skjeand

Med en kroppslengde på 44–52 centimeter er skjeanda ei middels stor gressand. Som hos de fleste andre gressender har hannen en meget karakteristisk fjærdrakt. Hodet er grønt, brystet og undersiden er hvit og kroppssidene er brunoransje. Det store, brede og skjeformede grå nebbet er også svært karakteristisk. I flukt er et stort lyseblått felt på oversiden av vingen iøynefallende. På kort avstand er en bred hvit bord foran det grønne vingespeilet også lett å se. På undersiden av vingen er fremre del hvit, mens bakre del er mørk.

Hunnen har en nokså anonym brunspraglet fjærdrakt, og kan ved første øyekast ligne på stokkand-hunnen. Kroppsholdning og det store brunoransje nebbet skiller den fra stokkanda. I flukt gir den mørkebrune buken en tydelig kontrast til den hvite undersiden av vingen. Dette gjør det mulig å unngå forveksling med stokkand. Skjeanda mangler også den hvite borden bak vingespeilet noe som er tydelig hos stokkand.

Hannen har en nasal lyd, beskrevet som «tok-tok…tok-tok». Hunnens lyd beskrives som rallende og dempet «kerr-æsj», samt en hes kvekkserie med fallende tonehøyde.

Skjeanda hekker spredt i Skandinavia, i Sentral-Europa og østover gjennom Asia til Stillehavet. Den hekker også i Nord-Amerika, på Island og i Storbritannia.

Skjeanda er en fåtallig art i Norge og resten av Norden. Mindre enn én prosent av den europeiske hekkebestanden hekker trolig i Norge. Arten har spesielle krav til hekkelokalitetene, som sannsynligvis legger begrensninger for en økning i bestanden.

Trolig hekker opp mot 100 par skjeender i Norge med hovedutbredelsesområdet på Østlandet, på Sør-Vestlandet og i Midt-Norge. I tillegg finnes spredte hekkefunn helt nord til Finnmark. Skjeandas strenge krav til hekkebiotopene er sannsynligvis forklaringen på at den har en flekkvis utbredelse. Hekkelokalitetene skjeanda etablerer seg på gjør nok imidlertid også sitt til at dette er en art som ofte blir oversett.

Bestandsutviklingen for skjeand er ukjent. I enkelte områder kan eutrofiering av ferskvann som følge av oppdyrking være positivt. Drenering av våtmarksområder og forsuring er imidlertid aktuelle trusselfaktorer for skjeanda.

BirdLife Norge vurderte i 2015 hekkebestanden i Norge til å være mellom 20 og 100 hekkende par.

Næringssøk foregår vanligvis på vannoverflaten eller halvveis neddykket. Til forskjell fra andre gressender spiser skjeanda mye animalsk føde. Planktoniske krepsdyr, snegler og muslinger dominerer, men også akvatiske insekter inngår i dietten. Det store nebbet har lameller langs kanten, og er spesielt tilpasset filtrering av mikroskopiske småkryp.

Skjeanda hekker vanligvis ved grunne, næringsrike lavlandsvann eller dammer med frodig vegetasjon. Den hekker gjerne i tilknytning til hettemåkekolonier, trolig fordi hettemåkene bidrar til beskyttelse mot predatorer. Av og til kan den også hekke ved saltvann eller brakkvannslokaliteter. Reiret ligger vanligvis helt i vannkanten, og ligger gjerne mer åpent enn hos mange andre gressender. De 6–10 eggene ruges av hunnen i 22–23 dager.

Umiddelbart etter klekking søker ungene etter næring på vannoverflaten. Hunnen passer godt på ungene fram til disse er flygedyktige etter 40–45 dager.

Allerede i juli og august trekker skjeendene sørover til vinteroppholdsområder i Vest-Europa eller i Nord-Afrika. Skjeanda blir gjerne omtalt som en langdistansetrekkfugl siden deler av bestanden trekker over Middelhavet for overvintring på det afrikanske kontinentet. Rasteplassene under trekket er gjerne næringsrike salt- og brakkvannslokaliteter.

Av og til overvintrer noen enkeltindivider av skjeand i kystnære områder i Norge, men dette skjer bare unntaksvis. I løpet av april–mai kommer skjeanda tilbake på hekkelokalitetene i Norge.

• ender
• gressender
• fugler i Norge
• fugletrekk

• BirdID: Faktaside om skjeand