presse

Etter Grunnlovens § 100 gjelder trykkefrihet med de begrensninger som følger av lovreglene om ærekrenkelse, krenkelse av privatlivets fred og så videre. Ved siden av dette alminnelige ansvar gjelder for utgiver og redaktør et særlig strafferettslig og erstatningsrettslig ansvar etter straffeloven §270 og lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 § 3–6.

Stor praktisk betydning har strl. § 430, som pålegger redaktøren av blad eller tidsskrift å innta imøtegåelser av faktisk art, såfremt det innen ett år forlanges av noen som anførslene umiddelbart vedkommer, og imøtegåelsen begrenser seg til anførsler av faktisk art og ikke inneholder noe straffbart. Imøtegåelser skal inntas på et like iøynefallende sted som det imøtegåtte og med slikt utstyr som god presseskikk tilsier. Nektelse kan straffes med bot, og dessuten kan idømmes løpende mulkt.

Etter § 270 straffes redaktøren med bøter eller løpende bot såfremt han offentliggjør noe som ville ha pådradd ham straffansvar etter noen annen lovbestemmelse, dersom han hadde kjent innholdet av artikkelen. Men dette straffansvar gjelder ikke dersom redaktøren godtgjør at intet kan legges ham til last med hensyn til kontroll med skriftets innhold eller på annen måte. Redaktøren må altså selv bevise at han ikke kan bebreides noe i anledning av artikkelen. Dette er et unntak fra den vanlige regel om at påtalemyndigheten har bevisbyrden.

Hvis skribenten er kjent, blir som regel i praksis bare denne gjort strafferettslig ansvarlig, men avisen hefter etter skadeserstatningsloven for det økonomiske ansvar som skribenten eventuelt idømmes.

Ved siden av det rettslige ansvar har pressen også et etisk ansvar, som dels faller sammen med det rettslige ansvar, dels er mer vidtgående. Norsk Presseforbund har vedtatt presseetiske regler på enkelte områder, for eksempel for kriminal- og rettsreportasje. Den som mener at god presseetikk er krenket, kan klage til Pressens faglige utvalg.