Münchenavtalen

Tsjekkoslovakia var i 1930-årene preget av indre splid. Blant landets nær 15 millioner innbyggere fantes tallrike etniske grupper, hvorav tsjekkerne utgjorde den største med rundt 50 prosent. De 3,1 millioner tyskerne bodde for det meste langs grensen mot Tyskland, i området kalt Sudetenland, og utgjorde den nest største minoriteten. De nær tre millioner slovakene viste økende selvhevdelse, mens de ungarske (720 000) og polske (100 000) minoritetene ønsket sterkere bånd til sine respektive nasjonalstater.

Det sudettyske partiet, Sudetendeutsche Partei (SdP), ledet av Konrad Henlein, hadde siden stiftelsen i oktober 1933 hatt en tydelig nazistisk profil og lagt seg på en konfronterende linje. I 1937 krevde Henlein for første gang selvstyre for Sudetenland og fulgte siden opp med stadig nye krav.

Adolf Hitlers erklærte målsetting var å samle alle tyskere i et Stor-Tyskland. Etter annekteringen av Østerrike, ved Anschluss 13. mars 1938, økte Tyskland presset mot Tsjekkoslovakia. Fra tyske myndigheters ståsted utgjorde Tsjekkoslovakia geografisk sett en uønsket kile inn i Tyskland. Ut fra det oppsto interessen for å annektere ikke bare Sudetenland, men hele Böhmen og Mähren.

Tsjekkoslovakia hadde på dette tidspunkt et forholdsvis sterkt forsvar med moderne våpen. Landet hadde en allianseavtale med Frankrike, inngått i 1924 og bekreftet i 1935, samme år som også Sovjetunionen formelt ble Tsjekkoslovakias allierte. Sovjeterne erklærte på sin side allianseavtalen som bindende kun hvis Frankrike aksjonerte først mot en eventuell trussel mot Tsjekkoslovakia. Franske myndigheter, som ikke ville risikere å stå alene i en krig mot Tyskland, tvilte på potensiell militærhjelp fra sovjeterne. Storbritannia var en aktuell alliansepartner, men britene ville verken love eller utelukke at de ville komme Tsjekkoslovakia til unnsetning ved et eventuelt overfall.

Chamberlains motivasjon var å forhindre en blodig krig i Europa, vel vitende om at Storbritannias militærvesen ikke var klar for krig mot Tyskland, og i overbevisningen om at myndighetene i Tyskland og andre europeiske land egentlig ikke ønsket krig. Han anså Tysklands misnøye med Versaillestraktaten for delvis berettiget og oppfattet Hitler som en rasjonell statsleder man kunne oppnå en minnelig forhandlingsløsning med. Ut fra disse vurderingene forsøkte britene å påvirke tsjekkerne til å imøtekomme kravene fra Henlein og etter hvert Hitler.

I denne spente situasjonen, 26. september, mens Tyskland gjorde de siste forberedelsene til invasjon av Tsjekkoslovakia, sendte Chamberlain Hitler et brev der han foreslo å holde en internasjonal konferanse for å avgjøre Sudentenland-spørsmålet. På oppfordring fra Chamberlain påtok Italias diktator Benito Mussolini, som selv erkjente at Italia ikke var forberedt på å havne i storkrig, seg å være mellommann og mekler. Om morgenen 28. september rådet Mussolini Hitler til å delta på en konferanse sammen med representanter fra Storbritannia, Frankrike og Italia. Utpå kvelden mottok Chamberlain og Daladier invitasjon fra Hitler til å møtes på en konferanse i München om Sudetenland-spørsmålet neste dag, noe begge takket ja til med bred politisk støtte. De britisk-franske krigstruslene, den tsjekkoslovakiske militære beredskapen, en tysk opinion som virket lite begeistret over forberedelsene til krig mot Tsjekkoslovakia, samt motforestillinger blant tyske generaler, bidro i sum til at Hitler valgte å prøve forhandlinger med vestmaktene fremfor å gå til direkte invasjon av Tsjekkoslovakia.

Representanter for tsjekkoslovakiske myndigheter fikk ikke være til stede på konferansen, ikke en gang som observatører. Dette var et absolutt krav fra Hitler som Chamberlain og Daladier godtok, tross tsjekkiske protester. Daladier og deretter Chamberlain ankom München med fly fra henholdsvis Paris og London sammen med sine delegasjoner om formiddagen 29. september.

Hitlers representasjonsbygning Führerbau i München sentrum var åstedet for konferansen. Mussolini opptrådte som møteleder i kraft av å beherske språkene til alle fire deltakerland. Selve mottakelsen av gjestene skjedde med pomp og prakt. Konferansen som fulgte, forløp derimot i langt mer uformelle former. Et fastsatt program med dagsorden forelå ikke. Hitler var ledsaget av tolken Paul-Otto Schmidt, Mussolini av sin utenriksminister Galeazzo Ciano, Chamberlain av sin regjeringsråd sir Horace Wilson og Daladier av sin utenriksministers departementsråd Alexis Leger.

Hitler innledet med å rette krasse utfall mot tsjekkoslovakiske myndigheter og krav om at tsjekkerne evakuerte Sudetenland innen ti dager. Mussolini la frem et fempunkters memorandum for å «oppnå en praktisk løsning på problemet.» Punktene hadde i virkeligheten blitt utformet dagen før av statssekretær ved det tyske utenriksministeriet, Ernst von Weizsäker, og så blitt oversendt Roma. Innholdet lignet veldig på Godesbergmemorandumet, noe verken Chamberlain eller Daladier la merke til. Begge reagerte positivt på det nye memorandumet, som de oppriktig trodde var italiensk.

Den fransk-britiske forhandlingsparten sa seg enig i at tsjekkernes evakuering fra Sudetenland skulle starte 1. oktober. Bare et av punktene møtte innsigelser: At Storbritannia, Frankrike og Italia skulle garantere for at tsjekkerne fullførte evakueringen av Sudetenland innen ti dager uten å ødelegge noen eksisterende installasjoner der. Chamberlain avviste at en slik garanti kunne gis uten visshet om at tsjekkoslovakiske myndigheter samtykket, og foreslo at tsjekkerne ble invitert til å delta på konferansen. Forslaget utløste en rasende ordflom fra Hitler mot tsjekkerne generelt og Edvard Beneš spesielt, hvorpå Daladier tok ordet og truet med å reise tilbake til Paris med mindre Hitler lovet å bevare Tsjekkoslovakias selvstendighet. Etter en meklende inngripen fra Mussolini erklærte Hitler unnvikende at han «ikke ville ha noen tsjekkere» i landet sitt. Chamberlain fulgte opp med å terpe på spørsmålet om økonomisk erstatning for eiendommene og installasjonene som tsjekkerne måtte gi fra seg i Sudetenland. Hitler ble igjen irritert og ville ikke diskutere saken. To tsjekkoslovakiske representanter, Vojtěch Mastný og Jan Masaryk, som Beneš hadde sendt til München i håp om at de fikk overvære konferansen, ble hele denne dagen holdt innesperret på sitt hotell av Gestapo.

Da konferansen startet opp igjen i Führerbau, fokuserte diskusjonene på memorandumet som Mussolini hadde presentert. Forsamlingen splittet seg opp i flere grupper i forskjellige rom for å diskutere seg imellom. Britene og franskmennene opptok seg mest med spørsmålene om hvilke garantier som avtalen skulle gi Tsjekkoslovakia og størrelsen på territoriene som Tsjekkoslovakia måtte avstå. Mussolini hadde mistet regien over konferansen. Representantenes juridiske rådgivere dominerte de videre diskusjonene og påtok seg ansvaret med å utarbeide utkastet til den endelige avtalen.

I 01-tiden 30. september i München, like før avtaleundertegnelsen, hadde Chamberlain bedt Hitler om et oppfølgende møte mellom de to. Chamberlain la da frem et avtaleutkast på tre punkter om det fremtidige britisk-tyske forholdet. Formålet med avtalen var å uttrykke det britiske og tyske folkets ønske om «aldri å gå til krig mot hverandre igjen.» Hitler undertegnet dokumentet på stedet. Da Chamberlain senere den dagen steg ut av flyet etter ankomst til London, viste han frem dette dokumentet for det fremmøtte pressekorpset. Tilbake i 10 Downing Street gikk Chamberlain ut på balkongen for å hilse på folkemengden og gi en uttalelse: «Dette er andre gangen i vår historie at en statsminister har vendt tilbake fra Tyskland og bringer med seg fred med ære. Jeg tror det er fred i vår tid.»

Münchenavtalen gjorde Chamberlain der og da til en populær mann innenriks, noe en strøm av telegrammer, brev og gaver til ham vitnet om. Også Daladier ble møtt av begeistrede folkemasser ved hjemkomsten. En blanding av skamfølelse over behandlingen av Tsjekkoslovakia og lettelse over at krig var unngått preget imidlertid de offentlige reaksjonene i Storbritannia og Frankrike umiddelbart etterpå. Den britiske marineministeren Duff Cooper markerte som eneste regjeringsmedlem motstand mot avtalen og gikk av. De politiske kreftene som tok aktivt til orde for en mer konfronterende linje mot Tyskland, anført av Winston Churchill, utgjorde ellers et klart mindretall.

Privat uttalte Chamberlain at hvis Hitler brøt avtalen, «ville han demonstrere for hele verden at han var helt kynisk og upålitelig.» Og dette hadde betydning, mente Chamberlain, fordi det da ville bli lettere å mobilisere den internasjonale opinionen, særlig den amerikanske, mot Hitler. Han beskrev konferansedagen i München som «et langvarig mareritt» og medga at han hadde opplevd Hitler som en vanskelig og krevende forhandlingspart. Hitler uttrykte på sin side irritasjon over Chamberlains detaljfokus under forhandlingene. Han hadde egentlig ønsket krig for å realisere sine ekspansjonsplaner og var misfornøyd med å ha inngått en avtale frembrakt av vestmaktenes innblanding. Overfor sin indre politiske krets røpet Hitler tidlig at han ikke tok avtalen alvorlig.

Tapet av Sudetenland fikk dramatiske ringvirkninger for Tsjekkoslovakia på kortere og lengre sikt. Tsjekkoslovakia mistet sine sterke befestningsanlegg langs den opprinnelige grensen mot Tyskland, sammen med store deler av den tsjekkiske hærens våpen og materiell. Dermed ble også tsjekkernes evne til å hevde sin suverenitet overfor de andre nabolandene kraftig svekket. Polen rykket inn og annekterte Teschen-området allerede 1. oktober 1938. Gjennom en avtale inngått 2. november i Wien, under press fra Tyskland og Italia, måtte Tsjekkoslovakia avstå landområder til Ungarn. Med det mistet Tsjekkoslovakia nye 11 000 kvadratkilometer, i tillegg til de 30 000 kvadratkilometerne som Tyskland annekterte. Tapet av disse landområdene var også et knusende økonomisk slag for Tsjekkoslovakia ettersom betydelige deler av dets industrier lå her. Den økonomiske byrden på landet ble ytterligere forsterket av landavståelsenes humanitære pris, idet 800 000 etniske tsjekkere nå måtte forlate sine hjemområder for å bosette seg innenfor Tsjekkoslovakias nye grenser.

Münchenavtalen ledet ikke til noen avspenning mellom stormaktene. Tyskland trappet opp den militære opprustningen for å bli bedre i stand til å forsvare seg mot vestmaktene i fremtiden, mens vestmaktene svarte med å trappe opp sin våpenproduksjon. I USA var president Franklin D. Roosevelt betenkt over Münchenavtalen. Han anla en tøffere tone mot Tyskland, gikk inn for opprustning med sikte på å forberede USA bedre på en senere mulig væpnet konflikt med Tyskland, og engasjerte seg imens sterkere for å beskytte de bestående demokratiene i Europa.

For andre land i Øst-Europa innebar svekkelsen av Tsjekkoslovakia at de mistet en pålitelig alliert. Beskyttelse fra Storbritannia og Frankrike var heller ingen realistisk mulighet lenger for dem. Da Tyskland etter hvert økte presset på Polen og Romania, hadde disse landene i praksis bare valget mellom å inngå allianse med Tyskland eller risikere militær konflikt.

Tyskland fortsatte å fremsette politiske, økonomiske og territorielle krav overfor Tsjekkoslovakia som gikk på bekostning av dets suverenitet, men som tsjekkerne ikke lenger hadde forutsetninger for å avvise. Disse tyske inngrepene bidro til å isolere Tsjekkoslovakia ytterligere internasjonalt. Samtidig vokste det frem en sterkere slovakisk separatistbevegelse som skapte en indre splittelse som Tyskland utnyttet og støttet. Slovakia erklærte seg selvstendig 14. mars 1939. Neste morgen rykket den tyske hæren inn i den tsjekkiske delen av Tsjekkoslovakia og gjennomførte okkupasjonen i løpet av dagen, nærmest uten kamp, for med det å oppløse Øst-Europas eneste gjenværende demokratiske statsdannelse. 16. mars erklærte Hitler territoriet for innlemmet i Tyskland under navnet Protektoratet Böhmen og Mähren. Innmarsjen utløste skarpe protester fra britiske, franske, sovjetiske og amerikanske myndigheter, men militær inngripen ble ikke vurdert alvorlig av noen av landene, tross de britisk-franske garantiene av Tsjekkoslovakias grenser gitt i München.

Okkupasjonen viste at Hitlers hovedanliggende i München hadde vært å svekke Tsjekkoslovakia og slik berede grunnen for en senere invasjon. Da Tyskland 22. mars fulgte opp med å annektere Memel-området og i neste omgang rettet territoriale krav mot Polen, erkjente både britene og franskmennene at forhandlinger ikke nyttet med Hitler. Vestmaktene innså raskt at Tyskland forberedte invasjon av Polen og utstedte derfor garantier av Polens grenser, men signaliserte at de denne gangen ville gå til krig dersom Tyskland angrep Polen. Dette gjorde de i vurderingen om at Tysklands ekspansjonsplaner gikk langt utover Polen.

I ettertid ble det klart at Münchenavtalen hadde virket mot vestmaktenes hensikt. Fremfor alt bidro forliket i München til å overbevise Hitler om at vestmaktene bare ville fortsette med å møte hans territorielle ekspansjoner med ettergivenhet og ikke med bruk av militærmakt. Den overbevisningen ble avgjørende da Hitler valgte å invadere Polen 1. september 1939, noe som viste seg å bli en feilvurdering. To dager senere erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland. Andre verdenskrig var i gang.

• andre verdenskrig
• andre verdenskrig – viktige hendelser
• Böhmen-Mähren-protektoratet
• Godesberg-memorandumet
• Sudetenland
• sudettyskere
• Tsjekkoslovakias historie

• Bell, P. M. H.: The Origins of the Second World War in Europe (London/New York: Routledge, 2007)
• Bouverie, Tim: Appeasing Hitler. Chamberlain, Churchill and the Road to War (London: The Bodley Head, 2019)
• Faber, David: Munich. The 1938 Appeasement Crisis (London: Simon & Schuster, 2008)
• Haslam, Jonathan: The Spectre of War. International Communism and the Origins of World War II (Princeton/Oxford: Princeton University Press, 2021)
• Lukes, Igor: Czechoslovakia between Stalin and Hitler The Diplomacy of Edvard Benes in the 1930s (Oxford/New York: Oxford University Press, 1996)
• Milton, Nicholas: Neville Chamberlain’s Legacy. Hitler, Munich and the Path to War (Barnsley: Pen & Sword, 2019)
• Neville, Peter: Hitler and Appeasement. The British Attempt to Prevent The Second World War (London: Hambledon Continuum, 2006)
• Noguéres, Henri: Munich, or The Phoney Conference (London: Weidenfeld & Nicolson, 1965)
• Overy, Richard og Andrew Wheatcroft: The Road to War (London: Penguin Books, 1999)
• Ragsdale, Hugh: The Soviets, the Munich Crisis, and the Coming of World War II (Cambridge: Cambridge University Press, 2004)
• Taylor, A.J.P.: The Origins of the Second World War (London: Hamilton, 1963)
• Thorne, Christopher: The Approach of War 1938-39 (London: Macmillan, 1967)
• Watt, Donald Cameron: How War Came. The Immediate Origins of the Second World War 1938-1939 (London: Heinemann, 1989)