Newfoundland (øy)

Øya er et bølgende platå som når høyest i The Cabox (814 meter over havet) i Long Range i vest. Landskapsformene er sterkt preget av isens arbeid. Det er mange innsjøer, og kysten er mange steder bratt og innskåret av tallrike fjorder. Gros Morne National Park står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv.

Klimaet er kontinentalt, men fuktig og tåkefullt. Halvparten av øya er dekket av gran- og lerkskog, andre steder vokser bare mose og lav. Svartbjørn, gaupe og caribou (nordamerikansk villrein) finnes, og moose (amerikansk elg) er innført.

Folketallet har siden begynnelsen av 1990-årene vist en synkende tendens. Fertilitetsraten har på kort tid endret seg fra å være Canadas høyeste til å bli Canadas laveste. Mange unge flytter til andre deler av Canada for å søke arbeid og utdannelse. Over halvparten (51 prosent) bor på den 9700 kvadratkilometer store Avalon Peninsula lengst i sørøst. Her ligger hovedstaden St. John's med 205 955 innbyggere med forsteder (2016). Blackhead (52° 39ʹ v.l.) er Canadas østligste bosetning.

Paleo-inuiter innvandret for omkring 4000 år siden. De døde senere ut eller forlot Newfoundland. De nordamerikanske urfolkene beothukene innvandret fra Labrador. Norrøne folk kom cirka år 1000. Anne Stine Ingstad og Helge Ingstad påviste i 1961 tufter av en kortvarig norrøn bosetning ved L'Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland. Stedet er på UNESCOs verdensarvliste.

Newfoundland ble gjenoppdaget av John Cabot i 1497 og formelt okkupert av sir Humphrey Gilbert i 1583. De fiskerike farvann ved øya ble allerede fra cirka 1500 besøkt særlig av bretonske fiskere, og det vokste opp engelske og franske småsamfunn.

I 1713 anerkjente Frankrike Storbritannias suverenitet over Newfoundland, men beholdt enerett til fisket ved en del av kysten til 1904. Amerikanske fiskerettigheter ble avgrenset av Haagdomstolen i 1910.

Newfoundland fikk lovgivende forsamling i 1832 og selvstyre i 1855. Allerede i 1713 hadde Newfoundland fått seg tildelt jurisdiksjon over en kyststripe i Labrador, og denne ble i 1927 utvidet til et område på 272 619 kvadratkilometer.

På grunn av økonomiske vansker måtte Newfoundland oppgi sin dominionstatus i 1933 og stod under britisk administrasjon til det etter folkeavstemning (med knepent flertall) i 1949 gikk inn som provins i Canada. I 2001 ble provinsens offisielle navn endret fra Newfoundland til Newfoundland and Labrador.

Mot slutten av 1970-tallet var det strid med føderale myndigheter om kontrollen over offshore oljeressurser; den fikk en kompromissløsning. Etter sterkt fallende fangster stengte i 1992 den kanadiske regjering torskefisket utenfor Newfoundland. Det førte til økonomisk katastrofe, omfattende arbeidsledighet og utvandring fra fiskevær, tettsteder og byer.

I 1997 var det produksjonsstart på offshore-oljefeltet Hibernia sørøst for St. John's. Den kanadiske regjering bestemte i 2015 at alle oljeinntektene skulle tilfalle provinsen Newfoundland og Labrador, noe som har gitt en betydelig inntektsøkning og sysselsetting. Terra Nova og White Rose er to andre oljefelt i produksjon utenfor Newfoundland, og et fjerde, Hebron, åpner i 2017. Økt økonomisk aktivitet har bidratt til innvandring til St. John's-regionen.

Jordbruket er beskjedent, skogbruket betydelig. Det er stor treforedlingsindustri med mange sagbruk. Fisket var tidligere hovednæringsveien, men har avtatt i betydning. Fiskeforedling er en viktig næring. Olje utvinnes fra flere felter på kontinentalsokkelen, og utnyttelse av store gassforekomster er planlagt. Mesteparten av arbeidskraften er sysselsatt innen tjenesteytende næringer.

• Newfoundland and Labrador
• Canadas geografi
• Canadas historie
• Canadas befolkning
• Dyreliv i Canada
• Provinser i Canada