Konsentrasjonsleir er en sterkt bevoktet, brutal fangeleir, særlig for sivile. Begrepet er mest kjent fra det nazistiske Tyskland og de tyskokkuperte landene før og under andre verdenskrig.
Faktaboks
- Uttale
- konsentrasjˈonsleir
Mens konsentrasjonsleirene hovedsakelig hadde tvangsarbeid som mål, hadde utryddelsesleirene, eller tilintetgjørelsesleirene, som mål å ta livet av flest mulig mennesker på kortest mulig tid. Tyske utryddelsesleirer (rødt) og utvalgte konsentrasjonsleirer vist på kart med dagens grenser.
Da ellevte britiske panserdivisjon nådde konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen i Niedersachsen i april 1945, fant de denne massegraven med ubegravde lik.
GULag-leirene i Sovjetunionen, som eksisterte fra 1930 til 1955, kan også karakteriseres som konsentrasjonsleirer. Fotografiet er fra tvangsarbeidsleiren Dsjambul i Kasakhstan og ble tatt i hemmelighet.
Konsentrasjonsleir er en sterkt bevoktet, brutal fangeleir, særlig for sivile. Begrepet er mest kjent fra det nazistiske Tyskland og de tyskokkuperte landene før og under andre verdenskrig.
Utviklingen av nazistenes system for konsentrasjonsleirer kan deles i seks faser.
I den første fasen av naziregimet (1933–1934) ble leirene opprettet i eksisterende bygninger som et særlig tiltak mot (faktiske eller antatte) motstandere av nazismen og det nye regimet. Det fantes ingen enhetlig modell for disse leirene og heller ingen fast institusjonell forankring, mange av dem ble stengt i løpet av det første året.
I den andre fasen (1934–1935) ble de leirene som fremdeles eksisterte omgjort til statlige institusjoner under ledelse av Theodor Eicke, kommandanten for Dachau, som nå ble inspektør for alle konsentrasjonsleirene og sjef for SS-avdelingene som skulle være ansvarlig for vaktholdet i dem. Eicke ønsket å reorganisere og systematisere alle leirene med Dachau som forbilde.
I den tredje fasen (1936–1939) ble konsentrasjonsleirene og forfølgelsen av naziregimets politiske og rasistiske motstandere ytterligere sentralisert gjennom utnevnelsen av Heinrich Himmler til sjef for SS. I denne fasen gikk leirene fra å være politiske fengsler til å bli nazistiske konsentrasjonsleirer. Leirene fikk en enhetlig organisering og forvaltningsstruktur, det ble bygget mange nye store leirer og antallet fanger steg betraktelig.
Nazistenes forfølgelse av politiske motstandere og jøder utvidet seg til også å gjelde sigøynere (rom), Jehovas vitner, homoseksuelle, angivelig asosiale personer (som hjemløse og prostituerte) og små og store kriminelle. I denne fasen startet også bruken av fanger til ulike typer arbeid i SS-eide fabrikker. Dessuten måtte fangene delta i byggearbeid i leiren de var fanger i eller de ble sendt til andre steder for å bygge nye leirer.
Den fjerde fasen (fra krigsutbruddet i 1939 til 1942) markerte en overgangsperiode. Utbruddet av andre verdenskrig førte til at leirene ble fylt med fanger fra de okkuperte og annekterte landene. Dessuten etablerte nazistene nye leirer i de landene de okkuperte.
Den femte fasen (1942–1944) var kjennetegnet av tvangsarbeid og tilintetgjørelser. I 1942 ble konsentrasjonsleirene overført til avdeling D i SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt (SS' økonomi- og forvaltningsstyre), noe som markerte det forsterkede fokuset på utnyttelsen av fangene som tvangsarbeidskraft, ikke bare i SS-eide fabrikker, men også i rustningsindustrien.
Tilintetgjørelsen omfattet hovedsakelig massemord på fanger som ble betraktet som arbeidsudyktige (eldre, syke, kvinner og barn), rasistisk eller biologisk mindreverdige (jøder, sigøynere, fysisk og psykisk funksjonshemmede) samt sovjetiske krigsfanger, som ble drept både av rasistiske og politiske grunner. I denne fasen utviklet nazistene ulike metoder for å effektivisere utryddelsene, noe som kulminerte med det industrielle massemordet ved bruk av gass i tilintetgjørelsesleirene i Polen og andre steder i Øst-Europa.
Den sjette fasen omfatter det siste året av andre verdenskrig. De tyske troppene trakk seg tilbake på Østfronten, kaotiske tilstander hersket i de overfylte leirene og situasjonen for fangene var ekstremt dårlig og farlig. Den store mangelen på mat og medisiner, økning i antall vilkårlige mishandlinger og drap, forsterket fokus på utnyttelsen av fanger som tvangsarbeidere samt etableringen av mange dårlig utstyrte uteleirer førte til store dødstall blant fangene. Da de allierte nærmet seg fra øst og vest ble leirene evakuert, noe som igjen førte til at dødstallene steg kraftig.
I de tyske konsentrasjonsleirene var alle slags fanger representert: politiske motstandere, sabotører, partisaner, krigsfanger, gisler, personer arrestert på grunn av opphav (for eksempel jøder og sigøynere) eller religiøs oppfatning (for eksempel «bibelforskere»), kriminelle, homofile og funksjonshemmede. Strengheten i behandlingen av fangene varierte i betydelig grad for de forskjellige kategorier av fanger og fra tid til annen, med hensyn til matrasjonenes størrelse, brutaliteten i behandlingen, arbeidsbyrde og adgang til å motta brev, pakker og besøk.
Grini i Bærum var konsentrasjonsleir fra juni 1941 til krigens slutt i 1945.
Også i Norge opprettet tyskerne konsentrasjonsleirer under okkupasjonen, som blant annet Grini, Ulven, Espeland, Berg, Falstad og Sydspissen.
Omkring 9000 nordmenn ble sendt til Tyskland under krigen, derav cirka 5800 i konsentrasjonsleirer i Tyskland eller Polen. I Auschwitz overlevde bare 32 av cirka 770 fanger, og i Natzweiler døde omtrent halvparten av de 500 norske fangene. Den største norske kontingenten var i Sachsenhausen utenfor Berlin. Kvinnene ble sendt til Ravensbrück.
De gjenlevende ble i krigens siste fase brakt til Sverige ved en hjelpeaksjon fra dansk og svensk Røde Kors under ledelse av grev Folke Bernadotte umiddelbart før det tyske sammenbruddet.
Betegnelsen konsentrasjonsleir kom først i bruk hos britene under boerkrigen rundt 1900. Som et ledd i kampen mot geriljatroppene sperret britene motstandernes kvinner og barn inne i såkalte konsentrasjonsleirer. De hygieniske forholdene i leirene var dårlige, og den medisinske forpleiningen og ernæringen svært mangelfull. I enkelte av leirene døde så mange som 40 prosent av fangene.
Opp gjennom historien har en rekke regimer hatt konsentrasjonsleir-lignende fangeleirer. Det er for eksempel nærliggende å karakterisere deler av det sovjetiske GULag-systemet med sine fangeleirer og straffekolonier som konsentrasjonsleirer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.