La Bohème

I et falleferdig atelier forsøker Rudolfo og Marcello å arbeide til tross for en bitende kulde i rommet. Rudolfo setter fyr på manuskriptene sine, og sammen setter de seg tett inntil ovnen. Det er julaften, men de har verken mat eller vin. Colline kommer med noen bøker som «onkel» har gitt fra seg. Plutselig går døren opp, og visergutter med både vin og sigarer samt vennen Schaunard kommer. Han har arbeidet litt hos en eksentrisk engelskmann og tjent en del penger og har kjøpt mat. Men den skal gjemmes, derimot kan vinen nytes. Husverten, Benoit, kommer og krever husleien, men de fire vennene behandler ham på beste måte med en hel del vin så han blir snakkesalig og begynner å fortelle om alle sine kvinnehistorier. Bohemene hykler sin forargelse og viser ham døren. Schaunard minner om at siden det er julaften, så er det naturligvis fest i Latinerkvarteret, og de blir enige om å spise middag på kafé Momus. Men Rudolfo skal bare avslutte en artikkel, så kommer han etter. De andre vennene går.

Etter en kort stund banker det på døren. Det er Mimi, syersken. Hun bor i samme hus og har banket på for å få tent sitt lys. Plutselig får hun et hosteanfall og holder på å besvime. Rudolfo trer til og hjelper henne. Hun er imidlertid sjenert og vil gå. Han følger henne derfor ut. Plutselig kommer hun tilbake. Hun sier at hun trolig mistet nøkkelen sin da hun besvimte. Idet de skal begynne å lete, blåser trekken lyset ut for dem begge, og det blir blir mørkt. Men i månelyset, mens de begge søker etter nøkkelen, griper han hennes hånd. Hen begynner å fortelle om sitt liv og alt hva han drømmer om. Kjærligheten vekkes i dem begge. Da Rudolfos venner roper efter ham fra gaten nedenfor, ber han Mimi om å bli med. Opprømt svarer hun ja til det. Arm i arm forlater de atelieret.

Utenfor kafé Momus er det et yrende liv av selgere og feststemte mennesker. Like etter at Marcello, Schaunard og Colline har ankommet, kommer også Rudolfo og Mimi. Han kjøper en liten kyse til henne som hun tar på, samtidig som han forestiller henne for de tre andre vennene. De slår stort på det og bestiller en utsøkt middag. Plutselig viser Musetta seg. Hun har vært Marcellos kjæreste, men har forlatt ham til fordel for en eldre, rik playboy. Men nå blusser hennes følelser for Marcello opp igjen på nytt, og hun lurer den gamle playboyen vekk. De andre vennene sammen med sine to damer gjemmer seg og forsvinner i trengselen idet vaktparaden nærmer seg. Alcindoro, playboyen, kommer tilbake, regningen er blitt liggende til ham, og han får den sure fornøyelsen av å måtte betale gildet.

I den mørke og kalde vintermorgenen ser man bønder med varer og andre som passerer tollboden. Marcello bor i vertshuset, der han jobber med dekorasjoner. Mimi kommer og beklager seg over Rudolfos sjalusi, han har nemlig forlatt henne dagen før. Rudolfo bor imidlertid sammen med Marcello, og han lover å godsnakke med Rudolfo om bare Mimi går hjem. Imidlertid går hun ikke lenger enn at hun kan overhøre samtalen mellom dem. Hun hører Rudolfo beklage seg over at Mimi svek ham, men innrømmer samtidig at han er dypt fortvilet over Mimis uhelbredelige sykdom. Plutselig får Mimi et hosteanfall og røper seg. Rudolfo viser henne da all sin ømhet, men Mimi tar avskjed med livet og sin elskede Rudolfo. Musetta og Marcello har hatt sitt oppgjør de også, men det var i form av en heftig og voldsom trette.

Tilbake i atelieret er Rudolfo og Marcello ute av stand til å samle seg om arbeid – begge tenker bare på Mimi og Musetta. Colline kommer, men har ikke klart verken å skaffe penger eller mat. I ren galgenhumor hengir de seg nå til dans og duellering. Leken ender plutselig da Musetta kommer sammen med Mimi. Hun er døende og ber om å få treffe Rudolfo enda en gang. De legger henne til sengs, og vennene gir sine siste verdisaker i håp om å kunne redde og hjelpe Mimi og lar Rudolfo og Mimi få være alene en stund. Musetta, Schaunard og Colline kommer tilbake med medisin de har kjøpt. Musetta har i tillegg kjøpt en liten muffe til Mimi for at hun skal kunne varme hendene. Mimi varmer gledestrålende hendene, sovner og dør stille.

• Questo mar rosso, Rudolfo og Marcello
• Che gelida manina, Rudolfo
• Mi chiamano Mimi, Mimi
• O soave fanciulla, Mimi og Rudolfo

• Quando me’n vo’ soletta, Musetta

• Mimi è una civetta, Rudolfo
• Addio, dolce svegliare, Rudolfo, Marcello, Mimi, Musetta

• Ah, Mimi, tu piu non torni, Rudolfo og Marcello
• Te lo rammenti, Mimi