Hopp til innhold

Nekrose

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
To måneder gammelt edderkoppbitt av edderkoppen loxosceles reclusa. Kjøttet rundt bittet har nekrotisert.

Nekrose (fra gresk νέκρωσις, nekrosis, «å være død») er en medisinsk betegnelse på tidlig celle- og vevdød. Det skiller seg fra apoptose, som er en naturlig og programmert form for celledød, ofte til nytte for organismen. Nekrose kan være dødelig for organismen om det brer seg tilstrekkelig.

Celler som dør på grunn av nekrose, sender vanligvis ikke de samme kjemiske signalene til immunsystemet som det celler som gjennomgår en apoptose, gjør. Dette hindrer fagocyttene rundt fra å finne og bryte ned de døde cellene, og det rammede området fylles med døde celler og cellerester. Derfor er det ofte nødvendig å behandle nekrose med kirurgiske inngrep.

Cellenekrose kan bli forårsaket av en rekke utvendige kilder, blant annet av skade, infeksjon, kreft, infarkt, gift og betennelse. Et infarkt (blokasje av blodtilførsel til et muskelvev) kan for eksempel forårsake nekrose av muskelvevet på grunn av mangel på oksygen hos de utsatte cellene. Visse edderkopp- (for eksempel edderkoppen loxosceles reclusa) og slangegifter kan forårsake nekrose rundt bittet. Kjøttetende bakteria kan også forårsake nekrose gjennom en infeksjon.

Nekrotisk vev gjennomgår ikke de samme kjemiske prosessene apoptisk vev gjennomgår. Den plutselige feilen som oppstår i en celle under en nekrose, utløser et mangfold av hendelser. Ved siden av ikke å sende riktige kjemiske signaler til immunsystemet kan celler som undergår en nekrose, frigjøre farlige kjemikalier ut til nærliggende friskt vev. Ofte er det cellenes lysosomer som står bak dette. Lysosomene er organellene som kvitter cellen med avfallsmateriale, og en skade på lysosomenes membran kan frigjøre organellens enzymer, som vil skade andre deler av cellen. Videre vil enzymene starte en kjedereaksjon av celledød når de slipper ut av cellen. Om nok vev er rammet av nekrose, kalles det koldbrann. God behandling av sår og dyrebitt er viktig i behandlingen av utbredt nekrose. Under en biopsi vil den nekrotiske kjedereaksjonen bli stanset med bevaring og nedfrysning.

Morfologiske typer nekrose

[rediger | rediger kilde]
Alvorlig utbredt nekrose som følge av et to uker gammelt slangebitt av lanseslangen bothrops asper hos en 11 år gammel gutt fra Ecuador. Nekrosen var så utbredt at benet måtte amputeres fra litt over knehøyde.

Det skilles mellom sju morfologiske typer nekrose:

  • Koagulerende nekrose er en type vanligvis funnet i områder med mangel på oksygen, for eksempel områder som opplever et infarkt. Under en slik nekrose vil cellene etterlate seg merker i vevet som kan bli observert gjennom et lysmikroskop.
  • Væskenekrose innebærer ødeleggelse av cellene og samling av puss. Dette oppstår vanligvis på grunn av bakterie- og noen ganger soppinfeksjoner.
  • Gummatøs nekrose er nekrose som involverer infeksjoner av spiroketer (for eksempel syfilis).
  • Hemorragisk (blødende) nekrose oppstår av en blokade av venene til et organ eller vev.
  • Ostenekrose er en spesifikk form for koagulerende nekrose forårsaket av mykobakteria (i for eksempel tuberkulose), sopp og noen fremmede substanser. Det kan bli regnet som noe mellom koagulerende nekrose og væskenekrose. Denne formen for nekrose forekommer blant så mye som 17 prosent av dykkere som bruker komprimert luft under dykking og blant 4,2 prosent av profesjonelle dykkere i Nordsjøen.[1]
  • Fettnekrose oppstår når lipaser kommer i kontakt med fettvev.
  • Fibrinøs nekrose skyldes samlinger av fibrin i blodårene. Dette skyldes autoimmunitet ved en skade på en blodåre.

Behandling

[rediger | rediger kilde]

Behandling av nekrose innebærer normalt to distinkte prosesser. Vanligvis vil årsaken til nekrosen behandles før selve det døde vevet kan behandles. For eksempel: Dersom pasientens nekrose er utløst av et slange- eller edderkoppbitt, vil pasienten få motgift for å hindre spredningen av gifter, og en pasient med nekrose utløst av en infeksjon vil få antibiotika.

Men selv etter at selve årsaken er fjernet, vil det døde vevet forbli i kroppen. Organismens immunforsvar vil ikke utløses på samme måte som i en apoptose, og de døde nekrotiske cellene vil ikke bli brutt ned.

Det døde vevet blir vanligvis fjernet gjennom kirurgiske inngrep. Avhengig av alvorligetsgraden kan dette variere fra fjerning av små hudstykker til komplett amputasjon av det rammede lemmet eller organet. Dødt vev kan også fjernes kjemisk med enzymer. I enkelte tilfeller er fluelarveterapi benyttet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Mulige arbeidsrelaterte sykdommer». Arkivert fra originalen 26. august 2010. Besøkt 14. mai 2010.