heraldikk (skjolddelinger)

Øverst: Vanlige skjolddelinger. – Nederst: Sammensatte våpen (alliansevåpen) kan bli ganske kompliserte. Det er vanlig å referere til de enkelte deler av skjoldet med navn hentet fra den klassiske franske heraldiske terminologi.

Av /Store norske leksikon ※.

Våpen er innenfor heraldikken et kjennetegn som føres av en stat, en by, en institusjon eller en slekt.

Faktaboks

Også kjent som

våpenskjold

Utforming

Norges riksvåpen, statens offisielle versjon, tegnet av arkivar Hallvard Trætteberg i 1937 og bearbeidet av grafikeren Sverre Morken i 1992
.

Et våpen har helst bare to tinkturer av tre slag, farger, metaller eller pelsverk. Hevdvunne farger er rødt, blått, grønt, purpur og svart. Metallene er gull og sølv, som i tegning og på trykk fremstår som gult og hvitt. Skjoldet skal helst ha bare én farge og et metall, men detaljer kan ha en tredje tinktur, som øks av sølv i Norges riksvåpen med gull løve i rødt skjold. Pelsverkene hermelin (vinterpels av røyskatt) og gråverk (vinterpels av ekorn) er lite brukt.

Hvert våpen eller våpenfelt kan inneholde én eller flere figurer, symboler som eieren har en særlig tilknytning til. Mulige figurer er uten tall, men de må gjengis stilisert og uten kontur, med én tinktur som fyller flaten.

Våpenet kan også ha ulike tilleggselementer omkring skjoldet, som for eksempel hjelm og hjelmklede eller krone, skjoldholdere, våpenkappe (også kalt våpentelt) og tekstbånd med slektens eller våpeneierens valgspråk (devise).

Historikk

Våpen var opprinnelig et personlig kjennetegn, sammensatt etter heraldiske regler. Heraldiske våpen oppsto i middelalderen rundt midten av 1100-tallet som en del av riddervesenet, der krigere til hest brukte skjold til å forsvare seg. For å bli gjenkjent på slagmarken ble skjoldet malt med ridderens merke i egne farger. Skjoldene hadde på den tid gjerne en trekantet form med avrundede sider som endte i en spiss. Våpenets innhold kunne også bæres på ridderens fane og kappe, og på hestens skaberakk. Da skjoldmerker etter hvert ble anbrakt på segl, eiendeler og gravminner, oppsto flere skjoldformer, som romber for kvinner, spissovale for geistlige, avrundet nederst, firkantet eller med mer komplisert kontur.

Skjoldmerker var opprinnelig eierens kjennetegn, som etter hvert ble varige for opphavspersonen. De ble snart arvelige i slekten, og bruken bredte seg med tiden fra adel og øvrighet til andre stender og institusjoner i samfunnet. På 1400-tallet begynte konger å gi sine støttespillere våpen som belønning for tjenester, ofte forbundet med adelskap.

Heraldiske våpen besto i utgangspunktet av et skjold med den tids vanlige form. Det ble belagt med geometriske figurer eller avbildninger av dyr, planter, symboler eller gjenstander som fortalte om eierens yrke eller embete. Lett gjenkjennelighet var viktig, og derfor var figurene helst enkle, ofte ved todeling vertikalt, horisontalt eller skrått. Firedeling (kvadrering) var også vanlig, eller figurer som bjelke, pæl, skråbjelke og sparre (se bildet). Deling var ofte en følge av forening mellom to slekter. Et mindre hjerteskjold midt på hovedskjoldet kunne markere en fyrsteslekt, mens de øvrige feltene sto for slektens land eller eiendommer.

Blasonering

Norges riksvåpen 1844-1905
Riksvåpenet fra 1844 er tegnet helt annerledes enn Trættebergs fra 1937, men blasoneringen er den samme for begge.
Norges riksvåpen 1844-1905
Lisens: CC BY SA 3.0

Et våpen defineres ikke av en tegning, men av en beskrivelse, kalt blasonering. Våpenets innhold kan gjengis billedlig på mange måter, så lenge det svarer nøyaktig til blasoneringen. Den norske løve i riksvåpenet har skiftet ham gjennom 800 år som følge av stilendringer og heraldisk mote. Blasoneringen ved kongelig resolusjon av 19. mars 1937 er: ei upprett gull-løve på raud grunn med gullkrone på hovudet og gullskjeft sylvøks i framlabbane. Slik så det ut fra 1280 til litt før 1500, avbrutt av 300 år med øksen forlenget til en krum hellebard. Fra 1844 har riksvåpenets løve alltid svart til blasoneringen.

Et våpen beskrives som det oppfattes fra bærerens side. Heraldisk høyre side av skjoldet vil betrakteren (motstanderen) kalle venstre. For ikke å forvirre bruker heraldisk fagspråk latin dexter om denne siden, og sinister om motsatt side. En ridder vendte alltid figuren i skjoldet mot fienden. Norske politifolk har på venstre erme en løve som vender fremover, og det gjør den også på høyre erme. Slik er det også på politibiler.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (4)

skrev Hans Cappelen

Bedre å definere som kjennetegn i stedet for merke og kjennemerke?

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Nummereringa av våpenskjemaet har ikkje forklaringstekst under; det hadde vore til god hjelp å vite det nøyaktige omgrepet for kvart av felta som er ramma inn. Det hadde kanskje òg (om det ikkje er feil heraldisk sett) vore ein fordel å bruke nummer frå 1 til 13 (eller 14) i stedet for 1 til 4 og 1 til 9.

svarte Ida Scott

Takk for kommentar. Eg er einig i at bildeteksten kunne ha vore meir forklarande. Eg skal be fagansvarleg om å sjå på det. Helsing Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg