem bevart) ble oppført, både for verdslige og religiøse formål. Som statens øverste prest tok han seg av kulten, hvor han gjorde den babylonske byguden Marduk til den fremste i Babylonias panteon. Dermed ble Babylon både et religiøst og politisk sentrum for det nye storriket. I kulten ble det sumeriske språket fremdeles benyttet, mens det semittiske språket akkadisk overtok som dagligspråk.
Kommentarer (3)
skrev Magnus Pettersen Kjellin
svarte Redaksjonen i Store norske leksikon
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.