Operant betinging er læring der konsekvensene av atferd påvirker sannsynligheten for at denne atferden gjentas senere. Begrepet knyttes til den amerikanske psykologen B. F. Skinner, som viste at atferd kan «operere på omgivelsene» og frembringe konsekvenser som forsterker eller reduserer den aktuelle atferden.
operant betinging
Bildet viser en skjematisk illustrasjon av en Skinnerboks med de vanligste elementene slike bokser inneholder.
Forsterkning
I Skinners opprinnelige undersøkelser kunne relasjonen mellom respons og stimulus være slik: en rotte trykker på en spak (respons, R), som fører til at mat ble tilgjengelig i fôringsboksen (konsekvens eller «etterfølgende stimulus», S). Dersom slike konsekvenser styrker responsen – altså gjør at den gjentas med større sannsynlighet senere – kalles den etterfølgende stimulus en forsterker (SR). Prosessen kalles forsterkning.
Siden slike respons-stimulus-relasjoner (R-S-relasjoner) alltid foregår i en situasjon, mente Skinner at man også måtte ta relevante trekk ved denne situasjonen i betraktning, som han kalte «forutgående stimulus» eller «diskriminativ stimulus» (SD). Han foreslo derfor en tre-term-beskrivelse av operant betinging, der forutgående stimulus danner rammen for bestemte R-S-relasjoner. I Skinners eksperimentsituasjon vil dermed det at rotten befinner seg i fôringsboksen være en situasjonell betingelse (SD) som øker sannsynligheten for at rotten vil trykke på spaken (R), med mat presentert som en konsekvens som en forsterkende stimulus (SR).
Denne tre-term-beskrivelsen av operant betinging, SD – R – SR, er grunnleggende i Skinners tenkning rundt atferd, også hos mennesker. I forskning har denne analysemodellen fått stor betydning ved at ulike mønstre i respons-forsterker-relasjonen (R-SR-relasjonen) er avdekket som viktig. En respons (R) som alltid etterfølges av en forsterker (SR) læres raskt. Samtidig er R-SR-relasjonen lite robust. Om responsen (R) etterfølges av en forsterker (SR) av og til, læres responsen langsommere, men R-SR-relasjonen blir mye mer robust.
- For utdypning, se forsterkning.
Frivillighet i responser
Den operante modellen antar at det vi kaller frivillig atferd eller handlinger kan ses som responser, og at disse responsene er påvirkbare av sine konsekvenser. En annen måte å si dette på, er at det vi gjør typisk har en funksjon, og en operant analyse vil dermed fokusere på atferdens funksjon. Dette gjelder i dagligliv så vel som i anvendte og kliniske sammenhenger. I kliniske sammenhenger har denne tankegangen fått stor betydning i form av anvendt atferdsanalyse og i kognitiv atferdsterapi.
Instrumentell betinging
Operant betinging kan ses som en variant av instrumentell betinging, men det er et teoretisk skille mellom disse begrepene. For eksempel mente Edward L. Thorndike at betinging foregikk ved at behagelige konsekvenser av en respons forsterket relasjonen mellom situasjonen og responsen (S-R-læring, der situasjonen utløser en respons). Motsatt innebærer operant betinging at konsekvensen virker ved at omgivelsene «selekterer» funksjonelle responser, altså en form for R-S-læring der forutgående stimulus er relevant, men ikke ses som noen utløsende stimulus.
Likevel ser man i dag at forskere og praktikere ofte betrakter operant og instrumentell betinging som mye av det samme.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.