sau

Da mennesket temmet sauen, ble den en viktig del av utbredelsen av jordbruket i verden. Sauene spredte seg sammen med kunnskapen om hvordan man kunne dyrke jorda, og sauene bidro i jordbruket ved å beite ned områder som seinere kunne dyrkes, og ved at sauebæsjen kunne samles inn og brukes som gjødsel av jordbrukerne. Sauen har i tillegg vært viktig både som en kilde til ull som kunne brukes til å lage klær, og som en kilde til kjøtt. Mange steder i verden har sauen vært, og brukes fremdeles som, en kilde til melk som igjen brukes til å lage ost. Sauen finnes i dag på alle verdens kontinenter, utenom i Antarktis. I dag er det sauens ull og kjøtt som utnyttes mest, mens melkeproduksjon, som krever en mer intensiv drift, ikke gjøres like mange steder.

Sauen kom sannsynligvis til Norge for 5-6000 år siden. Den var viktig da jordbruket ble innført, fordi den hjalp bonden med å rydde land, ved å beite ned busker og småtrær. Antallet sau har økt sterkt etter den industrielle revolusjonen, og i dag finnes det nesten en million vinterfôra sauer i Norge. Om sommeren er tallet høyere fordi sauene får lam som slaktes om høsten. Over 2 millioner sau og lam slippes på beite hver sommer. Saueholdet har størst betydning i kyst- og fjellstrøk. Av inntektene fra saueholdet kommer 3/4 fra kjøttproduksjonen, 1/4 fra produksjonen av ull. I andre land brukes sau også til melkeproduksjon. Det gjøres ikke i Norge, fordi det krever en driftsform der sauene samles to ganger om dagen for å melkes. Sauer i Norge går stort sett fritt på utmarksbeite hele sommeren, med tilsyn et par ganger i uka.

Vanlig paringstid for norske sauer er november/desember med fødsel i april/mai. Drektighetstiden varierer noe mellom rasene. Som regel blir 95 % av de bedekte sauene drektige, og de fleste får tvillinglam. Saueholdet er spredt over hele landet (lavest andel i Trøndelag og Nord-Norge).

Det finnes flere saueraser i Norge. De kan deles i to hovedgrupper, langhala sauer og korthala sauer. De korthala sauene er de mest opprinnelige sauene, med rasen gammelnorsk sau som den som ligner mest på den sauen som først kom til Norge. Norske langhala saueraser er et resultat av at opprinnelige norske saueraser ble krysset med importerte dyr fra andre steder i Europa fra 1850-tallet og fram til i dag. De to hovedgruppene har forskjellig type ull. Langhala sauer har ull av crossbred-typen, som bare består av isolerende underull. Korthala sauer har ull av spæltype, som består av to typer: vannavstøtende og grovere dekkhår, samt isolerende underull. Innenfor de to ulltypene varierer selve ullhårene blant annet i hvor lange de er, hvor mye marg de har og hvor tjukke de er.

Det norske saueavlsarbeidet organiseres gjennom sauekontrollen, som er en database over ulike egenskaper hos hvert enkelt saueindivid, og værringene som registrerer egenskaper hos hannsauer, værer, og hvem de parres med. Ca. 28 % av søyene (4400 besetninger) er med i sauekontrollen. I avlsarbeidet legges det for alle rasene bortsett fra pelssau vekt på lammetall, morsegenskaper, tilvekst, slaktekvalitet, eksteriør, ullmengde og ullkvalitet. Avlsarbeidet drives av Norsk Sau og Geit.

Etter kategorikriteriene fra FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, er følgende norske raser ansett som kritisk truet eller truet: blæsetsau, dalasau, fuglestadbroget sau, grå trøndersau og rygjasau

Tamsauen er fordelt på en mengde raser, som kan grupperes på mange måter. Da verdenshandelen med ull har stor betydning, kan rasene blant annet grupperes etter ullens kvalitet (fiberdiameter). Av de finullete, langhala rasene er merino verdens viktigste, med om lag halvparten av verdens ullproduksjon til bekledning. Merino er opprinnelig en spansk rase som er spredt til mange land, bl.a. Australia og Sør-Afrika. I Europa er det vesentlig Frankrike og den iberiske halvøy som har en større bestand. Mankehøyden er ca. 65 cm, levende vekt 50–60 kg. Fargen er hvit, værene er hornet og søyene kollet. Downrasene med middels fin ull er dannet ved sterk bruk av merino til engelske landraser, bl.a. southdown, suffolk, hampshire og oxforddown. Ullen er hvit, mens de ikke-ullkledte kroppsdelene er grå, brune eller svarte hos de fleste. Begge kjønn er kollete. Rasegruppen er sterkt utbredt.

De grovullete rasene danner en stor og uensartet gruppe, med typer som den langullete leicester og den kortullete sjeviot. Ullen kan ha en eller to hårtyper. Lincoln er størst, væren veier ca. 135 kg, søya ca. 105 kg. Sjeviot er minst, vekten varierer sterkt etter fôring og beite. De fleste norske rasene hører til denne gruppen. Rasene med lange, grove dekkhår (raggsauer) har en grov ull som ikke egner seg for vanlig bekledning, men den nyttes f.eks. til teppeveving. Den skotske blackface og mange såkalte primitive landraser hører til gruppen, dessuten karakul, som brukes til pelsskinnet persianer og breitschwanz (broad tail-skinn). Raser med korte dekkhår (uten vanlig ull) blir holdt for kjøttet, melken og skinnet. Det er flere pelstyper blant disse. Det finnes overganger mellom alle gruppene, og det er stor variasjon også innen disse.

Etter gammel folketro måtte det alltid stå en ulldott igjen på sauen når den ble klippet, ellers mistet man sauelykken, het det. Flekkete lam ble ansett for å være særlige lykkedyr. Mange steder mente man å kunne forutse været av sauenes atferd: danset sauene om morgenen, ble det vind; stanget de, ble det uvær. Andre steder het det at når sauene stanger, da kommer ulven.

• husdyr
• sauer

• Norske saueraser hos Norsk genressurssenter
• Norsk sau og geit