solfanger

Enkle solfangere består av et ytre gjennomsiktig lokk av for eksempel glass, og en indre del, absorbator, som er svart for å kunne absorbere mest mulig stråling. Absorbatoren blir varmet opp, og det fører til at stråling blir sendt ut igjen. Denne har imidlertid lengre bølgelengde enn den innkommende og kan derfor ikke unnslippe (se drivhuseffekt).

Den absorberte varmen overføres til et varmemedium som sirkulerer i et (oftest lukket) rørsystem med varmevekslere. Rørsystemet går via en akkumulatortank, som fungerer som varmelager. Det vanligste varmemediet er vann. I Norge må derfor solfangere frostsikres ved å tilføre vannet en glykolblanding. Luft kan også fungere som varmemedium, men luft har langt lavere varmekapasitet per volumenhet, slik at kanaler for å lede varmen må dimensjoneres deretter. Luftbaserte systemer benytter ofte stein som varmelager.

Aktive solfangere monteres på bygninger og kan gi varme til for eksempel gulv og tappevann. Under norske forhold regnes gjerne en nyttiggjort energi på 400–450 kWh årlig per kvadratmeter solfanger.

Et av de største solfangeranleggene i Norge er bygget av Akershus EnergiPark ved Lillestrøm, hvor solfangerne dekker et areal på 13 dekar og yter maksimalt 8 MW. Dette gir en årsproduksjon på omkring 4 GWh, tilsvarende strømforbruket i 220 norske hjem.

• solceller
• solkraftverk
• solenergi
• fornybare energikilder