tang og tare (brunalger)

I uminnelige tider har tang og tare vært brukt som fôrtilskudd til husdyr. Navn som butare, kutare, sauetang, grisetang og så videre vitner om det. Algene ble ofte kokt sammen med fisk og fiskeavfall.

Verdien av tang og tare som fôr skyldes i første rekke det store innholdet av forskjellige vitaminer, mineraler og sporstoffer som sikkert har reddet mange husdyr fra mangelsykdommer. I Norge produseres det tangmel og tangekstrakter av rundt 30 000 tonn grisetang per år.

På 1700- og 1800-tallet ble store mengder tang og tare brent langs kysten, og asken ble brukt til utvinning av soda til glassfabrikasjon. Senere ble jod utvunnet av tangasken, og det var flere jodfabrikker i Norge. Enkelte år ble det eksportert opptil 6000 tonn aske, hvilket svarte til mer enn 100 000 tonn fersk tare. Tarebrenningen la en sur røyk over kystdistriktene og skapte en skarp diskusjon om dens skadelige virkninger, inntil den opphørte i 1930-årene etter at andre jodkilder var oppdaget. I det samme tidsrommet ble det etter hvert klart at de organiske innholdsstoffene i tang og tare, først og fremst alginat, kan utnyttes. År om annet høstes 160 000 tonn stortare ved taretråling i Norge (2004) som i sin helhet benyttes av alginatindustrien. Den norske alginatindustrien er blant de største i verden.

Tang og tare brukes også som mat, særlig i Øst-Asia, der dyrking foregår i stor skala. Viktigst er arter i tareslektene Laminaria og Undaria, samt rødalgeslekten Porphyra. I de senere år er slik bruk blitt vanligere også i vestlige land.

• alger