Murmansk

Murmansk
Мурманск
Land		Russland
Føderasjonssubjekt		Murmansk oblast
Grunnlagt		4. oktober 1916
Tidssone		MSK
Postnummer		183000
Retningsnummer		8152
Areal		150,55 km²
Befolkning		307 664 (2010)
Bef.tetthet		2 043,6 innb./km²
Høyde o.h.		50 meter
Nettside		www.gov-murman.ru
Posisjonskart Murmansk Murmansk (Murmansk oblast)
Murmansk 68°58′00″N 33°05′00″Ø
Murmansk på Commons

Murmansk havn, sett fra Aljosjamonumentet

Murmansk (russisk: Мурманск, kildinsamisk: Мӯрман, skoltesamisk: Muurman) er en by på Kolahalvøya lengst nordvest i Russland, litt over 100 kilometer fra grensen til Norge i luftlinje. Murmansk er den største byen nord for polarsirkelen, og administrasjonssenter for Murmansk oblast. Byen hadde i 2006 rundt 320 000 innbyggere. Byens betydning er knyttet til den isfrie havnen, som er viktig for Russlands frie adgang til Atlanterhavet, både sivilt og militært. Den russiske marinen opprettholder en større flåte med atomubåter i nabobyen Severomorsk. I selve Murmansk finnes det ingen krigsskip.

Murmansk ble grunnlagt i 1916 og er en moderne by, men fortsatt preget av kontrastene mellom Sovjettiden og senere tid. Murmansk ligger ut mot Barentshavet som har rike ressurser særlig innen fiskeri. På 2000-tallet var det store planer for utbygging av naturgassfelt i området.

Byen er delt inn i tre hoveddistrikter; Leninskij, Oktjabrskij og Pervomajskij.

Navn

Byen ble grunnlagt i 1916 og fikk navnet Romanov-na-Murman, men ble omdøpt til Murmansk etter oktoberrevolusjonen i 1917. Murman er det gamle navnet på nordmenn. Russere oppfattet ordet «nordmann» som urman, senere murman, og Barentshavet ble kalt Murmanskoje morje (= Nordmannshavet).

Historie

Eldre tider

Ingen vet når de første menneskene kom til Kolahalvøya, men vi kjenner til flere folkegrupper som har innvandret til området senere. Fra 500- til 200-tallet f.Kr kom det stammer som etnisk var beslektet med Volga-stammene. Rundt 100 f.Kr. kom stammer som hørte til finsk-ugriske grupper. De gamle og de nye innbyggerne blandet seg, og et oldtidssamefolk oppsto. Nordmenn kalte dem «terfinner» etter deres navn på Kolahalvøya, som var «Ter». Ottar fra Hålogaland brukte dette navnet på samefolket her på 800-tallet: «Hele dette landet er tomt, og bare på noen få plasser bor det «terfinner» som jakter og fisker». Kolalandet skal i en periode ha vært hålogalandsk «skattland», der høvdinger dro inn finneskatt fra samene.

Mellom 1100-tallet og 1300-tallet kom folk fra Novgorod-området nordover. Novgorod startet skattlegging av den samiske befolkningen, og en periode ble de dobbelt skattlagt, men i 1251 ble myndighetene enige om skattene. Midt på 1400-tallet ble de første russiske bosetningene etablert på Terskkysten; Umba og Varzuga. De ble kalt pomorer (eller påmårer, som betyr "kystboere") etter de russiske ordene for «hav», måre, og "på", som betyr og lydes nesten det samme i både russisk og norsk. Det er også opphav til navnet på Pommern i Tyskland og Møre i Norge. Kommunikasjonen mellom samene og pomorene påvirket samenes levemåte.

Del av Moskvastaten

I 1478 ble Kola sammen med resten av Novgorod-områdene underlagt Moskvastaten, med sentrum i Kandalaksja. Kristendommen ble innført, og befolkningen økte i området. Om sommeren samlet opp til to tusen fiskere seg på halvøya, for sommersesongfisket. Norske, danske og hollandske oppkjøpsfartøy besøkte området på 1500-tallet. Fiskernes bosetningssted ble på midten av 1500-tallet kalt «Kola», og denne bebyggelsen utviklet seg til en by, i 1582 var det 71 gårder og mer enn 400 mennesker som bodde her. Byen var sentrum for internasjonal handel i området, ellers levde folk av fiske, lagerutleie og båtbygging og -reparasjoner.

På slutten av 1500-tallet ble Kolahalvøya angrepet av Danmark, som ville hindre handelen med murmanerne. Området ble også angrepet av svensker, som blant annet plyndret og brente flere klostre. I 1585 ble sentrum for den internasjonale handelen flyttet til Arkhangelsk. Myndighetene i Moskva stasjonerte en forsvarsavdeling i Kola, i 1625 omfattet det 500 menn og ni kanoner. I tillegg til festningsby, ble Kola administrasjonssenter for området, som besto av Kolahalvøya (utenom Umba og Varzuga) i tillegg til nordre del av Karelia.

Del av det russiske imperiet

På 1700-tallet ble det nedgangstider for Kolahalvøya, handelen ble monopolisert og begrenset til få handelshus og grupper. En annen årsak var at klostrene i området ble tildelt store landområder, for eksempel hadde Petsjengaklosteret rundt en fjerdedel av halvøya. I 1760-årene ble dette klosteret nedlagt, og handelsmonopolet oppløst.

I 1809 ble Kolahalvøya angrepet av engelskmenn, de tok flere handelsfartøy, krutt, mat og andre varer. Området ble også angrepet under Krimkrigen. I 1854 ble Kolahalvøya angrepet på nytt, denne gangen av engelskmenn og franskmenn. Byen ble sterkt skadet, Oppstandelseskirken og mange andre bygninger ble brent.

I 1858 ble Kolahalvøya innlemmet i distriktet Kemsk og all administrasjon på halvøya ble nedlagt. På 1860-tallet ble den første fabrikken etablert, og flere kom etter hvert, blant annet noen sagbruk. På 1870-tallet ble en skipsrute ble etablert rundt halvøya, noe som ble viktig for videre utvikling av området. Folk fra Kolahalvøya deltok også i pomorhandelen mellom folk fra Kvitsjøområdet og kysten av Nord-Norge med fisk og korn som (bytte)handelsvarer. Denne handelen pågikk fram til revolusjonen.

Murmansk blir grunnlagt

Under første verdenskrig måtte Russland skaffe våpen og ammunisjon fra Storbritannia, Frankrike og USA, og Murmansk ble valgt som havn for denne handelsflåten. Dette førte til en forlengelse av jernbanen fra Petrozavodsk til Murmansk, som startet i 1915 og ble ferdig året etter. Samme år ble Nordishavsflåten, som besto av trålere, torpedobåter og kryssere, etablert på stedet. Ved utbyggingen av jernbanestasjonen og marinebasen, dukket det også opp en del boliger, og byen ble kalt Romanov-na-Murman etter fyrstehuset Romanov (det russiske tsar-dynastiet) og tsar Nikolai II. Den ble offisielt grunnlagt den 21. september 1916 (4. oktober ifølge den nye kalenderen). 3. april 1917 ble byen omdøpt til Murmansk. Da var byens befolkning på 10 000 mennesker.

Revolusjon, borgerkrig og verdenskriger

Etter oktoberrevolusjonen i 1917 tok sovjetmakten over, og de vestlige nasjonalitetene som var i Murmansk på denne tiden, valgte å handle med lokale autoriteter. Fra 1918 til 1920 var byen okkupert av blant andre vestmaktene som hadde vært allierte under første verdenskrig. Fiendtlige finske og tyske ubåter i Barentshavet og styrker i Nord-Finland truet. I 1918 inngikk sovjetmakten en fredsavtale med Tyskland. Murmansk ble skilt fra Sovjetrussland og ble en del av den antibolsjevikske nordregionen med støtte fra vestmaktene og senter i Arkhangelsk. De allierte forlot Nord-Russland i 1919, og i 1920 ble sovjetmakten også etablert i Murmansk.

Fram til andre verdenskrig ble det anlagt marinebaser og utviklet industri i Murmansk, hovedsakelig innen fiske, gruvedrift, metallurgisk og kjemisk industri. Befolkningstallet økte.

Under det sovjetiske overfallet på Finland i 1939, hadde russernes 14. armé avsett tre divisjoner til Murmanskområdet. Deres oppgave var å sikre hele kyststrekningen, og innta den finske havnen Petsamo (mellom Sovjetunionen og Norge), som var Finlands havn mot Barentshavet. Slik skulle man forhindre at stater som eventuelt ville komme finnene til unnsetning, kunne sende tropper og utstyr inn i Finland fra nord. Finnene bet meget kraftig fra seg under vinterkrigen, og selv om Petsamo ble inntatt, ble ikke finnene drevet lengre vestover enn til Inarisjøen.

Etter at Sovjetunionen i 1941 kom med i den andre verdenskrig, ble Murmansk sentral i den sovjetiske krigsorganisasjonen, ettersom den var hovedhavn for forsyninger fra vestmaktene Storbritannia og USA.

Det seilte sammenlagt ikke mindre enn 78 konvoier mellom august 1941 og mai 1945 (skjønt med to avbrudd). Mange av konvoiene gikk til Murmansk og havnene omkring, enkelte andre gikk videre til Kvitsjøen.

Mynt til ære for Murmansks status som «Helteby».

Tyske styrker angrep retning Murmansk i 1941, men møtte sterk motstand. Av grunner som man i ettertid har vanskelig for å forstå, mente den tyske overkommando at det ikke ville være mulig å angripe med større styrker enn de gjorde; de antok at de ikke ville klare å sikre forsyningslinjene. Dette bidro til at den tyske offensiven ble stanset før den nådde Murmansk, i Litsadalen. Selv da tyskerne kuttet den vitale karelske jernbanelinjen mellom Kolahalvøya og det øvrige Russland, greide de ikke å erobre byen. Tyskerne bombet Murmansk, og store deler av byen ble ødelagt. Avhengig av værforholdene kunne bombeangrepene finne sted nesten daglig, særlig i de periodene da allierte forsyningsskip lå til kai.

Den murmanske motstanden ble hedret av Sovjetunionen i 1985, og byen Murmansk fikk ærestittelen «Helteby».

Til tross for de store personlige oppofrelser de allierte sjøfolkene kom med under denne konvoifarten, var Stalins paranoide årvåkenhet mot vestlig innflytelse allstedsnærværende. Den ene restauranten og den ene lille klubben som sjøfolkene kunne besøke under sine opphold i havnen, var forbudt område for den russiske bybefolkning. De russiske servitrisene ble hele tiden holdt nøye øye med av uniformerte menn.

Etterkrigstid

Russisk atomdrevet ubåt.

Etter krigen startet gjenoppbyggingen av Murmansk, og industrien ble utviklet videre. I slutten av 1940-årene ble det etablert jernverk og aluminiumsverk i området. Nye fabrikktrålere ble tatt i bruk innen fiskeindustrien. Vannkraftverk og siden atomkraftverk ble etablert på 50- og 60-tallet, boligbyggingen tok seg også opp.

På slutten av 70-tallet ble tidene mer pessimistiske, fisket ble regulert på grunn av overfiske, og laksen forsvant fra elvene. Det ble mangel på råvarer, og belastningen på miljøet var stort. Fra 1985 utviklet det seg en ny industri basert på olje og gass, og i 1991 ble Murmanskregionen igjen en av de viktigste industrielle sentrene i Russland. I tillegg er Kolahalvøya et viktig område for forsvaret av Den russiske føderasjon. Under den kalde krigen var Murmansk sentrum for Sovjetunionens ubåtaktivitet, og etter unionsoppløsningen er byen fremdeles hovedkvarter for den russiske nordflåten, i tillegg til flåten av atomdrevne isbrytere. Krisen etter Sovjetunionens oppløsning har likevel rammet Murmansk hardt, og byen har siden 1989 mistet ca. en tredjedel av sin befolkning.

Myndighetene i Murmansk gjør mye for å vedlikeholde minnet om 2. verdenskrig, blant annet med monumenter og andre minnesmerker.

Klima

Klimatabell

	Jan	Feb	Mar	Apr	Mai	Jun	Jul	Aug	Sep	Okt	Nov	Des	År
Høyeste gjennomsnittstemperatur (°C)	−7,2	−7,3	−3,3	1,9	7,2	14,0	17,2	15,2	9,6	2,9	−2,0	−5,3	3,7
Laveste gjennomsnittstemperatur (°C)	−13,8	−13,4	−9,8	−4,4	0,6	5,7	8,8	8,0	4,3	−1,2	−7,0	−11,4	−2,7
Nedbørsnormal (mm)	30	22	19	20	30	53	61	65	53	44	40	36	473
Kilde: Pogoda.ru.net

Næringsliv

Havnen

Murmansk er en maritim by, og den eneste nordrussiske havnen som er isfri hele året. Her er en handelshavn som ble grunnlagt i 1915, en fiskehavn grunnlagt i 1934, den første russiske trålerflåten 1920, isbryterflåten og mange bedrifter tilknyttet den marine bransjen, som for eksempel Murmansk Shipping Company. Hovedindustrien omfatter fiske, fiskeforedling og næringsmiddelindustri, skipsreparasjoner, transport og geologi.

Turisme

Turistnæringen tilbyr aktiviteter som laksefiske, skisport, arktiske turer med isbrytere til Nordpolen og økologiske fisketurer. Det er mer enn ti hoteller i Murmansk. Området betjenes av Murmansk lufthavn ved Murmasji.

Utdanning og forskning

De viktigste utdanningsinstitusjonene er Murmansk Statlige Tekniske Universitet (MSTU) og Murmansk Statlige Pedagogiske Universitet (MSPU). Av forskningsinstitusjoner nevner vi Det polarvitenskapelige forskningsinstitutt for fiskeindustri og oseanografi (PINRO), Murmansk Marinbiologiske institutt av det russiske vitenskapsakademi (MMBI), Polar geofysiske institutt og Kola vitenskapelige senter av det russiske vitenskapsakademi.

I tillegg finnes det andre akademiske institusjoner; Murmansk maritime fiskerihøyskole, Kooperativ teknisk skole, Murmansk høyskole for økonomi, statistikk og informatikk, Murmansk musikkhøyskole, Murmansk lærerhøyskole og Murmansk medisinske høyskole.

Kultur

Lenin Prospekt, hovedgaten i Murmansk

Av nasjonal og internasjonal betydning er helleristningene fra andre til fjerde årtusen f.Kr. ved elven Ponoj og ved bredden av innsjøen Kanozero, som viser at det har bodd mennesker lenge på Kolahalvøya. I de gamle pomorlandsbyene Varzuga og Kovda finnes det trearkitektur og gravsteder fra 1600-tallet. I tillegg er Kolasamenes og pomorenes folketradisjoner originale og av stor betydning.

Det er tre teatere i Murmansk, Det regionale dramateateret, Nordflåtens teater og Det regionale dukketeatershow. Det er mer enn 80 museer i Murmanskområdet. Murmansk regionale museum for lokalkunnskap forteller om områdets mineraler, nordlig taiga og tundra, havene omkring og områdets historie. Murmansk regionale kunstmuseum er et av Russlands yngste, grunnlagt i 1989. Museets oppmerksomhet er hovedsakelig rettet mot nordrussiske tema og verk av nord- og vestrussiske kunstnere. Nordflåtens marinemuseum forteller om etableringen av den russiske flåten i nord, om Nordflåten, krigsdeltakelse og utviklingen av flåten i etterkrigstiden. I tillegg fins det flere kommunale museer, blant annet i Kirovsk (det eldste) og i Poljarnij.

Nordflåten har flere kulturtilbud enn teateret (som er det eldste på Kolahalvøya) og museet. I dag består tilbudet av 50 kulturinstitusjoner, 130 bibliotek, flere museer, militærkorps og musikkgrupper.

Murmansk er også sete for bispedømmet Murmansk og Montsjegorsk i den russisk-ortodokse kirke.

Vennskapsbyer

• Akureyri, Island
• Vadsø, Norge
• Groningen, Nederland
• Jacksonville, Florida, USA
• Luleå, Sverige
• Rovaniemi, Finland
• Szczecin, Polen

Se også

• Kvitsjøen
• Murmanskfronten

Litteratur

• S.G. Holtsmark. Fra periferi til krigsteater. Nordområdene i sovjetisk militær tenkning i mellomkrigstiden. pdf

Eksterne lenker

• (ru) Offisielt nettsted
• (en) Murmansk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) (en) Murmansk hos Wikivoyage
• Murmansk: Info, News, Photos Arkivert 8. april 2008 hos Wayback Machine.
• Info Murmansk region
• Murmansk region – 2004. Presentasion Disk Kilde. (engelsk)
• murman.ru – Nettsted for Murmansk (engelsk)
• Murmansk Statlige Tekniske Universitet (MSTU) (engelsk)
• Hämeen Ammattikorkeakoulu eLearning Centre: Murmansk Oblast (engelsk)
• Satellittbilde av Kolahalvøya (Google Maps)
• Russland.no – Informasjon om blant annet økonomi, lovgivning, kultur og turisme(på norsk)