Hopp til innhold

Joe Pass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Joe Pass
Pass underholder ved Brown University i 1981 med en Ibanez JP-20 gitar
FødtJoseph Anthony Jacobi Passalaqua
13. jan. 1929[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
New Brunswick[5]
Død23. mai 1994[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (65 år)
Los Angeles[6]
BeskjeftigelseGitarist, komponist, jazzmusiker, jazzgitarist, plateartist Rediger på Wikidata
NasjonalitetUSA
Musikalsk karriere
PseudonymJoe Pass
SjangerJazz[7]
InstrumentGitar[8]
Aktive år1943–
PlateselskapPacific Jazz Records, ACT, Pablo, Fantasy Records
IMDbIMDb
Joe Pass på Commons

Joe Pass (født Joseph Anthony Passalaqua 13. januar 1929, død 23. mai 1994) var en amerikansk jazzgitarist som ga ut flere ti-talls plater med verdens mest kjente jazzmusikere. Han er mest kjent for sine gjenutgivelser (coverlåter) av kjente jazzbiter, mye fra Den store amerikanske sangboka,[9] med utstrakt bruk av improvisasjon og kontrapunkt, det vil si at han kombinerte melodilinjene solo og akkompagnement.[10][11] Pass var flere ganger i Norge.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Joe Pass ble født i New Brunswick i New Jersey i 1929 til en ikke-musikalsk familie. Hans interesse for musikk ble vekket da Gene Autry portretterte en gitar­spillende cowboy. Han fikk så sin første gitar som niåring. Gitaren var av merket Harmony og kostet angivelig 17 dollar.[12] Det var hans far Mariano Passalaqua[12] som først oppdaget at Joe Pass hadde et musikalsk talent, og oppmuntret sønnen til å hele tiden øve skalaer og plukke melodier av radioen etter øret.[13]

Som 14-åring begynte Joe Pass å få spillejobber i band. Senere begynte han å turnere sammen med små jazz­ensambler og flyttet til slutt til New York. Han hadde en periode der han brukte mye narkotika og måtte gjennom et 2½ års avrusnings­program for å bli kvitt problemene.[14][12] Han var da ved Synanon-senteret. I 1962 spilte han inn sitt første album, The Sounds of Synanon,[14] som fikk litt oppmerksomhet for komposisjonen «For Django», tilegnet den franske jazzgitarist Django Reinhardt som var død ni år tidligere.

Utover 1960-tallet spilte han inn en rekke album for plateselskapene Pacific Jazz og World Pacific. I den perioden spilte han sammen med mange kjente navn innen jazzen, blant andre Frank Sinatra, Sarah Vaughan og Della Reese. Fra 1965 til 1967 var Pass fast gitarist i trioen til den britiske jazzpianist George Shearing.[15] I 1970 ble Joe Pass signert av Norman Grantz sitt nye plateselskap Pablo Records og utga i 1974 albumet Virtuoso, som gav han gjennombrudd, anerkjennelse og stjerne­status blant jazzgitarister.[15] Han toppet blant annet enkelte av Down Beat sine avstemninger.[14] I 1976 og 1977 utkom Virtuoso No. 2 og Virtuoso No. 3.[15]

Joe Pass med sin Gibson ES-175 og vokalisten Ella Fitzgerald ved en tilstelning i 1974.
Joe Pass og Oscar Peterson ved et spillelokale i Rochester (New York) i 1974.

Etter utgivelsen av Virtuoso tok det virkelig av for Joe Pass, han gav ut album med jazzvokalistene Ella Fitzgerald og Frank Sinatra, for å nevne noen. Han ga også ut album med jazzband-lederne Count Basie og Duke Ellington og mange flere. I 1974 kom også albumet The Trio, som var spilt inn av Joe Pass, den kanadiske jazzpianist Oscar Peterson og den danske jazzbassist Niels-Henning Ørsted Pedersen. Albumet vant en Grammy året efter for beste jazzgruppe.

Pass i Norden

[rediger | rediger kilde]

Ifølge jazzhistoriker Bjørn Stendahl opptrådte Joe Pass i Chateau Neuf den 13. mars 1974 med storhetene Ella Fitzgerald på sang, Roy Eldridge på trompet, Eddie Davis på saksofon, Tommy Flanagan på piano, Keter Betts på bass og Bobby Durham. trommer. Han var på turne med en kvartett i Norge i april 1977, med opptredener ved Teateret i Kristiansand, den store Nidarøhallen i Trondheim og endelig, ved Oslo Konserthus den 26. april 1977. I kvartetten spilte Pass med nevnte Peterson og Ørsted Pedersen, samt Louis Bellson bak trommestikkene.[16]

Pass opptrådte ved Moldejazz den 7. og 8. august 1981 i Molde kino, men da kun sammen med den danske bassist.[17] Den duoen hadde utgitt platen Tivoli Gardens i 1980 fra en konsert i Tivoli (København) med jazzfiolinisten Stéphane Grappelli den 6. juli 1979.[18] Sammen med Peterson og de unge Dave Young (piano) og Martin Drew (trommer), var Pass i Helsingfors i 1987 og spilte inn platen A Time For Love med det finske kringkastings-orkesteret Radion sinfoniaorkesteri.[19] I 1991, spilte duoen Pass og Ørsted Pedersen ved Vossajazz.[20] En av hans siste konserter var på jazzklubben Fasching i Stockholm med den amerikanske Red Mitchell bak bassen den 15. februar 1992. Mitchell som bodde i Stockholm, døde samme året, men samarbeidet ble utgitt på platen Finally i 1993.[21]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]
«Epiphone Joe Pass Emperor II» fra den amerikanske gitarprodusenten Epiphone, avbildet i 2010

Joe Pass døde av leverkreft i 1994.[14] Den amerikanske gitarprodusenten Epiphone har flere modeller i sin «Joe Pass»-serie. Epiphone Joe Pass Emperor II ble solgt fra Pass' død i 1994 til 2015. Selv spilte Pass mest på sin japanske Ibanez JP-20 ("JP" for Joe Pass")[22] og amerikanske Gibson ES-175. Ellers har flere jazzmusikere utgitt plater til ære for Joe Pass, eksempelvis Remy Herve Trio sitt digitale album a tribute to Joe Pass fra 2016.[23]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 10973, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w63n4fqm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 138982845, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  8. ^ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 175, Wikidata Q99181182 
  9. ^ Myrna Oliver, Joe Pass, Versatile Virtuoso of Jazz Guitar, Dies at 65, minneord fra LA Times den 24. mai 1994.
  10. ^ Espen Ramsli Fredriksen, Den improviserende gitaristens harmoniske repertoar : En studie av voicinger og stemmeføringsteknikker, masteroppgave ved Universitetet i Oslo, 2011.
  11. ^ Kim, Young-Soo, AN ANALYSIS OF THE SOLO GUITAR STYLE OF JOE PASS, masteroppgave ved University of Pittsburgh, 2018.
  12. ^ a b c Joe Pass fra encyclopedia.com, sist lest den 9. august 2023.
  13. ^ From Drug Addict to Jazz Legend: Life and Work of Joe Pass. The master of improvisation., artikkel på ultimate-guitar.com publisert 28. mai 2018.
  14. ^ a b c d VIRTUOSO JAZZ GUITARIST JOE PASS DIES AT AGE 65 fra Washington Post den 25. mai 1994.
  15. ^ a b c Johs. Bergh, Joe Pass fra Store Norske Leksikon, sist lest den 10. august 2023.
  16. ^ Bjørn Stendahl, Fusion, funk & gla'jazz: jazz i Norge 1970-80, Norsk Jazzarkiv, 2021.
  17. ^ Takk for gledesstunden! i Romsdals Budstikke den 8. august 1981.
  18. ^ Stephane Grappelli* + Joe Pass + Niels Henning Ørsted Pedersen* – Tivoli Gardens, Copenhagen, Denmark fra discogs.com, sist lest den 9. august 2023.
  19. ^ Oscar Peterson Quartet – A Time for Love – Live in Helsinki 1987 fra jazzviews.net, sist lest den 9. august 2023.
  20. ^ Program 1991 fra Vossajazz, sist lest den 9. august 2023.
  21. ^ Joe Pass With Red Mitchell – Finally: Live In Stockholm fra discogs.com, sist lest den 9. august 2023.
  22. ^ Joe Pass, his guitars, innlegg i det belgiske jazzforumet i 2014, jazzguitar.be, sist lest den 10. august 2023.
  23. ^ Remy Hervo Trio - a tribute to Joe Pass, sist lest den 10. august 2023.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Joe_Pass&oldid=24216720»