Hopp til innhold

Ishockey under Vinter-OL 1984

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ishockey under
de 14. vinterolympiske leker
Olympiske vinterleker
Arrangement
Dato7.19. februar 1984
Lag i turneringen12
VertslandJugoslavias flagg Jugoslavia
VertsbyerSarajevo
ArenaerSkenderija
Zetra olympiahall
Plasseringer
Mester   Sovjetunionen (6. tittel)
Andreplass  Tsjekkoslovakia
Tredjeplass  Sverige
Fjerdeplass Canada
Turneringsstatistikk
Kamper36
Mål305  (8.47 i snitt)
ToppscorerVest-Tysklands flagg Erich Kühnhackl (Vest-Tyskland)
(14 poeng)
Navigasjon
1980 1988
Ishockey under
Vinter-OL 1984
Ishockey Olympiske ringer
Turnering
Menn
Tropper
Menn
Kvalifisering
Menn
Forrige 1980 1988 Forrige

Ishockeyturneringen under Vinter-OL 1984 ble arrangert fra 7. til 19. februar 1984 i Zetra Olympiske Hall og Skenderija i Sarajevo. Tolv land deltok i turneringen. Lagene spilte i to grupper à seks lag, der de to beste lagene i hver gruppe gikk videre til medaljerunden. USA var regjerende olympiske mestre.

I motsetning til 1980 brakte ikke denne olympiske ishockeyturneringen noen store overraskelser. Sovjetunionen, den regjerende verdensmesteren, vant gull etter å ha dominert stort og gått ubeseiret gjennom turneringen. I den siste avgjørende kampen i finalerunden beseiret de rivalene fra Tsjekkoslovakia 2–0. Med sin sjette OL-tittel tangerte de dermed den tidligere rekordholderen Canada. Tsjekkoslovakia, som hadde blitt svekket etter avhopp av landslagsstjernene Anton, Marián og Peter Šťastný, vant sølv. Sverige, som hadde sine beste spillere i den nordamerikanske proffligaen National Hockey League (NHL), vant bronse. Canadas amatørlag, ledet av landslagstrener Dave King, slet med målproduksjonen endte på en skuffende fjerdeplass etter at de ikke klarte å score mot hverken Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia eller Sverige.[1]

OL-turneringen var preget av striden om amatørregelverket og bruken av profesjonelle spillere. Diskusjoner om tolkningen av det uklare amatørregelverket førte til at Den internasjonale olympiske komité (IOK) innen turneringen erklærte at spillere som enten hadde eller hadde hatt en kontrakt med NHL ikke ble ansett som spilleberettiget.[2][3] Dette betød at en østerriker, to italienere og to canadiere ble diskvalifisert for å spilt noen fåtall NHL-kamper, mens østeuropeiske statsamatører og spillere som holdt til i andre proffligaer i Nordamerika eller Europa fikk lov til å delta. IOKs vedtak belyste den åpenbare dobbeltmoralen og anakronismen i IOKs regelverk, og striden førte til at IOK i mars 1986 vedtok at profesjonelle utøvere kunne få delta i fremtidige OL-turneringer.[4]

Dato
Turnering
7. 2. 8. 2. 9. 2. 10. 2. 11. 2. 12. 2. 13. 2. 14. 2. 15. 2. 16. 2. 17. 2. 18. 2. 19. 2.
Menn GS GS GS GS GS
FR
PK
FR
GS Gruppespill PK Plasseringskamper FR Finalerunde

Medaljevinnere

[rediger | rediger kilde]
Øvelse
Gull

Sølv

Bronse
Menn  Sovjetunionen (URS)
Zinetula Biljaletdinov
Sergej Tsjepelev
Nikolaj Drozdetskij
Vjatsjeslav Fetisov
Aleksandr Geramisov
Aleksej Kasatonov
Andrej Khomutov
Vladimir Kovin
Aleksandr Kozjevnikov
Vladimir Krutov
Igor Larionov
Sergej Makarov
Vladimir Mysjkin
Vasilij Pervukhin
Aleksandr Skvortsov
Sergej Starikov
Igor Stelnov
Vladislav Tretjak
Viktor Tjumenev
Mikhail Vasiljev
 Tsjekkoslovakia (TCH)
Jaroslav Benák
Vladimír Caldr
Milan Chalupa
František Černík
Miloslav Hořava
Jiří Hrdina
Arnold Kadlec
Jaroslav Korbela
Jiří Králík
Vladimír Kýhos
Jiří Lála
Igor Liba
Vincent Lukáč
Dušan Pašek
Pavel Richter
Dárius Rusnák
Vladimír Růžička
Jaromír Šindel
Radoslav Svoboda
Eduard Uvíra
 Sverige (SWE)
Thomas Åhlén
Pelle Eklund
Thom Eklund
Bo Ericson
Håkan Eriksson
Peter Gradin
Mats Hessel
Michael Hjälm
Göran Lindblom
Tommy Mörth
Håkan Nordin
Rolf Ridderwall
Jens Öhling
Thomas Rundqvist
Tomas Sandström
Håkan Södergren
Mats Thelin
Michael Thelvén
Mats Waltin
Göte Wälitalo
Bosnia-Hercegovinas flagg Sarajevo
Zetra olympiahall Skenderija
Åpnet: 1983 Åpnet: 1969
Kapasitet: 12 000 Kapasitet: 5 600
Ishockey under Vinter-OL 1984 (Jugoslavia)

Kvalifisering

[rediger | rediger kilde]

De ti beste lagene ved ishockey-VM 1983 (åtte fra A-VM og de to beste fra B-VM) var direkte kvalifisert til turneringen. Jugoslavia var kvalifisert som vertsnasjon. Nummer 3 i B-VM (det 11. rangerte laget) skulle dermed spille mot vinneren av C-VM om den siste OL-plassen. A-nasjonen Øst-Tyskland valgte å trekke seg fra OL-turneringen hvilket betød at Østerrike (nr. 3 i pulje B) overtok deres plass. Dermed skulle nr. 4 i C-VM (Norge) spille OL-kvalifiseringen mot vinneren av C-VM (Nederland).

Dato Sted Antall plasser Kvalifiserte land
Vertsnasjon N/A N/A 1  Jugoslavia
De 8 beste ved
A-VM i ishockey 1983
16. april – 2. mai 1983 Vest-Tysklands flagg Dortmund, Düsseldorf og
München
7  Canada
 Finland
 Italia
 Sovjetunionen
 Sverige
 Tsjekkoslovakia
 Vest-Tyskland
 DDR
De 2 beste ved
B-VM i ishockey 1983
21. – 31. mars 1983 Japans flagg Tokyo 2  USA
 Polen
Erstatningslag (nr. 3 i B-VM)
etter at Øst-Tyskland trakk seg
N/A N/A 1  Østerrike
Playoff om
den siste OL-plassen
9. – 10. april 1983 Vest-Tysklands flagg Garmisch-Partenkirchen 1  Norge
I alt 12

Turneringsformatet var stort sett uendret siden det ble introdusert ved Vinter-OL 1980.

Spilleformat

[rediger | rediger kilde]

I gruppespillet ble de tolv lagene inndelt i to grupper med seks lag i hver. Lagene skulle spille en round robin på fem gruppespillskamper mot på forhånd kjente motstandere. De to beste lagene i hver gruppe gikk videre til finalerunden mens nummer 3 og 4 i hver gruppe skulle spille plasseringskamper om 5., og 7. plass.[5]

Finalerunden ble også spilt som en enkelt round robin hvor de tre beste vant medaljer. Lagene i finalerunden tok med poengene fra kampene spilt mot de andre kvalifiserte lagene fra egen gruppe i gruppespillet. I tilfelle av uavgjort i sluttstillingen ville målforskjell være den avgjørende tiebreakeren.[5]

Poengsystem

[rediger | rediger kilde]

I alle kampene ble poengene utdelt som følger:

  • 2 poeng for seier
  • 1 poeng til hvert lag i tilfelle av uavgjort
  • 0 poeng for tap

Spilleforlengelse og straffeslagskonkurranse

[rediger | rediger kilde]

I 1980 innførte IIHF og IOK spilleforlengelse og straffeslagskonkurranser for å avgjøre plasseringskamper som var uavgjort etter ordinær spilletid. Kampen skulle så avgjøres med spilleforlengelse på 10 minutter som ble avgjort når et av lagene scoret («sudden death»). Hvis det ikke ble scoret i overtidsperioden skulle kampen avgjøres med en straffeslagskonkurranse. Fem forskjellige spillere fra hvert lag skulle skiftes til å skyte inntil et avgjørende mål ble scoret. Hvis det fortsatt sto likt etter de fem forsøkene fortsatte straffeslagskonkurransen i omvendt rekkefølge hvor en spiller fra hvert lag skiftes til å skyte et enkelt, avgjørende straffeslag. De samme eller nye spillere kunne utvelges til de avgjørende straffeslagene.[6]

Strid om bruk av profesjonelle utøvere

[rediger | rediger kilde]

Siden ishockeys introduksjon i de olympiske lekene i 1920 hadde profesjonelle ishockeyspillere vært utelukket fra Vinter-OL fra begynnelsen. På midten av 1960-tallet følte Canadian Amateur Hockey Association (CAHA) at deres amatørspillere ikke lenger var konkurransedyktige mot de europeiske landslagene, og særlig statsamatørene fra Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia, som de mente eroderte amatørideologien og ga de vestlige amatørspillerne en ulempe. I januar 1970 trakk Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF), i frykt for ishockeyens status som olympisk idrett, beslutningen fra året før om å tillate profesjonelle spillere. Canada trakk seg derfor i protest fra internasjonal ishockey og erklærte de først ville returnere når ble åpnet for profesjonelle utøvere.[7] I 1975 vedtok å åpne verdensmesterskapet for profesjonelle utøvere fra 1976, og etter forhandlinger ledet av IIHF-president Günther Sabetzki returnerte Canada til internasjonal ishockey fra 1977.[8] OL-turneringen forble derimot forbeholdt for amatørutøvere, delvist fordi at National Hockey League (NHL), verdens mest prestisjefylte profesjonelle ishockeyliga, ikke var villige til å stoppe ligaen midt i sesongen for å la spillerne delta i OL, og delvist på grunn av IOK holdt seg til de tradisjonelle idealene og reglene om bruken av amatørutøvere.[9][10]

I forkant av Vinter-OL 1984 oppsto det seg en strid om hva som gjorde en spiller til en profesjonell, ettersom at tolkningen av amatørregelverket hadde vært uklart.[11] I 1983 hadde IIHF-president Sabetzki forhandlet frem en avtale med IOK som gjorde at spillere som hadde spilt 10 kamper eller færre i NHL, inklusiv dem som sto under kontrakt med en NHL-klubb, var spilleberettigede til OL.[2] Den 23. september 1983 hadde det finske ishockeyforbundet, Suomen Jääkiekkoliitto, sendt en forespørsel til Den internasjonale olympiske komité (IOK) om å avklare amatørstatusen til målvakten Hannu Kamppuri, som hadde spilt i lavere profesjonelle ligaer i Nord-Amerika. IOK betraktet Kamppuri som profesjonell og kunne ikke delta i OL. Kriteriet IOK baserte avgjørelsen på var at man ble vurdert som profesjonell hvis man hadde spilt for eller hatt kontrakt med en NHL-klubb.[12] I protest innsendte Finlands olympiske komité og Suomen Jääkiekkoliitto en telefaks til IOK den 1. februar 1984 hvor ti spillere tatt ut til OL ble navngitt som finnene mente var profesjonelle:[12]

Finnenes protest hadde satt søkelyset på hvor uoversiktlig tolkningen av amatørregelverket var. Samtidig hadde Canadas uttak av spillerne Mark Morrison (New York Rangers), Mario Gosselin (Quebec Nordiques), Dan Wood (St. Louis Blues) og Don Dietrich (Springfield Indians i AHL) ført til protester fra USAs olympiske komité (USOC) over Canadas bruk av profesjonelle spillere og truet med å frata stipendene fra canadiske universitetsutøvere i amerikanske NCAA hvis canadierne trakk disse spillerne fra troppen.[2]

Etter et krisemøte kom IOK den 6. februar, dagen før turneringen skulle begynne, med følgende presisering av regelverket: en spiller var ikke «spilleberettiget dersom han har eller har hatt en kontrakt med NHL» eller hadde spilt én NHL-kamp.[12] Dette gjorde at fem spillere — en østerriker (Holst), en nordmann (Skaare), to italienere (Corsi og Bragnalo) og to canadiere (Morrison og Dietrich) — ikke var spilleberettigede.[2] IOKs vedtak belyste den åpenbare dobbeltmoralen og anakronismen i IOKs regelverk ettersom at kun NHL ble ansett som profesjonell liga, hvorimot spillere som hadde spilt i andre profesjonelle ligaer fikk spille. Den canadiske hockeyfunksjonæren Alan Eagleson, som var sjef for spillerfagforbundet National Hockey League Players' Association (NHLPA), kritiserte vedtaket og uttalte at regelen bare ble brukt på NHL og at profesjonelt kontrakterte spillere i europeiske ligaer fortsatt ble ansett som amatører. Murray Costello fra CAHA antydet at en canadisk tilbaketrekning fra IOC var mulig.[11]

Tross IOKs vedtak fikk tyskeren Kießling lov av Deutscher Eishockey-Bund til å delta ettersom at han fortsatt var under kontrakt med Düsseldorfer EG i Eishockey-Bundesliga da han spilte sin ene kamp for Minnesota North Stars i NHL. I et hastemøte halvannen time innen utløp av IOKs tidsfrist ble Skaare presset av landslagstrener Hasse Westberg og Norges Ishockeyforbund presset til å underskrive en erklæring hvor han nektet for å vært under kontrakt med en NHL-klubb. Skaare fikk delta i OL, men IIHF fikk senere en kopi av Skaares kontrakt med NHL-klubben Detroit Red Wings, hvilket førte til at IIHF sendte skarpt brev til NIHF 12. mars 1984. Resultatet var at Skaare i september 1984 ble suspendert fra all internasjonal idrett i ett år.[3]

Striden mellom IOK og de profesjonelle interessene til idrettsgrenene ishockey, fotball og tennis førte etter lekene til ett kompromiss i mars 1985 da IOK vedtok at profesjonelle utøvere under 23 år kunne delta i lekene.[13] Dette vedtaket ble utvidet i mars 1986, da IOK uttrykte at de vurderte å la alle utøvere uavhengig av deres status kunne delta i lekene.[4]

Seedingen ble basert på landenes sluttplassering ved forrige års VM (markert i parentes).

Gruppe A
 Sovjetunionen (1)
 Sverige (4)
 Vest-Tyskland (5)
 Italia (8)
 Polen (10)
 Jugoslavia (16)

Gruppe B
 Tsjekkoslovakia (2)
 Canada (3)
 Finland (7)
 USA (9)
 Østerrike (11)
 Norge (12)

IIHF utnevnte følgende dommere og linjedommere til å dømme kampene under turneringen:[14]

Hoveddommere
Canadas flagg Canada Jim Lever
Finlands flagg Finland Pertti Juhola
Sovjetunionens flagg Sovjetunionen Jurij Karandin
Sveriges flagg Sverige Dag Olsson
Tsjekkoslovakias flagg Tsjekkoslovakia Miroslav Šubrt
Vest-Tysklands flagg Vest-Tyskland Josef Kompalla
USAs flagg USA Mark Faucette

Linjedommere
Finlands flagg Finland Lasse Vanhanen
Italias flagg Italia Gustavo Alajmo
Jugoslavias flagg Jugoslavia Matevž Čemažar
Stane Eržen
Nikola Vidič
Ciril Vister
Polens flagg Polen Bogdan Tyszkiewicz
Norges flagg Norge Hans Rønning
Sovjetunionens flagg Sovjetunionen Igor Prusov
Sveriges flagg Sverige Tomas Moström
Tsjekkoslovakias flagg Tsjekkoslovakia Jan Tatíček
Vest-Tysklands flagg Vest-Tyskland Bernd Schneider
Østerrikes flagg Østerrike Karl Korentschnig

Hvert lag skulle bestå av maksimalt 20 utespillere (løpere og backer) samt tre målvakter.

Gruppespill

[rediger | rediger kilde]

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+01.00.

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1  Sovjetunionen 5 5 0 0 42 5 +37 10 Avansement til finalerunden
2  Sverige 5 3 1 1 34 15 +19 7[a]
3  Vest-Tyskland 5 3 1 1 27 17 +10 7[a] Plasseringskamper
om 5. til 8. plass
4  Polen 5 1 0 4 16 37 −21 2[b]
5  Italia 5 1 0 4 15 31 −16 2[b]
6  Jugoslavia 5 1 0 4 8 37 −29 2[b]
Kilde: Podnieks, Nordmark, red. (2022). IIHF Media Guide & Record Book 2023. s. 193–194.
Regler for rangering: 1) poeng; 2) innbyrdes oppgjør; 3) målforskjell.
Noter:
Type nummerering
  1. ^ a b Målforskjell: Sverige +19, Vest-Tyskland +10.
  2. ^ a b c Innbyrdes målforskjell: Polen +2, Italia +1, Jugoslavia −3.


7. februar 1984
16:30
Italia 3–11
(1–2, 2–3, 0–6)
 SverigeZetra olympiahall, Sarajevo
Tilskuere: 1 500
Kamprapport
Dommer:
Canadas flagg Jim Lever (Canada)
Linjedommere:
Polens flagg Bogdan Tyszkiewicz (Polen)
Norges flagg Hans Ivar Rønning (Norge)
7. februar 1984
20:00
Vest-Tyskland 8–1
(1–1, 4–0, 3–0)
 JugoslaviaSkenderija, Sarajevo
Tilskuere: 5 000
Kamprapport
Dommer:
Tsjekkoslovakias flagg Miroslav Šubrt (Tsjekkoslovakia)
Linjedommere:
Sovjetunionens flagg Igor Prusov (Sovjetunionen)
Italias flagg Gustavo Alajmo (Italia)
7. februar 1984
20:30
Polen 1–12
(1–3, 0–4, 0–5)
 SovjetunionenZetra olympiahall, Sarajevo
Tilskuere: 2 500
Kamprapport
Dommer:
Sveriges flagg Dag Olsson (Sverige)
Linjedommere:
Østerrikes flagg Karl Korentschnig (Østerrike)
Vest-Tysklands flagg Bernd Schneider (Vest-Tyskland)

9. februar 1984
13:00
Polen 5–8
(2–2, 1–3, 2–3)
 Vest-TysklandSkenderija, Sarajevo
Tilskuere: 1 500
Kamprapport
9. februar 1984
13:30
Sovjetunionen 5–1
(4–0, 1–1, 0–0)
 ItaliaZetra olympiahall, Sarajevo
Tilskuere: 2 000
Kamprapport
9. februar 1984
16:30
Jugoslavia 0–11
(0–4, 0–1, 0–6)
 SverigeSkenderija, Sarajevo
Tilskuere: 3 000
Kamprapport

11. februar 1984
13:30
Jugoslavia 1–9
(0–4, 1–1, 0–4)
 SovjetunionenZetra olympiahall, Sarajevo
Tilskuere: 3 000
Kamprapport
11. februar 1984
16:30
Italia 6–1
(0–1, 4–0, 2–0)
 PolenSkenderija, Sarajevo
Tilskuere: 300
Kamprapport
11. februar 1984
20:00
Vest-Tyskland 1–1
(1–0, 0–0, 0–1)
 SverigeSkenderija, Sarajevo
Tilskuere: 4 000
Kamprapport

13. februar 1984
13:00
Sverige 10–1
(2–1, 7–0, 1–0)
 PolenSkenderija, Sarajevo
Tilskuere: 500
Kamprapport
13. februar 1984
16:30
Jugoslavia 5–1
(0–0, 2–1, 3–0)
 ItaliaSkenderija, Sarajevo
Tilskuere: 4 500
Kamprapport
13. februar 1984
17:00
Vest-Tyskland 1–6
(1–4, 0–2, 0–0)
 SovjetunionenZetra olympiahall, Sarajevo
Tilskuere: 4 000
Kamprapport

15. februar 1984
16:30
Jugoslavia 1–8
(1–2, 0–3, 0–3)
 PolenSkenderija, Sarajevo
Tilskuere: 5 000
Kamprapport
15. februar 1984
17:00
Sovjetunionen 10–1
(5–0, 4–0, 1–1)
 SverigeZetra olympiahall, Sarajevo
Tilskuere: 2 500
Kamprapport
15. februar 1984
20:00
Vest-Tyskland 9–4
(1–0, 5–1, 3–3)
 ItaliaSkenderija, Sarajevo
Tilskuere: 500
Kamprapport
Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1  Tsjekkoslovakia 5 5 0 0 38 7 +31 10 Avansement til finalerunden
2  Canada 5 4 0 1 24 10 +14 8
3  Finland 5 2 1 2 27 19 +8 5 Plasseringskamper
om 5. til 8. plass
4  USA 5 1 2 2 16 17 −1 4
5  Østerrike 5 1 0 4 13 37 −24 2
6  Norge 5 0 1 4 15 43 −28 1
Kilde: Podnieks, Nordmark, red. (2022). IIHF Media Guide & Record Book 2023. s. 193–194.
Regler for rangering: 1) poeng; 2) innbyrdes oppgjør; 3) målforskjell.


7. februar 1984
13:00
Østerrike 3–4
(0–1, 1–2, 2–1)
 FinlandSkenderija, Sarajevo
Tilskuere: 1 500
Kamprapport
Michael RudmanMålvakterKari TakkoDommer:
USAs flagg Mark Faucette (USA)
Linjedommere:
Tsjekkoslovakias flagg Jan Tatíček (Tsjekkoslovakia)
Jugoslavias flagg Stane Eržen (Jugoslavia)
0–117:24 – Mäkitalo (Laine)
0–232:51 – Melametsä (Laine)
0–337:03 – Skriko (SH1)
König (Pöck) – 37:541–3
Cijan (PP1) – 42:032–3
2–446:03 – Javanainen (Helminen) (SH1)
König (Cunningham) – 52:303–4
12 minUtvisningsminutter18 min
34Skudd33
7. februar 1984
13:30
USA 2–4
(1–2, 1–1, 0–1)
 CanadaZetra olympiahall, Sarajevo
Tilskuere: 5 000
Kamprapport
Mark BehrendMålvakterMario GosselinDommer:
Sovjetunionens flagg Jurij Karandin (Sovjetunionen)
Linjedommere:
Sveriges flagg Tomas Moström (Sverige)
Finlands flagg Lasse Vanhanen (Finland)
0–100:27 – Flatley (Lowe)
D. A. Jensen (Olczyk) – 10:101–1
1–212:02 – Wilson
1–322:12 – Wilson
D. A. Jensen (Chelios, LaFontaine) (PP1) – 33:542–3
2–449:19 – Wilson (Wood)
8 minUtvisningsminutter8 min
39Skudd38
7. februar 1984
16:30
Tsjekkoslovakia 10–4
(2–0, 5–2, 3–2)
 NorgeSkenderija, Sarajevo
Tilskuere: 2 000
Kamprapport
Jaromír ŠindelMålvakterJim Marthinsen (ut 27:24)
Jørn Goldstein (inn 27:24)
Dommer:
Vest-Tysklands flagg Josef Kompalla (Tyskland)
Linjedommere:
Jugoslavias flagg Matevž Čemažar (Jugoslavia)
Jugoslavias flagg Ciril Vister (Jugoslavia)
Pašek – 09:561–0
Lukáč (Richter) (PP1) – 15:552–0
Caldr (Pašek) – 23:033–0
Růžička (Richter) – 24:214–0
Lukáč – 27:245–0
5–130:40 – Løvdal
Lukáč (Rusnák) – 31:116–1
Hrdina (Růžička) (PP1) – 35:247–1
7–237:39 – Thoresen
7–341:29 – Andersen (Myhre)
Kadlec – 43:558–3
Svoboda (Rusnák) – 46:469–3
9–447:18 – Lien (Skaare)
Hrdina (Hořava) – 49:5310–4
4 minUtvisningsminutter6 min
49Skudd29

9. februar 1984
17:00
Canada 8–1
(2–0, 4–0, 2–1)
 ØsterrikeZetra olympiahall, Sarajevo
Tilskuere: 2 000
Kamprapport
Mario Gosselin (ut 40:00)
Darren Eliot (inn 40:00)
MålvakterMichael RudmanDommer:
Vest-Tysklands flagg Josef Kompalla (Vest-Tyskland)
Linjedommere:
Jugoslavias flagg Matevž Čemažar (Jugoslavia)
Jugoslavias flagg Ciril Vister (Jugoslavia)
Donnelly (Patrick) – 03:001–0
Muller (Wilson, Driver) (PP1) – 11:542–0
Muller (Patrick, Donnelly) – 20:133–0
Driver (Lidster) – 23:584–0
Tippett – 33:405–0
Wilson (Flatley) – 34:376–0
Gagner – 49:347–0
7–140:20 – Lebler (PP1)
Redmond (Lowe, Bartel) – 55:478–1
16 minUtvisningsminutter10 min
43Skudd20
9. februar 1984
20:00
Finland 16–2
(5–0, 6–1, 5–1)
 NorgeSkenderija, Sarajevo
Tilskuere: 500
Kamprapport
Jorma ValtonenMålvakterJim Marthinsen (ut 18:47)
Jørn Goldstein (inn 18:47)
Dommer:
Canadas flagg Jim Lever (Canada)
Linjedommere:
Sveriges flagg Tomas Moström (Sverige)
Jugoslavias flagg Nikola Vidič (Jugoslavia)
Melametsä (Tuohimaa) – 03:381–0
Javanainen (Lehto) – 04:492–0
Jalo (Skriko, Summanen) – 09:083–0
Skriko (Jalo, Summanen) – 11:424–0
Summanen (Ruotanen) – 18:475–0
Summanen (Ruotanen) – 23:156–0
6–125:43 – E. Kristiansen (PP1)
Saarinen (Mäkitalo, Lehto) – 27:147–1
Lehto (Summanen) (PP1) – 30:578–1
Mäkitalo (Laine, Ruotanen) – 35:309–1
Skriko (Lehto, Summanen) – 36:1810–1
Lehto (Skriko) – 38:3011–1
Skriko (Jalo) – 42:0712–1
Sirviö (Tuohimaa) – 48:0913–1
Sirviö (Sirén, Javanainen) (PP1) – 54:3814–1
Sirviö (Helminen) – 57:0615–1
Tuohimaa – 57:3516–1
16–257:49 – Andersen (E. Kristiansen)
20 minUtvisningsminutter24 min
57Skudd22
9. februar 1984
20:30
Tsjekkoslovakia 4–1
(2–1, 1–0, 1–0)
 USAZetra olympiahall, Sarajevo
Tilskuere: 6 500
Kamprapport
Jaromír ŠindelMålvakterMark BehrendDommer:
Sveriges flagg Dag Olsson (Sverige)
Linjedommere:
Sovjetunionens flagg Igor Prusov (Sovjetunionen)
Østerrikes flagg Karl Korentschnig (Østerrike)
Liba (Rusnák) (SH1) – 12:231–0
1–114:28 – Kumpel (SH1)
Lukáč (Rusnák) (PP1) – 17:472–1
Rusnák (Lukáč) (PP1) – 20:503–1
Liba (Rusnák) – 41:174–1
14 minUtvisningsminutter20 min
31Skudd32

11. februar 1984Østerrike 0–13
(0–0, 0–6, 0–7)
 TsjekkoslovakiaZetra olympiahall, Sarajevo
Kamprapport
11. februar 1984Norge 3–3
(1–2, 1–0, 1–1)
 USAZetra olympiahall, Sarajevo
Kamprapport
11. februar 1984Canada 4–2
(1–0, 0–2, 3–0)
 FinlandSkenderija, Sarajevo
Kamprapport

13. februar 1984Canada 8–1
(2–0, 3–0, 3–1)
 NorgeZetra olympiahall, Sarajevo
Kamprapport
13. februar 1984Finland 2–7
(1–4, 1–1, 0–2)
 TsjekkoslovakiaZetra olympiahall, Sarajevo
Kamprapport
13. februar 1984USA 7–3
(2–1, 0–1, 5–1)
 ØsterrikeSkenderija, Sarajevo
Kamprapport

15. februar 1984
13:00
Norge 5–6
(1–4, 3–2, 1–0)
 ØsterrikeSkenderija, Sarajevo
Tilskuere: 1 000
Kamprapport
Jim MarthinsenMålvakterMichael RudmanDommer:
Sveriges flagg Dag Olsson (Sverige)
Linjedommere:
Jugoslavias flagg Matevž Čemažar (Jugoslavia)
Jugoslavias flagg Ciril Vister (Jugoslavia)
Foyn (Johansen) – 00:121–0
1–100:42 – Harand (Greenbank)
1–201:51 – Harand (SH1)
1–305:08 – Pöck (Cijan)
1–409:58 – Pöck (Cijan)
1–522:29 – Sivec (Raffl, Lebler)
Johansen (Myhre) (PP1) – 24:552–5
2–625:23 – Raffl (Lebler) (PP1)
Løsåmoen (Løvdal) – 32:073–6
Løsåmoen (Karlstad) – 37:124–6
E. Kristiansen (Løvdal) – 44:485–6
14 minUtvisningsminutter30 min
20Skudd29
15. februar 1984
13:30
Finland 3–3
(1–0, 1–2, 1–1)
 USAZetra olympiahall, Sarajevo
Tilskuere: 1 000
Kamprapport
Kari TakkoMålvakterMark BehrendDommer:
Sovjetunionens flagg Jurij Karandin (Sovjetunionen)
Linjedommere:
Italias flagg Gustavo Alajmo (Italia)
Polens flagg Bogdan Tyszkiewicz (Polen)
Summanen (Skriko) – 01:521–0
1–126:01 – Verchota
1–231:39 – Bjugstad (Brooke, Verchota) (PP1)
Lehto (Summanen) (PP1) – 33:512–2
2–359:22 – Brooke
Melametsä (Lehto, Summanen) – 59:393–3
10 minUtvisningsminutter12 min
39Skudd40
15. februar 1984
20:30
Tsjekkoslovakia 4–0
(1–0, 1–0, 2–0)
 CanadaZetra olympiahall, Sarajevo
Tilskuere: 6 500
Kamprapport
Jaromír ŠindelMålvakterMario GosselinDommer:
Vest-Tysklands flagg Josef Kompalla (Vest-Tyskland)
Linjedommere:
Vest-Tysklands flagg Bernd Schneider (Vest-Tyskland)
Sovjetunionens flagg Igor Prusov (Sovjetunionen)
Caldr (Pašek) – 17:161–0
Liba (Lukáč) – 22:032–0
Svoboda (Liba) – 46:313–0
Růžička (Hrdina, Hořava) – 54:084–0
6 minUtvisningsminutter4 min
36Skudd32

Plasseringskamper

[rediger | rediger kilde]

Lagene som kom nummer 3 og 4 i hver gruppe skulle spille plasseringskamper om 5. og 7. plass.

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+01.00.

Kamp om 7. plass

[rediger | rediger kilde]
17. februar 1984
16:30
Polen 4–7
(2–2, 2–4, 0–1)
 USASkenderija, Sarajevo
Tilskuere: 2 000
Kamprapport
Włodzimierz OlszewskiMålvakterBob Mason (ut 40:00)
Marc Behrend (inn 40:00)
Dommer:
Sveriges flagg Dag Olsson (Sverige)
Linjedommere:
Østerrikes flagg Karl Korentschnig (Østerrike)
Norges flagg Hans Rønning (Norge)
0–103:39 – Olczyk (LaFontaine, Chelios)
Klocek – 04:521–1
1–214:41 – Bjugstad (Fusco)
Pytel (Klocek) – 16:202–2
2–320:15 – LaFontaine
2–436:47 – Bjugstad (Fusco, Chelios)
Jobczyk (Zabawa) – 37:133–4
3–538:38 – D. A. Jensen (LaFontaine)
Sikorski (Pytel) – 38:574–5
4–639:13 – Verchota (Sampson)
4–756:29 – Sampson (Verchota)
4 minUtvisningsminutter2 min
24Skudd38

Kamp om 5. plass

[rediger | rediger kilde]
17. februar 1984
20:00
Vest-Tyskland 7–4
(1–2, 1–2, 5–0)
 FinlandSkenderija, Sarajevo
Tilskuere: 1 500
Kamprapport
Karl FriesenMålvakterKari TakkoDommer:
Sovjetunionens flagg Jurij Karandin (Sovjetunionen)
Linjedommere:
Tsjekkoslovakias flagg Jan Tatíček (Tsjekkoslovakia)
Polens flagg Bogdan Tyszkiewicz (Polen)
0–104:01 – Skriko (Jalo)
0–207:04 – Melametsä (Mäkitalo, Lehtonen) (PP1)
Hegen (Kühnhackl) (PP1) – 16:021–2
1–320:49 – Summanen (Jalo)
1–432:39 – Jalo (Summanen)
Kühnhackl – 34:482–4
Kühnhackl (PP1) – 44:393–4
Kühnhackl (Steiger) – 49:244–4
Wolf (Roedger) – 54:375–4
Hegen (Steiger, Kühnhackl) – 58:556–4
Steiger (SH1, ENG) – 59:337–4
12 minUtvisningsminutter16 min
44Skudd26

Finalerunde

[rediger | rediger kilde]

De to beste lagene fra hver gruppe skulle spille en round robin mot de to beste lagene fra den andre gruppen én gang. Innbyrdes oppgjør fra gruppespillet (Sovjetunionen 10–1 Sverige og Tsjekkoslovakia 4–0 Canada) ble overført.

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+01.00.

Lag K V T U M+ M– MF P Sluttresultat
 Sovjetunionen 3 3 0 0 16 1 +15 6 OL-gull
 Tsjekkoslovakia 3 2 1 0 6 2 +4 4 OL-sølv
 Sverige 3 1 2 0 3 12 −9 2 OL-bronse
 Canada 3 0 3 0 0 10 −10 0
Kilde: Podnieks, Nordmark, red. (2022). IIHF Media Guide & Record Book 2023. s. 193–194.
Regler for rangering: 1) poeng; 2) innbyrdes oppgjør; 3) målforskjell.


17. februar 1984
17:00
Tsjekkoslovakia 2–0
(0–0, 0–0, 2–0)
 SverigeZetra olympiahall, Sarajevo
Tilskuere: 7 500
Kamprapport
Vladimír ŠindelMålvakterRolf RidderwallDommer:
Canadas flagg Jim Lever (Canada)
Linjedommere:
Vest-Tysklands flagg Bernd Schneider (Vest-Tyskland)
Sovjetunionens flagg Igor Prusov (Sovjetunionen)
Hrdina (Růžička) – 45:001–0
Benák (ENG) – 58:512–0
8 minUtvisningsminutter8 min
42Skudd37
17. februar 1984
20:30
Canada 0–4
(0–0, 0–2, 0–2)
 SovjetunionenZetra olympiahall, Sarajevo
Tilskuere: 6 500
Kamprapport
Mario GosselinMålvakterVladislav TretjakDommer:
Vest-Tysklands flagg Josef Kompalla (Vest-Tyskland)
Linjedommere:
Sveriges flagg Tomas Moström (Sverige)
Finlands flagg Lasse Vanhanen (Finland)
0–131:31 – Kovin
0–234:19 – Kozjevnikov (Drozdetskij)
0–354:41 – Skvortsov (Stjelnov) (SH1)
0–456:59 – Drozdetskij
12 minUtvisningsminutter8 min
15Skudd38

19. februar 1984
10:00
Sverige 2–0
(0–0, 1–0, 1–0)
 CanadaZetra olympiahall, Sarajevo
Tilskuere: 4 000
Kamprapport
Rolf RidderwallMålvakterMario GosselinDommer:
Sovjetunionens flagg Jurij Karandin (Sovjetunionen)
Linjedommere:
Sovjetunionens flagg Igor Prusov (Sovjetunionen)
Vest-Tysklands flagg Bernd Schneider (Vest-Tyskland)
Gradin (Eklund) – 31:211–0
Södergren (Ericsson, Eklund) (PP1) – 46:592–0
6 minUtvisningsminutter70 min
22Skudd28
19. februar 1984
13:30
Sovjetunionen 2–0
(1–0, 1–0, 0–0)
 TsjekkoslovakiaZetra olympiahall, Sarajevo
Tilskuere: 7 000
Kamprapport
Vladislav TretjakMålvakterVladimír ŠindelDommer:
Sveriges flagg Dag Olsson (Sverige)
Linjedommere:
Sveriges flagg Tomas Moström (Sverige)
Finlands flagg Lasse Vanhanen (Finland)
Kozjevnikov (Fetisov) – 06:381–0
Krutov (Larionov) – 21:122–0
10 minUtvisningsminutter12 min
33Skudd21

Sluttplassering

[rediger | rediger kilde]

Turneringens sluttplassering ifølge IIHF.

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Sluttresultat
1  Sovjetunionen 7 7 0 0 48 5 +43 14 OL-gull
2  Tsjekkoslovakia 7 6 0 1 40 9 +31 12 OL-sølv
3  Sverige 7 3 1 3 26 17 +9 7 OL-bronse
4  Canada 7 4 0 3 24 16 +8 8
5  Vest-Tyskland 6 4 1 1 34 21 +13 9 Plasseringskamper
6  Finland 6 2 1 3 31 26 +5 5
7  USA 6 2 2 2 23 21 +2 6
8  Polen 6 1 0 5 20 44 −24 2
9  Italia 5 2 0 3 15 21 −6 4 Slått ut i gruppespillet
10  Østerrike 5 1 0 4 13 37 −24 2
11  Jugoslavia 5 1 0 4 8 37 −29 2
12  Norge 5 0 1 4 15 43 −28 1
Kilde: Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023.


Olympiske mestre 1984

Sovjetunionens flagg
Sovjetunionen
6. tittel

Spillere: Vladimir Mysjkin, Vladislav TretjakZinetula Biljaletdinov, Vjatsjeslav Fetisov, Aleksej Kasatonov, Vasilij Pervukhin, Sergej Starikov, Igor StelnovNikolaj Drozdetskij, Aleksandr Geramisov, Andrej Khomutov, Vladimir Kovin, Aleksandr Kozjevnikov, Vladimir Krutov, Igor Larionov, Sergej Makarov, Aleksandr Skvortsov, Sergej Sjepelev, Viktor Tsjumenev, Mikhail Vasiljev.
Trener: Viktor Tikhonov

Statistikk

[rediger | rediger kilde]

Toppscorere

[rediger | rediger kilde]
# Utøver KS M A P PIM POS
1 Vest-Tysklands flagg Erich Kühnhackl (FRG) 6 8 6 14 12 L
2 Sveriges flagg Peter Gradin (SWE) 7 9 4 13 6 L
3 Sovjetunionens flagg Nikolaj Drozdetskij (URS) 7 10 2 12 2 L
4 Sovjetunionens flagg Vjatsjeslav Fetisov (URS) 7 3 8 11 8 B
5 Finlands flagg Petri Skriko (FIN) 6 6 4 10 8 L
6 Finlands flagg Raimo Summanen (FIN) 6 4 6 10 4 L
7 Tsjekkoslovakias flagg Vladimír Růžička (TCH) 7 4 6 10 0 L
Tsjekkoslovakias flagg Dárius Rusnák (TCH) 7 4 6 10 6 L
Tsjekkoslovakias flagg Jiří Hrdina (TCH) 7 4 6 10 10 L
10 Tsjekkoslovakias flagg Vincent Lukáč (TCH) 6 5 4 9 0 L

Kilde: Ice-hockey-stat.com og Hokej.sfrp.cz

Hat-tricks

Beste målvakter

[rediger | rediger kilde]

De fem beste målmaktene som har spilt 40 % eller mer av lagets totale spilleminutter.

# Utøver KS MIN SOG SVS GA SVS% GAA SO
1 Sovjetunionens flagg Vladislav Tretjak (URS) 6 359:25 116 112 4 96,60% 0,67 2
2 Tsjekkoslovakias flagg Jaromír Šindel (TCH) 6 359:43 0 185 9 95,40% 0,00 3
3 Sveriges flagg Rolf Ridderwall (SWE) 6 291:51 139 130 9 93,50% 1,73 2
4 Canadas flagg Mario Gosselin (CAN) 6 379:25 188 174 14 92,60% 0,00 0
5 Italias flagg Adriano Tancon (ITA) 4 180:00 137 125 12 91,20% 4,00 0

Kilde: Ice-hockey-stat.com og Hokej.sfrp.cz

Målvakter med shutouts («holdt nullen»)

Utvisninger (fair play)

[rediger | rediger kilde]
Lag KS Utvisninger PIM PAVG
2 5 10
 Sovjetunionen 7 24 1 0 53:00 07:34
 Italia 5 19 0 0 38:00 07:36
 Polen 6 23 0 0 46:00 07:40
 Jugoslavia 5 22 0 0 44:00 08:48
 Sverige 7 36 0 0 72:00 10:17
 Tsjekkoslovakia 7 36 0 0 72:00 10:17
 Østerrike 5 28 0 0 56:00 11:12
 Vest-Tyskland 6 34 0 0 68:00 11:20
 USA 6 36 0 0 72:00 12:00
 Norge 5 41 0 0 82:00 16:24
 Finland 6 50 0 0 100:00 16:40
 Canada 7 65 0 0 130:00 18:34

Kilde: Ice-hockey-stat.com

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Andrew Podnieks (1997). Canada's Olympic Hockey Teams: The Complete History, 1920–1998. Doubleday Canada. s. 151. 
  2. ^ a b c d Andrew Podnieks (1997). Canada's Olympic Hockey Teams: The Complete History, 1920–1998. Doubleday Canada. s. 149–150. 
  3. ^ a b Klaus Eriksen (2017). Botta. En fortelling om Bjørn Skaare. Bodoni Forlag. s. 119–122. 
  4. ^ a b «IOC may allow federations to decide on pro eligibility». The Gazette: D8. 31. mars 1986. 
  5. ^ a b Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023. Moydart Press. s. 193–194. 
  6. ^ Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023. Moydart Press. s. 4, 6. 
  7. ^ «Story #17: Protesting amateur rules, Canada leaves international hockey» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 5. mars 2018. 
  8. ^ «Way paved for Canada to rejoin world hockey». The Gazette: 37. 21. juli 1975. 
  9. ^ Doug Gilbert (6. oktober 1975). «Canada's return to world tourney urged: Hockey federation offers olive branch». The Gazette: 18. 
  10. ^ «Story #6: First Canada Cup opens up the hockey world» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 10. februar 2024. 
  11. ^ a b Larry Wood (6. februar 1984). «Fuse set to blow on Olympics». Calgary Herald: D6. 
  12. ^ a b c Klaus Eriksen (2017). Botta. En fortelling om Bjørn Skaare. Bodoni Forlag. s. 113–117. 
  13. ^ Robert Mcg. Thomas Jr. (1. mars 1985). «Olympics to Allow Pros in 3 Sports». The New York Times: A19, A23. 
  14. ^ Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023 (13. utg.). Zürich: Moydart Press. s. 761–780. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005 (engelsk). Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. 
  • Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023 (engelsk). Moydart Press. 
  • Andrew Podnieks, red. (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998 (engelsk). Toronto, Ontario: Doubleday Canada. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Autoritetsdata