mestring

Mestring knyttes ofte til resiliens – evnen til å stå mot utfordringer og kriser. Her er personens optimisme, et positivt selvbilde, pågangsmot, tro på egne evner og ressurser, samt sosial støtte viktige positive faktorer. Derimot vil negativ tenkning og grubling fungere motsatt.

Forhold som stress, traumatiske opplevelser og utfordringer på jobb kan møtes på ulike måter, hvorav to hovedmåter har blitt vektlagt i forskning og terapi:

• Problemfokusert mestring, der personen gjør noe aktivt og problemløsende med utfordringen
• Emosjonsfokusert mestring, der personen gjør noe med opplevelsen/emosjonen som problemet skaper

Eksempelvis vil en konflikt på jobb kunne håndteres problemfokusert ved at involverte gjør noe med selve konflikten (løser problemet). Alternativt kan den håndteres emosjonsfokusert ved at de involverte endrer sin opplevelse og emosjon, eksempelvis ved å dempe eller undertrykke problemet.

I situasjoner hvor en person må prestere, eksempelvis på skolen, i idrett og liknende, er troen på egne evner og ressurser spesielt viktig. Sosialpsykologen Albert Banduras begrep self efficacy er sentralt her.

Begrepet fokuserer på mestring av bestemte oppgaver, noe som betyr at en person kan ha ulik grad av mestringstro i ulike sammenhenger. Eksempelvis kan mestringstroen vøre høy når det gjelder akademiske prestasjoner, men lav når det gjelder idrett. Mestringstro har også betydning for personens motivasjon og ambisjoner; en person med lav mestringstro på et bestemt område vil sikte lavere og investere mindre energi.

Selvregulering angår personens regulering av atferd, tenkning og emosjoner i relasjon til et mål personen har satt seg. Mestringsopplevelse er her sentralt, siden selvregulering antar at personen er i stand til å gjennomføre passende endringer for å oppnå målet.

Eksempelvis er det ikke uvanlig å utsette (prokrastinering) å fullføre en oppgave som oppleves utfordrende. Det å endre dagliglivets rutiner med bedre planlegging, endrede prioriteringer og mer langsiktig tenkning er alle uttrykk for mestring.

Attribusjon viser til hvordan mennesker tolker hendelser de opplever i dagliglivet. Spesielt gjelder det når årsaksforklaringen baserer seg på en attributt ved personen spesielt om de forklarer hendelser ved noe ved personen: «Per gjorde det bra til eksamen fordi han er flink». Eller noe i situasjonen: «Per gjorde det bra til eksamen fordi oppgavene var lette».

Mestringsbegrepet innebærer at personen tillegger egne evner og ressurser betydning i kontroll av atferd. Generelt opplever de fleste en overdreven (overestimert) følelse av kontroll og mestring, noe som psykologisk sett er gunstig.

Forskning har vist at opplevelser med ukontrollerbare situasjoner svekker kontrollfølelsen (lært hjelpeløshet). Det å tilskrive negative tilstander til stabile årsaker er også uheldig. For eksempel når en person tror at siden hen gjør det dårlig i matte, må det skyldes at hen «ikke har talent for matematikk».

I mange situasjoner kreves endring for at mennesker skal lykkes, eksempelvis i en skolesituasjon, lære nye kunnskaper og ferdigheter, eller når man skal gjøre viktige endringer i livet, som livsstilsendringer. Mestringstro er viktig i slike sammenhenger, men forskning har også vist at tro på at endring i det hele tatt er mulig er en viktig faktor.

Eksempelvis har psykologen Carol Dweck vist at mange har oppfatninger vedrørende endring som gjør endring vanskelig eller umulig, som når studenten unnskylder sin dårlige eksamen i statistikk med at «jeg har ikke anlegg for tall».

Dweck kaller en slik tenkemåte for «fixed mindset», det vil si en tenkemåte som blokkerer for endring. I stedet bør personen tenke at «jeg har ikke fått sansen for tall ennå», altså at det foreligger en endringsmulighet. Dette omtales som «growth mindset».

• læring
• attribusjon
• Albert Bandura