faststoff

Dersom temperaturen er veldig lav, vil atomene eller molekylene i et faststoff omtrent ikke bevege seg om sine likevektsposisjoner. Når man øker temperaturen, vil atomene eller molekylene bevege seg stadig mer, og til slutt vil svingningene om likevektsposisjonene være så store at stoffet ikke lenger innehar sin faste form og smelter. Dette kalles en faseovergang fra faststoff til væske. Et eksempel på en slik faseovergang er når is smelter og blir til vann.

Dersom man heller en væske, for eksempel vann, i en beholder, vil den tilpasse sin form etter beholderen. Et faststoff som is vil derimot beholde sin form, og ikke påvirkes av beholderen.

Det er også mulig for et faststoff å bli direkte til gass uten å smelte. Dette kalles sublimasjon. Is og snø kan for eksempel bli til damp (vann i gassform) uten at den smelter.

Det finnes en rekke ulike typer bindinger som kan holde atomer eller molekyler sammen i et fast stoff, og styrken på disse bestemmer hvor godt stoffet henger sammen. I salter som natriumklorid (alminnelig bordsalt) holdes natriumioner og klorioner sammen av ionebindinger. Disse bindingene er nokså sterke, og det kreves derfor høy temperatur for å bryte disse bindingene slik at man ikke lenger har et fast stoff.

I faste stoffer som for eksempel silisium holdes atomene sammen av kovalente bindinger, som også er sterke slik at det kreves høy temperatur for å danne en væske.

I is, altså frosset vann, holdes vannmolekylene sammen av relativt svakere hydrogenbindinger, som brytes opp allerede ved null grader Celsius (0 °C).

Det finnes også upolare gasser (for eksempel argon) som ved nedkjøling til svært lave temperaturer danner faste stoffer via van der Waals-bindinger. Disse er imidlertid svært svake, og man finner sjelden slike faste stoffer ved romtemperatur.

• faststoff-fysikk
• faseovergang
• aggregattilstandene