Sovjetunionens økonomiske system

Det måtte nødvendigvis ta noe tid å omforme økonomien etter slike retningslinjer, og i 1920-årene ble det gjort forsøk med flere organisasjonsformer. NEP-perioden (1921–1927) innebar en liberalisering av økonomien som var helt nødvendig for at produksjon og handel ikke skulle gå helt i stå. Med Stalin som leder ble linjen endret til fordel for en sentralisert, statsstyrt økonomi. Dette ble for alvor markert med innføringen av femårsplaner fra 1928. Denne utviklingen gikk parallelt med økt politisk sentralisering og partikontroll over alle aspekter ved samfunnsutviklingen.

I det «klassiske» sovjetiske system som nå ble bygd opp, fungerte femårsplanen som en ramme og retningsgiver for den økonomiske utvikling. Det var imidlertid ettårsplanene som var detaljerte og operative. Øverst i planleggingshierarkiet stod den Statlige plankomité – Gosplan – direkte underlagt presidiet i Ministerrådet. Gosplan gav totalplaner for de ulike grenene i økonomien som var organisert innenfor rammen av ministerier. Ministerier fantes i stort antall både på unionsnivå – 59 ministerier og 27 statskomiteer med ministeriestatus i 1986 – og i de enkelte unionsrepublikkene. Ministeriet lagde så planer for de respektive bedriftene og bedriftssammenslutningene innenfor sin sektor.

I realiteten var prosessen langt mer kompleks. Informasjonsgrunnlaget for planene, for eksempel hvilke ressurser som trengtes eller hvilken effektivitetsvekst som var mulig, måtte komme fra bedriftene selv. For å få så gode arbeidsbetingelser som mulig var det i deres interesse å overdrive resursbehovet og underrapportere sitt produksjonspotensial. De gikk inn i forhandlinger med overordnede planleggingsorganer, som på sin side gikk ut med krav om produksjonsvekst som var urealistiske. De endelige plantallene var et resultat av slike forhandlingsspill mellom flere nivåer.

Sentralplanleggingssystemet var basert på fysiske størrelser, såkalte produktbalanser. Priser, som i en markedsøkonomi er den helt sentrale informasjonsbærer om tilbud og etterspørsel, spilte en meget beskjeden rolle i den sentralplanlagte økonomien. De var fastsatt sentralt og administrativt på basis av produksjonskostnader, som igjen var basert på sentralt fastlagte priser. De ble benyttet til avregningsformål, men de økonomiske strømmene gikk i hovedsak mellom ulike kontier i statsbanken, hvor bedrifter ble debitert og kreditert ut fra sine leveranser eller sine mottak av innsatsvarer gjennom det sentrale forsyningssystemet. «Lønnsomhet» eksisterte som begrep, men var bare én av flere indikatorer og var nødvendigvis vel så mye en funksjon av administrativt fastsatte priser som bedriftens egne operasjoner.

Oppfyllelse av fysiske planmål var det viktigste for enhver bedrift. Det var risikabelt for en bedriftsleder å forsøke seg med nye metoder eller produkter som kunne gi tilbakeslag. Sovjetisk økonomi fikk derfor problemer med å få til kontinuerlig produktutvikling. Innovasjon måtte derfor også planlegges sentralt, blant annet gjennom en meget stor forskningssektor, som gjorde Sovjetunionen til et ledende land på flere områder innenfor grunnforskning, men som ikke greide å løse problemet med anvendelse av nye metoder og produkter tilfredsstillende.

Bedriftene hadde offisielt svært liten handlefrihet, de kunne for eksempel ikke selv velge sine underleverandører. Den sovjetiske økonomien var kjennetegnet av vertikal organisering hvor de enkelte bedrifter forholdt seg til høyerestående nivåer i sine respektive hierarkier, men i liten grad hadde horisontale forbindelser til andre bedrifter i samme geografiske område. Oppstod det problemer i en bedrift, kunne ringvirkningene bli store siden planen ikke forutsatte alternative forsyningskanaler. Men byttehandel mellom bedrifter basert på «overskuddsproduksjon» som ikke var rapportert, kunne i en viss grad bøte på stivheten i sentralplanleggingen. Et annet utslag av systemet var at bedrifter forsøkte å gjøre seg så selvforsynte som mulig ved å bygge opp for eksempel egen produksjon av deler og verktøy.

Oppbyggingen av sentralplanleggingen foregikk parallelt med en voldsom industrialisering. Industristrukturen var et speilbilde av planleggingsidealene: gigantiske, sentraliserte produksjonsenheter som dekket behovet for bestemte produkter. I mange tilfeller kunne en eller to bedrifter være eneleverandører for hele SSSR. Monopoler var ikke noe problem fordi alle bedrifter jo likevel var styrt gjennom sentralplanleggingen.

Andre sektorer kunne ikke enkelt tilpasses. Landbruket ble tvangskollektivisert med enorme menneskelige omkostninger og produksjonsfall som et resultat.

Kollektivbrukene – kolkhozy – som i stor grad var en ny organisatorisk ramme for de gamle landsbyene, ble supplert med nye statsbruk – sovkhozy – industrielt organiserte landbruksenheter. For å bøte på produksjonsproblemene i landbruket fikk kollektivbønder anledning til å selge produksjon fra egne «private» jordlapper direkte på dertil anlagte markeder i byene.

Utenrikshandelen kunne heller ikke uten videre tilpasses planleggingssystemet. Både eksport og import ble derfor tatt hånd om av spesielle utenrikshandelsorganisasjoner, som kjøpte eller solgte innenlands for interne priser og handlet utenlands med valuta. Prissvingninger på internasjonale markeder fikk derfor ikke direkte konsekvenser for den enkelte bedrift, men bedriftene fikk heller ikke kontakt med utenlandske markeder, og sovjetisk ferdigvareeksport sakket akterut.

Også import av teknologi skjedde sentralt og var ikke nødvendigvis tilpasset den enkelte sovjetiske bedrifts behov. Sovjetisk eksport kom til å bli dominert av råvarer - etterhvert særlig olje og gass, som i sin tur muliggjorde omfattende import av teknologi, men også av korn i de år avlingene sviktet.

Til tross for åpenbare motsigelser i systemet klarte Sovjetunionen å få til en sterk økonomisk vekst i 1930-årene. Denne veksten var imidlertid i hovedsak ekstensiv, det vil si basert på økende bruk av innsatsfaktorer som råvarer, energi og arbeidskraft. Sentralplanleggingssystemet hadde sin styrke i mobilisering av ressurser. Fysisk vekst ble et mål i seg selv. Det var vanskelig å måle nytten; etterspørselen var jo også definert gjennom planen.

Utbygging av tungindustri, jern, stål og energiproduksjon ble høyt prioritert, forbruksvarer og tjenester lavt. Den militære sektor la bånd på en økende del av landets ressurser. Da økonomien var kommet til et nivå hvor den videre vekst måtte være intensiv, det vil si basert på bedre utnyttelse av innsatsfaktorene og gjennom mer diversifiserte og sofistikerte produkter, ikke bare størrelse og antall, kom sentralplanleggingssystemet til kort. Systemet kunne simpelthen ikke håndtere den økende mengden informasjon som var nødvendig for å få økonomien til å vokse på denne måten.

På samme måte som den sentralplanlagte økonomien fundamentalt sett var underlagt politiske mål og prioriteringer, kan heller ikke de økonomiske resultater vurderes uavhengig av politiske mekanismer. Både positiv ideologisk motivasjon på den ene side, og disiplinering og kontroll fra politiske organer på den annen, gjorde at resultatene ble bedre enn man kunne vente ved bare å se på motivasjonen i det økonomiske systemet. Paradoksalt bidrog også ofte lokale og regionale partiorganer til å myke opp systemet gjennom en helt nødvendig samordning på tvers av sektorene. Oppløsningen av Kommunistpartiets autoritet fikk derfor ikke bare virkninger for den grunnleggende legitimeringen av det økonomiske systemet, men også for dets mulighet til å fungere på det praktiske plan.

• Sovjetunionens historie
• planøkonomi
• kommunisme
• marxisme-leninisme
• leninisme
• stalinisme