hogst

En av de mest sentrale bestemmelsene i Skogbruksloven er kravet om foryngelse: «Skogeigaren skal sørgje for tilfredsstillande forynging etter hogst, og sjå til at det er samanheng mellom hogstform og metode for forynging. Nødvendige tiltak for å leggje til rette for forynging skal setjast i gang innan 3 år etter at hogsten er skjedd. Fristen for forynging kan utsettes til 5 år der det ut frå klimatiske og lokale forhold er forsvarleg.» Valg av hogstform betyr også at man velger foryngelsesmetode. Hogges større snauflater enn de som vil bli tilfredsstillende forynget fra skogkantene omkring kreves skogplanting. Ved hogster som frøtrestillinger, kanthogster, med flere, vil skogen forynges naturlig, og planting vil normalt ikke være nødvendig.

Bestemmelsene om vernskog er viktig for å ta vare på langsiktig skogbruksproduksjon. Dette begrepet blir av og til forvekslet med vernet skog, altså skog vernet av miljøvernmyndighetene (se skogvern). Vernskog er skog som har en særskilt vernende funksjon. Som regel har man lov til å hogge i vernskog, men skogeier kan ikke fritt velge hogstform. Hogsten skal skje etter fastlagte hogstformer slik at skogens vernende funksjon opprettholdes. Loven inneholder følgende bestemmelse: «Fylkesmannen kan gi forskrift om at skog skal vere vernskog når skogen tener som vern for annan skog eller gir vern mot naturskadar. Det same gjeld område opp mot fjellet eller ut mot havet der skogen er sårbar og kan bli øydelagt ved feil skogbehandling. Forskrifta skal leggje fast grensene for vernskogen og gi reglar for forvaltninga av skogen. Det kan også fastsetjast reglar om meldeplikt.»

På 1940 tallet ble det gjennomført snauflatehogster i form av stripehogster i fjellskogen i Åstadalen i Hedmark, med påfølgende planting. Det gikk ikke bra. Småplantene på de nye, åpne flatene hadde ikke beskyttelse mot frost, spesielt sommerfrost. Årsaken var at man hadde valgt en hogstform der alle trærne var fjernet og skogens vernende funksjon var derved opphørt.

Forskriften Berekraftig skogbruk og hogstformer setter en rekke krav i forbindelse med hogst. Sjøl om man velger hogstformen snauflater, er det ikke lov å hogge ned alle hogstmodne trær på flata. Forskriften pålegger igjensetting av minst 5 stormsterke trær per hektar (10 mål).

Hogges en snauflate på 20 hektar skal det altså settes igjen minst 100 stormsterke trær. Trærne skal helst settes i grupper for å støtte opp om hverandre mot harde vindkast. Disse såkalte livsløpstrærne eller «evighetstrærne», skal primært velges blant de eldste trærne. Dette er trær som skal få stå urørt for hogst så lenge de lever, og så få ligge urørt på bakken som liggende stammer (læger) helt til de råtner bort. Bestemmelsen er innført fordi gamle, stående grove trær, og døde liggende trær, er svært viktige som levesteder for mange arter.

Under hogsten skal det ifølge paragraf 1 tas hensyn både til landskap og kulturverdier. Og i paragraf 5 i forskriften finner vi følgende:

«Ved gjennomføring av skogbrukstiltak skal skogeigaren sørgje for at verdiane i viktige livsmiljø og nøkkelbiotopar blir tekne vare på i samsvar med retningslinene i Norsk PEFC Skogstandard.» Nøkkelbiotoper skal sikre livsmiljøer for arter vurdert som truet på den norske rødlisten.

Kantsoner langs vassdrag har svært mange funksjoner. De er viktige landskapselementer og bidrar til erosjonsvern. Kantsonene fungerer også som viktige viltkorridorer, siden flere viltarter følger langs vassdrag der de kan gå skjult av trær og busker. Livet i vassdragene har også fordel av kantsoner som bidrar til å skape skygge på vannoverflaten. Direkte solbestrålning på varme sommerdager medfører høgere vanntemperatur. Spesielt i mindre bekker og elver bidrar dette til reduksjon av oksygeninnholdet i vannmassene med påfølgende problemer blant annet for fiskearter. Fuglelivet i kantsonene er rikt. Tettheten av fuglereir kan være like stor som i tropisk regnskog.

På en nyhogd snauflate, spesielt i granområder, vil det skje en omfattende nedbrytning og omdanning av granbaret til næringssalter, spesielt nitrogen. Dersom man hogger snaut helt ned mot vassdrag, vil dette kunne medføre avrenning til vassdraget. Røttene i et vegetasjonsbelte med kantsone vil derimot suge opp svært mye av eventuell avrenning.

Både Forskrift om berekraftig skogbruk og Vannressursloven har bestemmelser om hogstformer langs vassdrag. I forskriften heter det: «Ved hogst i kantsoner mot vatn og vassdrag og mellom skog og anna mark skal kantsona sin økologiske funksjon takast vare på». I Vannressursloven står det: «Langs bredden av vassdrag med årssikker vannføring skal det opprettholdes et begrenset naturlig vegetasjonsbelte som motvirker avrenning og gir levested for planter og dyr.»

Hogst i kantsoner mot vassdrag må derfor baseres på plukkhogst av enkelttrær slik at disse bestemmelsene kan overholdes.

Norske skoger har blitt utnyttet til mange formål svært langt tilbake i tid. Først til sjølhusholdning som bygningsvirke, tjære- og kullbrenning, ved, gjerder, båter med mer til det enkelte gårdsbruk. Da hadde man nok ikke særlig tanke for annet enn å ta ut virke der det var mest praktisk. Begrepet hogstformer eksisterte ikke.

Allerede på 1100- tallet foregikk handel med såkalt rundtømmer, det vil si lange tømmerstokker som ble solgt til master til seilskip. Denne handelen foregikk under hele seilskutetiden. I noen kystdistrikter var det forbud mot å hogge enkelte store trær som var egnet til master. De skulle stå som reserve for seilskip som kom til havn med brukket mast.

Man kan kanskje si at dette var det første eksempelet på en type hogstform, nemlig frøtrestilling. I denne hogstformen settes noen trær igjen for naturlig foryngelse. Ved hogst omkring en eller flere slik mastetrær, måtte altså mastetrærne spares, og disse fungerte jo da som utmerkede frøtrær. Mastetrærne var fine og rettvokste, med flott genmateriale for nye trær. Fremdeles står enkelte slike trær i norske skoger. På folkemunne har de gjennom lang tid har fått betegnelsen mastetre. Kanskje har trærne også en gang vært akkurat det.

Da de første bergverkene startet opp gikk det med svært mye ved til såkalt fyrsetting for å lage gruveganger. Først ble store bål ble antent mot berget. Etter lang tids brenning gjorde varmen bergartene så sprø at de kunne hakkes ut i småbiter.

Vi fikk etter hvert store snauhogster rundt bergverkene. Omkring Røros bergverk (1644–1977) ble enorme skogsområder snauet helt ned. I 1670-årene var all skog hogd inntil 2,5 mils avstand fra Røros hytte. Dette fikk katastrofale følger for ny gjenvekst, spesielt for bartrærne. Frøtrær for spredning av frø til ny foryngelse manglet. I det kalde Røros-klimaet klarte heller ikke nye planter å spire og vokse opp. Tidligere hadde dette skjedd under en beskyttende «skjerm» av trær. Nå var disse trærne borte, med redusert marktemperatur og mer vind som konsekvens.

Lærdommen fra denne type feilgrep er i dag viktig når man velger hogstformer i fjellskog og i andre skogsområder med harde klimatiske vilkår.

Fra cirka år 1500 fikk vi sagbruksperioden for trelasthandel. Derved oppstod også den såkalte dimensjonshogsten som i hovedsak varte fram til 1870. I denne perioden ble kun trær av en viss minste dimensjon hogd til sagbrukene. Det ble også foretatt dimensjonshogster etter 1870. I Tidsskrift for Skogbruk år 1925 beskrives en dimensjonshogst fra 1915.

Kun sagtømmer av temmelig grove dimensjoner ga overskudd i sagbruksperioden. Etter hvert kom også offentlig bestemmelser om minste dimensjon. Den såkalte «sjubordstokken» ble fastsatt som minste tillatte sagtømmerdimensjon. Dette som del av kong Christian IVs recess av 1643. Kravet var at man ikke kunne hogge sagtømmer uten at stokken kunne skjæres til 7–8 bord på 1,5 tomme × 10,5 tommer (34 mm × 267 mm). For å skjære så grove og så mange bord måtte sagstokken være hele 17 tommer (42,5 cm) i toppmål (altså på den delen av stokken med minste diametermål). Rotenden av stokker er jo grøvre.

I dag avtales minste toppmål mellom kjøper og selger. Minste toppmål ligger rundt 12 cm.

Plukkhogsten foregikk ved at man både tok ut de grøvste, største trærne og noen mindre trær. Erfaringene fra de feilslåtte snauhogstene blant annet rundt bergverkene gjorde at denne type store hogster nå ble unngått. Noen steder i landet kunne man ikke hogge flater større enn 1 dekar (1000 kvadratmeter), uten tillatelse fra skogmyndighetene. Dette gjaldt helt fram til 1930.

Men også plukkhogsten fikk etter hvert sine kritikere. Professor Agnar Barth ved Norges Landbrukshøgskole var en av dem. Han lanserte begrepet «den grønne løgn» om de plukkhogde skogene. Skogenes utseende ga et falskt bilde av hvor mye tømmer som stod der, tømmermengden eller tømmervolumet, var mye mindre enn hva man kunne tro.

Etter andre verdenskrig fikk vi en utvikling med det såkalte bestandsskogbruket. Skogen ble delt inn i noenlunde ensartede skogsområder, kalt bestand. For granskog valgte man ofte hogstformen snauhogst og for furuskog ofte frøtrestillingshogst. Dette gjelder også i dag.

I perioden 2010 til 2020 var 70–75 prosent av foryngelsesflatene hogstformen snauflatehogst. Frøtrestillingshogstene utgjorde 20–25 prosent. Lukkede hogster som skjermstillingshogster og bledningshogster utgjorde under 2 prosent.