Jenö Huszka

Huszkas viktigste bidrag til utviklingen av operetten er at han klarte å frigjøre seg fra franske og østerrikske forbilder. Sammen med Pongrác Kacsóh (1873–1923) skapte Huszka en selvstendig ungarsk operette. På den ene siden stod den klassiske franske operetten, representert ved Jacques Offenbach (1819–1880), som parodierte klassisk mytologi, latterliggjorde samtidig politikk og parodierte operaer, men med et livfullt og medrivende tonespråk; på den andre siden hadde man wieneroperetten, med sin fremste representant i Johann Strauss d.y. (1825–1899), med sitt mer sorgløse musikalske uttrykk preget av idyllisk og elskverdig underholdning. Huszkas operetter har på sin side en frisk grunntone, men er samtidig melodiøs-romantiske. Ofte lar han seg inspirere av ungarsk folkemusikk. Sammen med innslag av wienervalsen klarte Huszka å utvikle et eget musikalsk idiom.

Huszka viste tidlig musikalske anlegg. Allerede fem år gammel opptrådte han offentlig som fiolinist. Årene 1883 til 1892 studerte han fiolin og komposisjon ved konservatoriet i sin fødeby, og fra 1892 til 1896 studerte han ved musikkakademiet i Budapest. Samtidig med studiene i Budapest studerte han også jus.

I årene 1896–1897 var han medlem av Lamoreux-orkestret i Paris, men vendte etter ett år tilbake til Budapest. Her fikk han arbeid i utdanningsdepartementet og kom til å bli arbeidskollega med en av Ungarns fremste librettister, Ferenc Martos (1875–1938), som kom til å skrive librettoene til samtlige av Huszkas operetter.

Huszkas mest kjente operetter er Bob Herceg (1902), Gül Baba (1905), Lili bárónő (1919) og Erzsébet (1939).

• Tilos a bemenet (1899)
• Aranyvirág (1903)
• Tündérszerelem (1907)
• Rébusz báró (1909)
• Nemtudomka (1914)
• Hajtóvadászat (1926)
• Gyergyói bál (1941)
• Mária fôhadnagy (1942)
• Szép Juhászné (1955)
• Szabadsag, szerelem (1955)

• musikk i Ungarn
• opera