Det engelske kongedømmet var i tidlig moderne tid preget av en rekke politiske og kulturelle motsetninger. Engelske konger var i teorien suverene, men hadde siden senmiddelalderen vært avhengige av politisk samarbeid med parlamentet for å øke sitt økonomiske handlingsrom. Monarkenes lynne fikk derfor mye å si for hvor godt dette samarbeidet fungerte, og hvor mye makt parlamentet i realiteten hadde.
England var også preget av religiøse skillelinjer. Elizabeth 1s religiøse kompromiss på 1550-tallet hadde forent flertallet av katolikker og protestanter i den anglikanske kirke med monarken som overhode. Puritanske dissenter fortsatte imidlertid å utfordre den anglikanske kirken, mens katolikkene utgjorde en nærmest ubetydelig minoritet.
Elizabeths etterfølger Jakob 1 hadde ført en forsonende linje overfor de ulike religiøse samfunnene. Selv etter avsløringen av den katolske kruttsammensvergelsen i 1605 var kongens mål fred heller enn streng konformitet. Dette endret seg etter Jakobs død i 1625, da hans stivsinnede og lite folkelige sønn Karl 1 overtok tronen.
Karls ønske om å styre eneveldig, og hans stadige behov for penger til krigføring, førte til gjentatte konflikter med parlamentet, blant annet om beskatningsretten. I 1628 svarte parlamentarikerne på hans krav med en Petition of Right, hvorpå Karl oppløste parlamentet og regjerte alene fra 1629 til 1640.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.