lutt

I tillegg til å betegne et spesielt instrument blir begrepet luttinstrumenter også brukt i videre forstand innenfor musikkinstrumentforskningen (organologien). Her betegner navnet den gruppen av strengeinstrumenter som består av en resonanskasse og en kortere (korthalslutt) eller lengre hals (langhalslutt). Strengene på disse instrumentene kan enten knipses eller strykes.

Fra gammelt av var lutten (oud) et viktig instrument i arabisk musikkpraksis og musikkteori. Den kom til Spania med maurerne på 900-tallet, hvorfra den spredte seg til øvrige deler av Europa. I tillegg brakte korsfarerne lutten med seg hjem.

Fram til 1500-tallet hadde den europeiske lutten vanligvis seks strengekor (11 strenger). Den lyseste strengen (chanterellen) var vanligvis en enkeltstreng. Etter hvert økte imidlertid antallet strenger, og i barokken fantes det lutter med opp til 13 kor (24 strenger) som kunne stemmes på flere ulike måter, såkalt skordatur. Den hadde også et noteringssystem, lutt-tabulatur, som ikke angav selve tonehøyden, men de enkelte grepene (grepnotasjon)

Enkelte av lutt-typene i barokken hadde en sterkt forlenget hals med et antall løse strenger løpende ved siden av halsen. Dette ble gjort for å kunne få fram flere dypere toner på instrumentet. De vanligste av disse luttene, som gjerne ble betegnet som basslutter, var teorbe og slektningen chitarrone. Utover i senbarokken var luttene blitt så kompliserte og krevende å stemme, at mange heller foretrakk de noe enklere barokkgitarene eller klaviaturinstrumentene, som nå fikk en stadig økende utbredelse og popularitet.

Fra lutten stammer en rekke knipseinstrumenter som gresk bouzouki, mandolin, ukrainsk kobza og flere andre. Den svenske lutan, som framstår som en blanding av en gitar og en lutt med forlenget (teorbert) hals, er trolig en videreutvikling av den tidlige cisteren. Den svenske lutan ble særlig populær som akkompagnementsinstrument til viser. Dette gjelder spesielt i Sverige, men til en viss grad også i Norge. Kjente utøvere på svensk luta er Carl Michael Bellman, Evert Taube og Bokken Lasson.

En stor del av komponistene som skrev musikk for lutt i instrumentets gullalder, var selv luttspillere (luttenister). Det gjelder blant annet John Dowland, Charles Mouton, Robert de Visée og Silvius Leopold Weiss.

Blant de mest kjente luttspillerne i nyere tid kan Julian Bream, Diana Poulton, Paul O’Dette, Anthony Bailes og Hopkinson Smith, samt norske Rolf Lislevand, Olav Strandberg og Erik Stenstadvold nevnes.

• strengeinstrumenter
• oud