Osebergfunnet

Skipsfunnet i Revehaugen kom arkeologiske myndigheter for øret sommeren 1903, og året etter ble haugen nærmere undersøkt. Gabriel Gustafson ledet utgravningen på vegne av Universitetets oldsaksamling, med Haakon Shetelig som assistent og ingeniør Fredrik Johannessen som skipteknologisk ekspert.

Dendrokronologiske analyser av tømmeret i gravkammeret viser at begravelsen fant sted i 834 evt., mens gravskipet imidlertid er bygd rundt 820 evt. på Vestlandet.

Bak masten på skipet var det tømret et stort gravkammer som rommet rester av to kvinneskjeletter og en del av de gravlagtes mer personlige utstyr. Det har vært foreslått at det opprinnelig lå et tredje individ i gravkammeret, en mann, men at levningene etter ham ble fjernet i forbindelse med det senere haugbrottet.

Det øvrige, overveldende rike gravgodset lå utenfor kammeret, hovedsakelig i forskipet.

En tidligere forskergenerasjon forestilte seg at den gravlagte eldre kvinnen var av kongelig byrd og tilhørte Ynglingeætten, mens den yngre kvinnen var en ofret trellkvinne. Det ble også foreslått at den eldre kvinnen var «dronning Åsa», Halvdan Svartes mor og Harald Hårfagres farmor. Dette regnes nå som lite sannsynlig. Senere undersøkelser av tennene og skjelettet hos den yngre kvinnen viser at også hun har tilhørt overklassen.

Ved begravelsen ble det også ofret en rekke hester, hunder og okser, hvis skjeletter ble funnet i og utenfor skipet. Selve skipet var ved gravleggingen gravd halvveis ned i undergrunnen, som består av blåleire. Det ble fylt med stein og det hele dekket av en 44 meter vid og opprinnelig 6 meter høy gravhaug av gresstorv, slik at graven har ligget nesten hermetisk innelukket; gjenstander av tre og annet organisk materiale er derfor ualminnelig godt bevart.

Som de fleste andre skipsgravene var også Oseberghaugen utsatt for haugbrott (gravplyndring i eldre tid). Gravrøverne etterlot seg flere spader som er datert til kort tid etter år 953. Haugbrottet kan ha sammenheng med den tidlige kristningen i Viken, eller være en maktdemonstrasjon fra et nytt dynasti som hadde tatt kontroll over området.

På grunn av senere forskyvninger i jordmassene var det meste av skipet og en del utstyr sammenklemt og brukket i småbiter ved åpningen av haugen i 1904. Utgravningen bød derfor på store problemer.

Osebergskipet er et lett fartøy av eik, ca. 22 meter langt, og 5,10 meter bredt, bygd både for roing og seiling. Skipet har 12 bordganger, 17 spanter, knær og biter (tverrbjelker). Kjølen er av eik og ca. 20 meter lang. Skipet har en 13 meter høy furumast midtskips og et kraftig ror akterut på styrbord side. Begge de høyreiste stevnene er rikt utskåret med dyreornamenter, og forstavnen er formet som en opprullet orm med hode.

Foruten en mengde gårds- og arbeidsredskaper, skipsutstyr og vanlig husgeråd som blant annet baljer, bøtter, kar, spann, øser, fat, håndkvern, landgangsplanke, årer, senger, kister med tøyrester, stykker av billedvevnad, redskaper til finere håndarbeid, vevstoler og kjøkkentøy, kan nevnes enkelte stykker som var av særlig interesse på grunn av de rike utskjæringene.

Det gjelder særlig en firehjult vogn der utsiden av vognkarmen er dekorert med merkelige figurscener med motiv antagelig fra gamle sagn, tre sleder og slededrag dekket av dyreornamentikk og geometriske mønstre og fem dyrehodestolper.

Alle disse praktsakene har rimeligvis vært brukt i forbindelse med religiøse seremonier og til sammen gir gravgodset et nesten fullstendig bilde av utstyret og kulturforholdene på en kongsgård i vikingtiden. Mange av tregjenstandene er uten paralleller i vikingtidsmaterialet; de er, bokstavelig talt, unike.

Enkelte gjenstander i funnet er av en karakter som det er rimelig å knytte til herskersymbolikk og herskerritualer. Det gjelder for eksempel en kassestol i bøk, som ble funnet mellom masten og gravkammeret. De nærmeste parallellene til stolen er troner lenger sør i Europa.

I 1948 var Revehaugen ferdig istandsatt, og levningene av den eldre kvinnen ble lagt tilbake i haugen under en høytidelig seremoni. Skjelettrestene ble lagt i en aluminiumsbeholder som ble plassert inne i en sarkofag av granitt.

I 2007 ble levningene hentet ut av haugen igjen. Bakgrunnen var frykt for at uerstattelig vitenskapelig materiale kunne gå tapt. Levningene viste seg å være i god behold – og er nå tilgjengelig for analyser som neppe noen ville ha forestilt seg var mulig i 1948.

• Gokstadfunnet
• Tuneskipet
• vikingskip
• vikingtiden
• norsk historie fra 800 til 1130

• «Vikingenes vakre verden» – Norgeshistorie.no

• Androshuck, Fedir (2005). «En man i Osebergsgraven?» Fornvännen 100.
• Bill, Jan og Daly, Aoife (2012). «The plundering of the ship graves from Oseberg and Gokstad: an example of power politics?» Antiquity 86.
• Bonde, Niels og Christensen, Arne Emil (1993). «Dendrochronological dating of the Viking Age ship burials at Oseberg, Gokstad and Tune, Norway». Antiquity 67.
• Bonde, Niels og Stylegar, Frans-Arne (2009). «Fra Avaldsnes til Oseberg. Dendrokronologiske undersøkelser av skipsgravene fra Storhaug og Grønhaug på Karmøy». Viking 72.
• Brøgger, A.W. m.fl. (red.) (1917-1928). Osebergfundet 1-4. Kristiania/Oslo: Universitetets oldsaksamling.
• Christensen, Arne Emil m.fl. (1992). Osebergdronningens grav: vår arkeologiske nasjonalskatt i nytt lys. Oslo: Schibsted.
• Holck, Per (2006). «The Oseberg Ship Burial, Norway: New Thoughts On the Skeletons From the Grave Mound». European Journal of Archaeology 9.
• Marstrander, Sverre (1986). De skjulte skipene. Oslo: Gyldendal.
• Pedersen, Unn (2008). «Dumme menn og troll til kjerringer». Chilidis, Konstantinos; Lund, Julie; Prescott, Christopher (red.): Facets of archaeology. Essays in honour of Lotte Hedeager on her 60th birthday. Oslo: Universitetet i Oslo.
• Stylegar, Frans-Arne (2007). Skjelettene fra Oseberg og Gokstad.
• Stylegar, Frans-Arne (2013). Gullfeber og trollskap på Oseberg.