Slaget ved Naseby

I slaget ved Naseby 14. juni 1645 vant parlamentstroppene under Oliver Cromwell og Thomas Fairfax en avgjørende seier over rojalistenes tropper under Karl 1 og prins Rupert.

Av .

Den engelske borgerkrigen var en konflikt i England mellom 1642 og 1651. Hovedmotstanderne var parlamentet på den ene siden, og tilhengerne av kong Karl 1 og senere hans sønn Karl 2 på den andre. Den fremste skikkelsen blant tilhengerne av parlamentet var Oliver Cromwell, som etter borgerkrigens slutt styrte England eneveldig som Lord Protector fra 1653 til 1658.

Faktaboks

Også kjent som

de engelske borgerkrigene; borgerkrigene i England

engelsk English Civil War, Civil Wars

Bakgrunn

Petition of Right
Petition of Right var et klage- og bønnskrift som det engelske parlamentet i 1628 leverte til Karl 1 for blant annet å få godkjent at skatter ikke var lovlige uten parlamentets samtykke, og at ingen kunne fengsles eller dømmes vilkårlig. Karl 1 stadfestet Petition of Right, men hans senere brudd på bestemmelsene førte til borgerkrig. Bildet viser dokumentet fra 1628.
Av .

Det engelske kongedømmet var i tidlig moderne tid preget av en rekke politiske og kulturelle motsetninger. Engelske konger var i teorien suverene, men hadde siden senmiddelalderen vært avhengige av politisk samarbeid med parlamentet for å øke sitt økonomiske handlingsrom. Monarkenes lynne fikk derfor mye å si for hvor godt dette samarbeidet fungerte, og hvor mye makt parlamentet i realiteten hadde.

England var også preget av religiøse skillelinjer. Elizabeth 1s religiøse kompromiss på 1550-tallet hadde forent flertallet av katolikker og protestanter i den anglikanske kirke med monarken som overhode. Puritanske dissenter fortsatte imidlertid å utfordre den anglikanske kirken, mens katolikkene utgjorde en nærmest ubetydelig minoritet.

Elizabeths etterfølger Jakob 1 hadde ført en forsonende linje overfor de ulike religiøse samfunnene. Selv etter avsløringen av den katolske kruttsammensvergelsen i 1605 var kongens mål fred heller enn streng konformitet. Dette endret seg etter Jakobs død i 1625, da hans stivsinnede og lite folkelige sønn Karl 1 overtok tronen.

Karls ønske om å styre eneveldig, og hans stadige behov for penger til krigføring, førte til gjentatte konflikter med parlamentet, blant annet om beskatningsretten. I 1628 svarte parlamentarikerne på hans krav med en Petition of Right, hvorpå Karl oppløste parlamentet og regjerte alene fra 1629 til 1640.

Biskopskrigen

I 1637 forsøkte Karl å tvinge igjennom en anglikansk kirkeordning i Skottland. Skottene motsatte seg dette, noe som førte til Biskopskrigen (Bishops' Wars) i 1639. Karls økonomiske uføre gjorde ham dårlig forberedt på krig, og en våpenhvile ble raskt inngått samme år. Desperat sammenkalte Karl i 1640 et parlament for å skaffe penger til en ny krig mot de skotske puritanerne, men her fikk de engelske puritanerne flertall. De brukte anledningen til å ta et kraftig oppgjør med kongens politikk og nektet ham midler til å kjempe mot sine puritanske trosfeller i Skottland.

Karl svarte med å oppløse parlamentet, som på grunn av dette ble kjent som Det korte parlament. Samtidig invaderte den puritanske skotske hæren riket og okkuperte deler av Nord-England.

Det lange parlament

Dette tvang Karl til å innkalle et nytt parlament. Dette ble sittende til omkring 1653, og har derfor blitt kalt Det lange parlament. Det puritanske flertallet satte i gang en rekke reformer under flertallslederen John Pym. Kongens makt over rettshåndhevelsen ble svekket ved avskaffelsen i 1640 av det forhatte Stjernekammeret (Star Chamber) som ble betraktet som et av kongens fremste undertrykkelsesorganer. Parlamentet bestemte dessuten begrensninger for monarkens rett til å kreve inn skatter, og inspirert av de skotske puritanerne tok de sikte på å kvitte seg med biskopene i den anglikanske kirken.

En presset Karl ga sin tilslutning til de fleste av puritanernes krav. Men da parlamentet i desember 1641 vedtok en lov som fratok kongen hans stilling som landets militære overhode, var det slutt på Karls tålmodighet. I januar 1642 forsøkte han å få John Pym og fire andre parlamentarikere arrestert. Da de unnslapp, begynte både kongen og parlamentet å samle militære styrker. Krigen brøt ut 22. august 1642.

Krigen

Første del

Slaget ved Marston Moor
I slaget ved Marston Moor 2. juli 1644 vant parlamentstroppene under Oliver Cromwell en viktig seier over Karl 1s hær under den engelske borgerkrigen.

Kongen fikk tidlig en viktige seier i slaget ved Edgehill, 23. oktober 1642. Samtidig forhandlet parlamentarikerne om en allianse med de skotske puritanerne. 2. juli 1644 slo en samlet hær kongen ved Marston Moor, og Karl mistet kontrollen over Nord-England. Men fordi parlamentshæren manglet moral og kampvilje, kunne de ikke påføre kongen et avgjørende nederlag. Nederlaget ved Marston Moor til tross ble Karl derfor sittende trygt en stund i andre deler av landet.

I 1645 vedtok parlamentet imidlertid en arméreform og opprett den såkalte New Model Army. Kampvilje og effektivitet skulle sikres ved å skape en hær av troende puritanere der forfremmelse skjedde på grunnlag av dyktighet og meritter. I disse «jernsidene» fikk parlamentet tropper som kunne hevde seg overfor kongens kavaleri. Hærens general ble Thomas Fairfax, mens kavaleriets kommandør var Oliver Cromwell. 14. juni 1645 vant de en avgjørende seier mot rojalistene ved Naseby og kongen flyktet.

Karl overga seg snart til skottene, som i januar 1647 overleverte ham til det engelske parlamentet. Fredsforhandlingene trakk imidlertid ut og ble gjort vanskeligere av motsetningene mellom de engelske og skotske puritanerne. Historikere hevder dessuten at kongen ikke forhandlet i god tro med sine motstandere. Sannsynligvis ønsket han å trekke ut tiden lenge nok til å samle en ny hær. Til sin nevø, den tyske prinsen Rupert, som var en Karls generaler under krigen, skrev kongen at han anså sine motstandere som forrædere som han ikke unte noen fred i landet. I desember 1647 inngikk Karl en hemmelig allianse med et parti av skotske puritanerne mot det engelske parlamentet.

Andre del

Nye krigshandlinger brøt dermed ut sommeren 1648. I en koordinert aksjon gikk en skotsk hær inn i England for å gjeninnsette Karl, mens rojalistiske opprørere tok til våpen i ulike deler av riket. Opprørerne ble imidlertid slått raskt og effektivt ned av den nye hæren, og i august 1648 led kongens skotske hær også et avgjørende nederlag ved Preston.

Flere og flere i hæren tok nå til orde for å ville kvitte seg med kongen. Men etter at parlamentet i desember 1648 stemte for å fortsette forhandlingene med kongen, tok obersten Thomas Pride initiativet til å fjerne enkelte av de moderate representantene med makt. Slik vant de mest radikale puritanerne flertall og ble kalt for The Rump Parliament. Disse tiltalte kongen for høyforræderi mot folket. Da Karl nektet å samarbeide ble han funnet skyldig og henrettet 30. januar 1649. Etter henrettelsen av Karl erklærte parlamentet England for å være republikk (Commonwealth).

Tredje del

Cromwell ved Dunbar
Oliver Cromwell i slaget ved Dunbar i 1650. Her vant Cromwell og parlamentstroppene til tross for at de hadde en mindre styrke enn kongens menn.
Av .

Uro i Skottland og Irland truet imidlertid den nye republikken. En gruppe irske aristokrater hadde blant annet alliert seg med de gjenværende engelske rojalistene i 1649. Oliver Cromwell svarte med å invadere øya. Etter et langt og blodig felttog brakte Cromwell de irske aristokratene i kne. Kanskje så mange som 600 000 irer mistet livet i kamphandlingene, eller i hungersnøden og pesten som fulgte i kjølvannet av Cromwells herjinger.

Mange skotter hadde også sluttet seg til rojalistene i sjokk over henrettelsen av Karl 1. I 1650 ankom sønnen Karl 2 fra kontinentet og ble tatt til konge av skottene. Cromwell, som nå hadde blir parlamentshærens øverste leder, slo imidlertid Karls skotske støttespillere, først ved Dunbar i 1650 og senere ved Worcester i 1651. Karl flyktet tilbake til kontinentet.

Etterspill

I løpet av borgerkrigens tredje del hadde det oppstått ny splittelse mellom det radikale parlamentet og den mer konservative hæren under Cromwell. Den nye profesjonelle hæren var dessuten svært dyr, men parlamentet ville ikke gjøre seg upopulære ved å heve skattene. Etter et forslag om innstramminger i soldatenes lønninger hadde Cromwell fått nok. I 1653 inntok han parlamentet og oppløste det med våpenmakt. Han lot seg utnevne til Lord Protectorog styrte eneveldig til sin død i 1658.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg