konvoi

Ordet brukes også noe upresist til å betegne både handelsskipene og de ledsagende krigsskipene. I forbindelse med konvoioperasjoner er imidlertid konvoi betegnelsen på handelsskipene, mens krigsskipene omtales som eskorte.

Det skjelnes mellom krigførende og nøytrale konvoier. Konvoisystemet er av gammel dato, og nøytral konvoi er en utvikling fra den tid da handelsskipene ble armert mot sjørøvere og kapere og seilte sammen. Hensikten med nøytrale lands konvoier var å beskytte deres frie ferdsel på havet, men de kom ofte i konflikt med krigførendes kontrabanderegler. Nøytrale land hevdet også at deres handelsskip i konvoi måtte være fritatt for visitasjon, hvilket ofte ikke ble respektert av de krigførende.

Bare krigførendes konvoier har nå praktisk verdi, idet undervannsbåter som ble satt inn i handelskrigen både under den første verdenskrig og andre verdenskrig, av hensyn til egen sikkerhet ikke torde ligge stille for å foreta visitasjon eller oppbringelse. Resultatet ble derfor senkning. Nøytrale skip i krigførendes konvoier betraktes som krigførende skip. Når de har forlatt konvoien, skal de betraktes som nøytrale.

Formering av konvoi og eskorte er avhengig av handelsskipenes antall og fart, av tilgjengelig eskorte og av den trussel skipene skal beskyttes mot. Teoretisk gir en eskorteformasjon som fullstendig omslutter handelsskipene den beste beskyttelse mot undervannsbåter. En typisk transatlantisk konvoi under første del av andre verdenskrig kunne bestå av 30–40 handelsskip ordnet i 9–12 kolonner. Avstanden mellom skipene i en kolonne var cirka 900 m og avstanden mellom kolonnene vel 500 m. Eskorteskipene ble plassert foran, på sidene og, hvis der var et tilstrekkelig antall, også bak konvoien.

Under verdenskrigene ble konvoiene klassifisert etter handelsskipenes fart. En langsom konvoi gikk med fra seks til syv knop, skip med større gjennomsnittsfart gikk i hurtige konvoier, mens skip som holdt 15 knop eller mer, ofte seilte uavhengig. Da man etter hvert fikk flere eskortefartøyer, ble formasjonen forbedret. Man dannet en hesteskoskjerm, av og til hadde man også en liten indre skjerm; eskortefartøyene var ikke bundet til sin stasjon, men patruljerte omkring den.

For beskyttelse mot undervannsbåter var eskorten vanligvis sammensatt av korvetter, fregatter og jagere, disse hadde også en viss antiluftskytsbestykning. I områder hvor det var spesiell fare for flyangrep, ble eskortene etter hvert forsterket med skip spesielt bygd for dette.

Både under den første og i begynnelsen av andre verdenskrig, mens trusselen fra overflateskip (raidere) var til stede, deltok kryssere eller slagskip i eskorten. Senere under andre verdenskrig ble kryssere og slagskip satt inn som støttegrupper i en viss avstand fra næreskorten. Det var især nødvendig for konvoiene til Murmansk som var innen rekkevidde av tyske slagskip stasjonert i Norge.

Etter at hangarskip, og spesielt eskortehangarskip, ble satt inn for å beskytte konvoiene, økte effektiviteten både mot angripende undervannsbåter og mot fly. Eskortehangarskipene opererte vanligvis innenfor eskortens skjerm. Landbaserte maritime fly og jagerfly støttet konvoiene så langt deres aksjonsradius tillot det. Kommandoen over handelsskipene ble ført av konvoikommandøren, mens sjefen for eskorten hadde kommandoen over både eskorte og konvoi.

Da første verdenskrig brøt ut, mente det britiske admiralitetet og krigskabinettet at konvoiering ikke lenger var egnet til å beskytte landets oversjøiske skipsfart. Handelsskipene skulle sikres ved at marinen avpatruljerte seilingsrutene. Skipstapene ble imidlertid store, mot slutten av 1916 senket tyskerne gjennomsnittlig 150 skip hver måned, og 30. april 1917 ble konvoisystemet gjeninnført. Etter dette gikk senkningene merkbart ned; mens hver tysk undervannsbåt i april 1917 hadde senket gjennomsnittlig 10,6 skip, var antallet redusert til to i desember samme år. Mangel på eskortefartøyer for transatlantiske konvoier i begynnelsen av andre verdenskrig medførte store tap, men etter hvert som nye eskorteskip og flystøtte kom til, gikk tapene betydelig tilbake. Handelsskipene bidrog også til sin egen beskyttelse; skipene fikk luftvernskyts og flatbaneskyts.

Hvilken form beskyttelsen av skipsfart kommer til å få i en eventuell fremtidig krig, vil i høy grad avhenge av ny våpenteknikk. Det antas at eskorterende undervannsbåter er effektive mot angripende undervannsbåter. Satellittovervåking og styrte våpen gjør beskyttelse av konvoier og store flåteformasjoner komplisert, og en mulighet for bruk av kjernefysiske våpen vil nødvendiggjøre at avstanden mellom skipene er så stor at sannsynligheten for å ødelegge mer enn ett skip per våpen blir liten. Sjøkrigsmidlenes utvikling har vært slik at man ikke uten videre kan benytte verdenskrigens konvoieringstaktikk i en eventuell fremtidig konflikt.

• krigsseiler
• marine
• Sjøforsvaret