Klyngetun
.jpg)
Klyngetun er et tradisjonelt vestlandsk arrangement for gårdstun[1] der bygninger tilhørende mange bruk er plassert tett sammen. Byggene står ofte uregelmessig i forhold til hverandre.[2] Det var vanlig med bolighusene sentralt i klyngen og uthusene rundt med innmarken utenfor. Mellom husene var det små gater og klyngetun kan minne om landsbyer i Mellom-Europa.[3] Uthusene var ofte plassert lavere i terrenget og smie/eldhus lengst unna på grunn av brannfaren.[2] Materialer og byggeteknikk varierte og ble kombinert på ulike måter. Våningshus var normalt laftet, fjøsen var ofte i stein eller laft, mens løa var bygd i luftig grindverk.[1]
Eksempler på klyngetun er Havrå på Osterøy, Agatunet i Hardanger, Henjum på Hermansverk, Tyssedalen i Fjaler kommune, Osmundnes i Gloppen, Sjønstå gård i Fauske kommune, Mølltunet i Geiranger, Eidbo ved Tvedestrand, samt gjenværende deler av tunet Larsbakken. Skånland bygdetun i Evenskjer viser et klyngetun.[4]
Før utskiftingen i 1898 var Lotunet på gården Loen i bygda Loen et klyngetun med 99 bygninger tilhørende 14 bruk. Loen kirke sto midt i tunet. Senere har de fleste bygninger blitt flyttet ut av tunet og det er par bruk med bygninger på hver side av kirken.[5][6] På gården Langlo i Stranda var det et komplisert klyngetun til slutten av 1800-tallet.[7] På gården Hjølmo i Hjølmodalen (Eidfjord) er det et klyngetun med 7 bruk.[1]
Klyngetunene oppsto ved bruksdeling gjentatte ganger. Delingen skulle skje rettferdig, og hver enkel åkerteig ble derfor delt. Teigene ble derfor stadig mindre, og den enkelte bruker fikk en stadig mer komplisert eiendom å forholde seg til. Teigdelingen og den tette bebyggelsen førte til at mye arbeid, som gjerding, veilhold og våronn, måtte gjøres i fellesskap.[8] Innmarka lå typisk rundt klyngetunet. De fleste klyngetun ble oppløst på 1800-1900-tallet i forbindelse med den store utskifting av innmark 1860-1910, blant annet på Vest-Lista besto noen klyngetun. Utskiftingen innebar at hvert bruk fikk samlet sin jord i et mer sammenhengende areal. Dette førte til at jordbrukslandskapet på Vestlandet ble mer som på Østlandet der det enkelte bruk ble liggende for seg selv med sitt eget tun med egen jord rundt seg.[9][10][1][11] Tidligere var det vanlig med ett bygg for hvert formål på gården. Etterhvert ble bygningsmengden redusert ved at hvert bygg tjente flere formåler og dette bidro også til oppløsning av klyngetunene.[12]
Agatunet var opprinnelig en storgård i løpet av middelalderen delt i et øvre og nedre tun. På 1600-tallet var det 3 brukere på Aga og på 1700-tallet var det 6 bruk med til sammen 54 mennesker. Ved folketellingen i 1865 bodde 159 mennesker på Agatunet og i 1907 var det 9 selveiende bønder og 16 husmenn.[10] Med 30 bygniner danner Agatunet en liten landsby.[1] Gunstig beliggenhet med hensyn til blant annet rasfare, flomfare eller god havn kunne også medvirke til konsentrert bebyggelse.[11][13]
Eilert Sundt beskrev på 1860-tallet bygningsskikken på landet. Halvor Vreim laget på 1920-tallet en oversikt over forskjellige tuntyper i Norge.[3] Arne Berg gjorde omfattende forskning om gårdsbebyggelsene illustrert med egne tegninger og gitt ut blant annet i verket Norske gardstun (1968).[14] Klyngetun er typisk for fjordstrøkene på Vestlandet fra Lista i sør til Romsdal i nord (samt Nord-Norge), firkanttun for flatlandet på Østlandet (samt Trøndelag og Nordland) og rekketun i dalsidene. Rekketun er typisk for Setesdal og Telemark (og innes dessuten nord på Vestlandet og i Nord-Norge), og innebar ofte at uthus var i en rekke og beboelseshus i en annen rekke. I Nord-Norge var sjøtun vanlig og dette innebar at våningshus og husdyrhus var plassert litt opp fra sjøen og i tilknytning til naust, brygger og annet i sjøkanten. Klyngetunet regnes som et av de eldste bosetningsformene i Norge.[3][11] I Romsdal forekommer firkanttun, klyngetung og rekketun der firkanttun og små rekketun ofte var resultat av utskiftig av klyngetun.[2] I Rogaland var det særlig vanlig med klyngetun i Ryfylke.[12]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Roede, Lars: Bygningsarven 1814, i Jørn Holme: De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014, s. 26 - 51 (især s. 43). ISBN 978-82-02-44564-5
- Røyrane, Eva Klyngetunet : den norske landsbyen Skald 2018 ISBN 978-82-7959-268-6
- Visted, Kristofer og Stigum, Hilmar: Vår gamle bondekultur, Oslo 1971, Cappelen, ISBN 82-02-07709-5
- Vreim, Halvor: Trekk fra byggeskikkens geografi i Norge, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årsberetning 1936–37. Oslo 1938.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e Anker, Peter (2005). Hardanger og fjorden. I samarbeid med Hardanger folkemuseum. ISBN 8291399263.
- ^ a b c Sanden, Jarle (1999). Byggeskikk i Romsdal. Romsdalsmuseet.
- ^ a b c Lodberg-Holm, Brita (1994). Slik bygger vi. Bonytt : I samarbeid med Statens byggeskikkutvalg. ISBN 8270390348.
- ^ Museer i Norge. Norske museers landsforbund. 1988. ISBN 8274320026.
- ^ Tveit, Olav Jakob (1998). Indre Nordfjord. no#: Lunde. ISBN 8252031609.
- ^ Vestlandshus. Skald. 2020. ISBN 9788279593133.
- ^ Stordal gamle kyrkje 1789-1989. Fortidsminneforeninga, Sunnmøre avdeling. 1989.
- ^ Fellesskap i bygdesamfunnet. xx#: Agder distriktshøgskole. 1994. ISBN 8271172980.
- ^ Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Direktoratet for naturforvaltning. 2009.
- ^ a b Sandberg, Ole Rømer (1997). Arkitektur og omgivelser. Gyldendal. ISBN 8205236305.
- ^ a b c Dokken, Øivind mfl. (1999). Geografi. Cappelen. ISBN 8202172896.
- ^ a b Verd å se i Rogaland. Dreyer. 1975. ISBN 8270960217.
- ^ Flem, Magne (1995). For noen tiår siden. Sunnmørsposten forl. ISBN 8291450021.
- ^ Bjørkvik, Halvard (18. juni 2024). «Arne Berg». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 4. august 2024.