Hopp til innhold

Loen kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Loen kirke
OmrådeStryn
PlasseringLoen
BispedømmeBjørgvin
ProstiNordfjord
Byggeår1837
Arkitektur
ByggematerialeTre
Beliggenhet
Kart
Loen kirke
61°52′18″N 6°51′32″Ø
Loen kirke på Commons

Loen kirke (Loen kyrkje) er en åttekantet kirke fra 1837 i Stryn kommune i Vestland fylke. Kirken står godt synlig på en høyde med utsikt over sentrum i bygda.[1] Bygget er relativt lite og oppført i laftet tømmer. Kirken er knyttet til Nordfjord prosti i Bjørgvin bispedømme. Den var i privat eie fra 1723 til 1902 da menigheten kjøpte kirken.[2]

Utgravinger ved kirken i 2009 avdekket godt bevarte spor av et langhus på 1200 m2 (62 meter langt og 8 meter bredt) trolig fra romertid eller tidlig folkevandringstid. Bygget lå delvis på kirkegården og er ikke fullt avdekket.[3] Før utskiftingen i 1898 var kirken omgitt av et klyngetun, Lotunet på gården Loen, med 99 bygninger og 14 bruk. Senere har de fleste bygninger blitt flyttet ut av tunet og det er par bruk med bygninger på hver side av kirken.[4][5] Ved kirken står et steinkors som trolig skriver seg fra rundt år 1000.

Bygning

[rediger | rediger kilde]

Byggverket er i laftet tømmer kledd i panel utvendig og er relativt liten med 185 plasser. Tårnet et åttekantet som skipet. Kor og våpenhus er to kvadratiske tilføyelser til det litt avlange åttekantede skipet; bygget gir dermed et avlangt inntrykk som minner om en lankirke. Sakristiet ble tilføyd senere. Det er et korskille med to søyler ved midtgangen. Skipet er 12,5 meter langt og 10 meter bredt, mens koret er kvadratisk med 5,5 meter i hver kant.[6][1]

Kirken har ikke galleri (det er for lavt under taket) og orgelet fra 1977 er plassert i et rom ved trappen til tårnet over våpenhuset. Orgelpipene er synlige i veggen over inngangen. Fra 1930 til 1977 sto et vanlig orgel i skipet ved døren. Vinduene er av skyve-typen (engelsk: sash window) som er sjelden i Norge. Bygget fikk elektrisk lys i 1938. Kirken ble innviet 9. september 1838.[6][1]

Den ene kirkeklokken er fra 1594 og den andre kan være fra middelalderen. Den eldste klokken ble brukt siste gang i 1999 på grunn av sprekker i metallet.[6][1] Kirkeklokken fra 1594 ble trolig støpt i det tidligere benediktinerklosteret Nidarholm. Kirketårnet er åttekantet og hviler på en plattform i himlingen over skipet; fire søyler midt i skipet understøtter plattformen og taket ellers. Over skipet er taket valmet og over kor og våpenhus er det saltak.[2]

Kirkebygget er trolig inspirert av Innvik kirke oppført av eidsvollsmannen Elling Olsson Valbø.[7][8] Johan Siegfried Cammermeyer var sogneprest da de to kirkene ble oppført. De ulike delene av bygget har andre proporsjoner som ikke er så harmoniske og stilrene som Innvik kirke. Loen kirke er litt mindre. Det er tre vinduer på hver side. Kirken er godt synlig på en liten høyde over sentrum i bygda og har orientert nøyaktig øst-vest.[6][1]

Kirken er lite endret opp gjennom årene[6] og den er derfor en av de som gir best inntrykk av hvordan det var i norske kirker av denne typen på første halvdel av attenhundretallet. Den åttekantede formen var blant annet motivert av at menigheten skulle se og høre presten bedre med et bredere og kortere skip; kirkerommet er like stort som i den forrige kirken på stedet. Ifølge Ola Storsletten hos Riksantikvaren er Innvik og Loen kirker så tydelig ulike at det uten tvil ble utført av forskjellige byggmestre.[2]

Gårdene i sognet ga tilskudd eller leverte materialer til oppføring av kirken i 1837.[2] Georg Andreas Bull besøkte Loen kirke som han tegnet av.[9]

Interiør

[rediger | rediger kilde]
Plantegning og gavlmaleriets plassering.
Foto: Domenico Erdmann, 1938

Prekestolen og altertavlen er fra den forrige kirken på stedet.[10] Prekestolen er godt bevart høyrenessansestil og kom til kirken rundt 1620 eller noen år tidligere. Altertavle og prekestol har mye til felles med andre innredninger på Vestlandet på 1600-tallet, for eksempel Innvik, Årdal og Åkra kirker. Ifølge Robert Kloster ble deler til kirkeinteriør serieprodusert i Bergen på den tiden og satte sammen i kirkene.[2]

Altertavlen kom til Loen i 1667 (til erstatning for en eldre tavle) og ble trolig laget tidlig på 1600-tallet. Altertavlen er av katekisme-typen med tre felt med tekst i stedet for bilder noe biskop Jens Skjelderup ivret for. På nordveggen i koret henger et epitafium malt på lerret og bokstavene I.I.P.S.I.D. (initialene etter futen Jørgen Post og hans kone Sofie Jonsdotter). Ved siden av hoveddøren mot vest henger et maleri av Maria og jesusbarnet med teksten Maria Matar Dei anno 1675. Altertavlen ble restaurert i 1938 av Domenico Erdmann og Olav Seter fra Riksantikvaren. Benkene ble satt inn i 1903. I 1938 ble laget en klokkerstol av materiale fra benker laget på 1600-tallet.[6][2]

Prekestol og kor med altertavle.

I taket over midtgangen henger et votivskip, en modell som forestiller en stor trerigger, laget på 1600-tallet og donert av Sofie Jonsdotter Post.[11] Kirken har en Christian III bibel fra 1550 og Fredrik II-bibel fra 1589 samt en messebok fra 1606 og en salmebok fra 1699. Et maleri fra 1675 viser Maria og Jesusbarnet, et maleri fra 1642 fremstiller David som blir salvet til konge (basert på Virgil Solis tresnitt fra 1562). Et dåpsfat fra 1637 oppbevares i Bergen museum.[6]

På nordveggen henger et trekantet gavlmaleri fra den forrige kirken, malt omkring 1650 og fremstiller den velsignende Jesus omgitt av rosemaling. Maleriet er omkring 4 meter bredt og malt på planker i renessansestil. Maleriet utgjorde trolig en del av østveggen i koret. Plankene var lagret på loftet og Domenico Erdmann restaurerte og satte opp maleriet til jubileet i 1938.[6][2]

Steinkorset

[rediger | rediger kilde]
Steinkorset med hull i midten og sirkeformede hjørner

Steinkorset er 207 cm høyt og 126 bredt. Korsarmene er 54 til 62 cm brede og opp til 12 cm tykke. Den er laget av granatskifer som er vanskelig å arbeide med for en steinhugger; steinen er trolig fra Hyllestad i Sogn. I korset er bokstavene PØ og GTSL samt et par andre initialier som er vanskelig å tyde. Korset er i keltisk stil med opphav på de britiske øyer (særlig Irland og Skottland) og er en av tre keltisk kors i Norge (de to andre er i Etne og Gulen). Typisk for keltiske kors er hull i midten og sirkelformede hjørner («armhuler»). Fridtjov Birkeli plasserer korset stilistisk til sent 900-tall eller tidlig 1000-tall. Steinkorset er eldre enn klosteret på Selje. Ifølge lokal tradisjon sto steinkorsen opprinnelig ved sjøen i Korsvika og ble flyttet til kirken på 1700-tallet. Biskop Jacob Neumann besøkte Nordfjord i 1835 og da var korset brukket noe som kan ha skjedd i 1805.[12][13][14]

Steinkorset ved kirken er et av 60 slike på Vestlandet og er trolig fra tidlig kristen tid rundt år 1000.[6] Utenfor de britiske øyer finnes slik grove steinkors bare i Norge.[15][16]

Gravminner

[rediger | rediger kilde]

På kirkegården ved kirken er de begravet de som ble funnet omkomne etter raskatastrofene som rammet de innerste bygdene ved Lovatnet i 1905 og 1936.[17] Ved kirken står det minnesteiner med navnene til de omkomne i ulykkene, og inne i kirken henger det en minnetavle.[18] Av de omkomne i de to ulykkene ble 93 ikke funnet. Kronprins Olav var tilstede i da 21 omkomne fra ulykken i 1936 ble gravlagt. Begravelsen ble overført på radio.[6]

Tidligere kirke på stedet

[rediger | rediger kilde]
Rosemalt rest fra den forrige kirken.

Det var trolig kirke på stedet fra rundt 1200 og den første kirken var trolig en stavkirke. Det er sikkert dokumentert stavkirker andre steder i Nordfjord blant annet Olden og Innvik, og de fleste andre kirker var trolig stavbygg med unntak av Vereide kirke som er eneste middelalderkirke i stein. Stavkirkene i Nordfjord ble på 1600-1800-tallet erstattet av laftede bygg. I middelalderen var Loen eget sogn med prest. Loða kirke er nevnt før 1360. I 1690 ble det nevnt av Loen kirke hadde svalganger som kan tyde på at det var stavkirke.[2]

På 1720-tallet ble bygget omtalt både som gammel stavkirke og som gammel tømmerbygning. Den middelalderske stavkirken kan ha vært utvidet med laftet tømmer på 1600-tallet. Trolig hadde den form som en enkel langkirke omtrent som Kvernes kirke på Averøya og hadde tårn i form av takrytter. Skipet var vel 15 meter langt og knapt 7 meter bredt, noe som var ganske stort og vanlig for stavkirker av Møre-typen. Koret var kvadratisk på 5,6 meter i hver kant, mens våpenhuset var 2,5 meter langt og 3,6 meter bredt. Takket var sperrekonstruksjon og dekket av bord som ble hyppig reparert. Våpenhuset var trolig oppført i bindingsverk. På 1600-tallet hadde kirken vinduer med glass. Det var anslagsvis 150 sitteplasser og i 1760 hadde sognet 300 innbyggere.[2]

Bjørgvin kalvskinn fra 1300-tallet omtaler Loen-kirkens jordeiendom. På 1600-tallet ble det til erstatning reist et laftet bygg med kor og våpenhus i stavkonstruksjon; koret kan ha stått igjen fra stavkirken. På 1600-1700-tallet var det stadig reparasjoner av tak og våpenhus blant annet etter storm.[6]

Ved kirkesalget i 1723 overtok Sjur Loen kirken for 21 riksdaler og 28 skilling. Dette var en lav sum og reflekterte trolig at bygget var i dårlig stand. For tiden kirken var i privat eie er det få opplysninger i kildene.[2]

Bilder

[rediger | rediger kilde]
  • Det keltiske steinkorset ved kirken antas å være mer enn tusen år gammelt.
    Det keltiske steinkorset ved kirken antas å være mer enn tusen år gammelt.
  • Foto: Fortegnet panoramabilde våren 2015
    Foto: Fortegnet panoramabilde våren 2015
  • Loen kirke med bygninger fra det gamle Loentunet bak. Foto: Fortegnet panoramabilde våren 2015
    Loen kirke med bygninger fra det gamle Loentunet bak.
    Foto: Fortegnet panoramabilde våren 2015
  • Utenfor kirken er det reist to minnesteiner over de omkomne ved rasene i Loen i 1905 og i 1936. Foto: Fortegnet panoramabilde våren 2015
    Utenfor kirken er det reist to minnesteiner over de omkomne ved rasene i Loen i 1905 og i 1936.
    Foto: Fortegnet panoramabilde våren 2015

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e Nybø, Kolbjørn Nesje (2019). Husa våre. Arkitekturarven i Sogn og Fjordane. Selja forlag. ISBN 9788282401579. 
  2. ^ a b c d e f g h i j Storsletten, Ola (1988). Loen kyrkje 150 år. Loen: Loen sokneråd. 
  3. ^ På sporet av romersk jernalder. [Nicolay arkeologisk tidsskrift]. 2010. 
  4. ^ Tveit, Olav Jakob (1998). Indre Nordfjord. no#: Lunde. ISBN 8252031609. 
  5. ^ Vestlandshus. Skald. 2020. ISBN 9788279593133. 
  6. ^ a b c d e f g h i j k På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane. Selja forl. 2000. ISBN 8291722137. 
  7. ^ Tveit, 1988, s. 19
  8. ^ Margrethe Henden Aaraas, Sigurd Vengen og Anders Gjerde. «Loen kirke». Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane. Besøkt 19. september 2019. 
  9. ^ Dietrichson, L. (Lorentz) (1991). Norges kunsts historie. Messel. ISBN 8276310001. 
  10. ^ Våre kirker. Vanebo. 1993. ISBN 8275270227. 
  11. ^ Frimannslund, Borghild (1944). Votivskip i kirkene på Vestlandet. xx#: [Bergens sjøfartsmuseum?]. 
  12. ^ Vik, Ivar (1988). Loen kyrkje 150 år. Loen: Loen sokneråd. 
  13. ^ Steinkrossane på Vestlandet. Hyllestad kommune. 2005. ISBN 8299219833. 
  14. ^ Kristendommen slår rot. Bryggens museum. 1995. 
  15. ^ Birkeli, Fridtjov (1979). Norge møter kristendommen. Aschehoug. ISBN 8203087914. 
  16. ^ Totland, Marit Elisebet (1995). Kirken i Norge 1000 år. no#: Moster forl. 
  17. ^ Tveit, 1988, s. 7
  18. ^ Hermund Kleppa. «Minnesmerke om Lodalsulukkene 1905 og 1936». Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane. Besøkt 19. september 2019. [død lenke]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Tveit, O. J. (1988). Loen kyrkje 150 år : 1838-1988. Loen sogneråd. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Loen_kirke&oldid=24601181»