Bak karakterskuespilleren Tom Tellefsen skjuler det seg en klovn, en melankolsk gjøgler som fra sitt mangslungne sjelekott kommer frem med en rekke smilende spørsmål hver gang noen påstår å ha funnet sannheten.
Tellefsen vokste opp i et harmonisk og borgerlig hjem i Asker. Rett før krigen flyttet familien til Oslo. I barndommen var idrett hans store interesse. Han spilte fotball på Oslos juniorbylag og vant “Guttenes Holmenkollrenn” (Bækkelagsrennet). Noen ganger representerte han også norsk idrett i utlandet.
Han tok examen artium på Kristelig gymnasium 1950. Men allerede 1949 debuterte han som filmskuespiller i Arne Skouens Gategutter, ble kjendis, fikk gode kritikker og nye filmoppgaver: Nødlanding (1952), Andrine og Kjell (1952), Cirkus Fandango (1954) og Blodveien (1955). Dermed var karrieren staket ut. Etter Statens Teaterskole ble Tellefsen 1959 ansatt på Det Norske Teatret, der han i 42 år var en sentral kraft i ensemblet inntil han 2001 gikk av med pensjon.
Allerede i den første rollen i Tenåring av James Leo Herlihy og William Noble (1959) gav Tellefsen en overbevisende tolkning, og som frisøren Vasco i scenefabelen Historia om Vasco av Georges Schehade (1961) maktet han å kombinere en fascinerende blanding av blyg poesi, sprelsk humor, skjør romantikk og grov satire. 1973 nådde han et nytt høydepunkt med monologen Kaspar av Peter Handke. Kaspar-skikkelsen er en levendegjøring av ressursene hos det hjelpeløse mennesket. Kritikken var overveldende samstemt: “Ein av Tom Tellefsens største sigrar med eit overlag detaljsikkert, fint balansert spel.”
Det var i Samuel Becketts absurde verden Tom Tellefsen virkelig fant sitt ståsted som kunstner. Det begynte 1970 med Mens vi ventar på Godot, der han spilte Estragon mot Bjarne Andersens Vladimir med Bjørn Endreson som instruktør. Dermed ble Beckett-epoken på Det Norske Teatret skapt, et enestående kapittel i norsk teaterhistorie. 1971 fulgte Sluttspel med Tellefsen som Clov, 6 Beckett (1975), Pust og fire (1980), Beckett 75 (1981), Vera saman (1983), Willie i Glade dagar (1986), Trass i alt (1991), Pust og fem (2000).
Bak det gutteglade smilet til Tom Tellefsen skjuler det seg en livsklok mann som stadig ønsker å spille oss nye puss. Det gjorde han til gagns i det sammensatte programmet Ein sørgjeleg time med Tom Tellefsen (1986 og 1996) med tekster av Beckett, Mrozek, Kafka og Askildsen. Her ble finurlig spill til finurlig liv, uten ytre fiksfakserier. Tellefsen tok tekstene med innover og fant nyansene.
Spennvidden er stor. Tellefsen kan gå inn i alle typer roller og gjøre dem til sine. Den eldgamle ungguttens kvitrende sinn lever alltid bakenfor, enten oppgaven er å fremstille gresk budbærer i Medea (1963), folkekomedieskikkelser som Julius i Ungen (1963), Teodor Snekkersveen i Trost i Taklampa (1963) og Myrullbråten i Krokryggen (1998) eller innfløkt psykologisk realisme som Eilert Løvborg i Hedda Gabler (1971), Gregers Werle i Vildanden (1981), Tsjebutikyn i Tre systrer (1993). Han skapte både en sjarmerende Ole Brumm (1974) og et underfundig portrett av spanskekongen Ferdinand i Goya av Antonio Buero Vallejo (1981).
Og hele tiden har Tellefsen vært en aktiv filmskuespiller. Han gjorde en bemerkelsesverdig innsats i bl.a. Gylne ungdom (1956), Venner (1960), Smuglere (1968), Balladen om mestertyven Ole Høiland (1970), Bør Børson jr. (1974), Skraphandlerne (1975), Bør Børson II (1976), Kronprinsen (1979), Olsenbandens siste kupp (1982), Hard asfalt (1986) og Sweetwater (1988). I Fjernsynsteatret skapte han fascinerende skikkelser i Leck Fischers Skyggedans (1960) og i Kolleksjonen av Harold Pinter (1963). Han har også hatt en mengde oppgaver i Radioteatret og som oppleser.
Privat er Tellefsen en frodig og livsglad spøkefugl som krydrer tilværelsen med underfundig humør. Han er bl.a. hedret med Statens filmstipend, Statens kunstnerstipend og Kongens fortjenstmedalje.