trettiårskrigen

Men det var ikke noe av dette som utløste krigen. Den tyske keiser var også konge av Böhmen, og krigen startet som et opprør av bøhmiske (tsjekkiske) opposisjonelle i 1618. Keiseren fikk snart kontroll her, men krigen fortsatte med resten av Europa som deltagere, med unntak av Russland og det ottomanske riket. Landene hadde nokså forskjellige mål med å delta i krigen.

Keiserens suksess i Böhmen førte til at de nordtyske fyrstene og de nord- og vesteuropeiske landene følte seg truet. De fleste av disse var protestantiske. På protestantisk side ble krigen ført av skiftende allianser mellom statene i den protestantiske union, der også Nederland og England var med, Sverige, Danmark-Norge og det katolske Frankrike, mens den katolske side bestod av keiseren, kongen av Spania og medlemmer av den katolske liga, anført av hertugen av Bayern.

Men de indre motsetningene var for store til at alliansene kunne bli faste. Danmark-Norge og Sverige var rivaler, og kunne knapt gå til samlet aksjon. Frankrike og de protestantiske fyrstene i Tyskland fryktet et sterkt Sverige i Tyskland like meget som en sterk keiser, og støtten til Sverige ble halvhjertet. De katolske fyrstene var heller ikke interessert i en sterk keiser. Det ble derfor vanskelig å samordne Spanias, keiserens og ligaens styrker. Det var heller ikke bare Frankrike som trådte over den religiøse skillelinjen, også flere av de tyske fyrstene gjorde det i perioder.

På katolsk side var keiseren den ledende i første fase, men etter hvert kom ligaen, anført av hertugen av Bayern, mer og mer i forgrunnen. På protestantisk side ble kampen i første fase ledet av pfalzgreven Fredrik, fra 1624 av Christian 4 av Danmark-Norge. Svenskene under kong Gustav Adolf tok over i 1630. Frankrike stod hele tiden sentralt i finansieringen av protestantenes kamp, og fra midten av 1630-årene var de også de ledende i kamphandlingene.

Krigen ble aldri militært avgjort. Men det ble stadig vanskeligere å finansiere den fordi statskassene var tømt. Det ble også stadig mer problematisk å skaffe hærene underhold ved plyndring av landsbygd og byer i Tyskland, slik det hele tiden ble gjort – det var ikke mer å plyndre.

Alt fra slutten av 1630-årene ble det gjort forsøk på å få i stand fred, men først i 1648 lyktes det gjennom fredsforhandlingene i Osnabrück og Münster i Westfalen å få slutt på krigshandlingene i Tyskland, mens krigen fortsatte til 1659 mellom Frankrike og Spania. Rent territorielt innebar freden i Westfalen små forandringer. Sverige fikk havnebyen Stettin (Szczecin) og deler av Pommern. Frankrike fikk Alsace. Men viktigere var det at de tyske fyrstene, både de protestantiske og de katolske, fikk bekreftet sin frie stilling i forhold til keiseren.

Keiserens drøm om et samlet Tyskland ble lagt i grus. Frankrike overtok definitivt rollen som den dominerende stormakten i Europa.

Krigen hadde stort sett foregått i Tyskland. Åkrer var trampet ned, buskaper drept, landsbyer brent og byer plyndret. Historikerne mente lenge at folketallet også gikk drastisk tilbake. Dette synes ikke å ha vært tilfelle. Folketallet gikk nok tilbake, men trettiårskrigen var ikke den demografiske katastrofen man tidligere mente den hadde vært. De materielle ødeleggelsene ble fort erstattet, og det er vanskelig å se at krigen fikk varige økonomiske eller demografiske konsekvenser.

• Reformasjonen
• Religionskrigene
• Den katolske liga
• Den protestantiske union
• Det tysk-romerske rike

• Langer, Herbert: Trettioåriga kriget : en kulturhistoria, 2. uppl., 1989
• Parker, Geoffrey, red.: The thirty years' war, 2nd ed., 1997
• Steinberg, S.H.: The "Thirty years war" : and the conflict for European hegemony 1600-1660, 1966
• Wedgwood, C.V.: The Thirty Years War, 1938