Ionebyttere er kjemiske forbindelser som kan absorbere visse ioner og samtidig avgi noen av sine egne ioner.
Faktaboks
- Uttale
- iˈonebyttere
De første ionebytterne som ble brukt, var naturlig forekommende aluminiumsilikater, såkalte zeolitter. Disse stoffene kan absorbere kalsium- og magnesiumioner og erstatte disse med sine egne natriumioner. Zeolittene ble derfor brukt til å fjerne disse ionene fra hardt vann slik at vannet ble bløtt. Når zeolitten var mettet med kalsiumioner, ble den gjendannet ved å sende koksaltløsning gjennom ionebytteren.
Nå benyttes organiske høypolymere stoffer som inneholder positive eller negative grupper, og som kan binde anioner eller kationer og erstatte disse med henholdsvis hydroksylioner eller hydrogenioner. Løsninger kan for eksempel avsaltes ved å sende den først gjennom en kationbytter, hvor alle kationene erstattes med hydrogenioner, og så gjennom en anionbytter, hvor alle anionene erstattes med hydroksylioner. Resultatet blir et vann fritt for ioner, såkalt ionebyttervann.
De forskjellige ionene bindes ikke like sterkt til en ionebytter. Affiniteten avhenger både av ionets ladning og størrelse. Derfor kan ionene løses igjen fra ionebytteren etter forskjellig tid når de vaskes ut med en egnet elueringsvæske. Ionebyttere brukes derfor mye til separasjon av kjemisk sett forholdsvis like ioner, for eksempel lantanoider og aminosyrer (ionebytterkromatografi).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.