Religionshistorie er det vitenskapelige studiet av religion. Betegnelsen kan også brukes om religion i seg selv som universelt fenomen i menneskehetens historie.
I Norge ble det vitenskapelige studiet av religion opprinnelig kalt religionshistorie, men religionsvitenskap har blitt en like vanlig benevnelse på fagområdet. Det er også blitt kalt religionsstudier, etter inspirasjon fra det angloamerikanske begrepet «religious studies».
Det systematiske studiet av religion har sine røtter i den greske antikken, der en rekke filosofer forsøkte å forstå religion, spesielt mytene, som allmennmenneskelig fenomen. En universell religionshistorisk vitenskap oppstod imidlertid først på 1700-tallet, og ble utviklet til et selvstendig akademisk fag, atskilt fra teologi, i annen halvdel av 1800-tallet, ikke minst takket være Max Müller.
Fra 1870-årene var religionshistorie dels preget av antropologisk forskning som bygde på utviklingslæren (utvikling fra «primitive» til «høyere» religioner), dels av en myteforskning som i første rekke arbeidet med indisk og klassisk gresk mytemateriale. Parallelt med dette foregikk det i Vesten en dramatisk utvidelse av kjennskap til de store verdensreligioners historie og lære, hovedsakelig gjennom filologisk arbeid med disse religionenes tekster.
Første halvdel av 1900-tallet var karakterisert ved fremveksten av religionsfenomenologi, spesielt i Nederland (Gerardus van der Leeuw), Tyskland (Rudolf Otto) og Sverige (Nathan Söderblom); av religionssosiologi, med utgangspunkt i arbeidene til Emile Durkheim og Max Weber, og av religionspsykologi under innflytelse av William James, Sigmund Freud og Carl Gustav Jung. Fra 1950-årene til slutten av århundret var den mest dominerende enkeltforskeren Mircea Eliade. Han la særlig vekt på symboltolkning og på tolkning av religion som et system av hierofanier («hellighetsåpenbaringer»), og han var svært innflytelsesrik, spesielt i Nord-Amerika. Denne perioden var også preget av et stadig dypere studium av de enkelte religioner i fortid og nåtid, og av religiøse endringsprosesser, «nye» religioner og folkereligion. Studiene til Georges Dumézil omkring indoeuropeisk religion og tenkning var også viktige.
Fra rundt år 2000 har et kulturvitenskapelig paradigme vokst frem innenfor religionshistorien. Dagens forskere anser religion for å være et fenomen som er tett integrert i kulturen og samfunnet for øvrig, og er opptatt av å forstå det enkelte religiøse uttrykk i lys av den større kulturelle konteksten det inngår i. Det har også vært en dreining bort fra ideen om at det går an å finne universelle mønstre i ulike religioner, som var typisk for det fenomenologiske paradigmet.
Religionshistoriens forhold til teologi har vært problemfylt. Det har vært mange fruktbare kontakter, som for eksempel innen bibelvitenskap, kirkehistorie og religionsfenomenologi. Men religionshistoriens prinsipielle motstand mot å foreta verdivurderinger og dens universelle («komparative») perspektiv synes å sette grenser overfor de fleste retninger innen teologi.
Overfor andre fag (sosiologi, psykologi) har religionshistorien til dels hatt problemer med å markere en klar fagprofil. Dette skyldes blant annet at religionshistorien er et fagområde med flere teorier og metoder som til dels er inspirert av andre akademiske disipliner. Den historisk-filologiske metoden står sterkt i religionshistorien. Fagområdet benytter seg også av blant annet feltarbeid med deltakende observasjon etter inspirasjon fra antropologien og intervjuer, som blant annet er viktig i kulturvitenskap og sosiologi.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.