Hopp til innhold

Orange (teleselskap)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Orange
Org.formSociété anonyme à conseil d'administration s.a.i.
BransjeTelekommunikasjonsbransjen, internettbransjen, mobilbransjen, TV, télécommunications filaires, cyberforsvar
Etablert1. januar 1988
Forgjenger(e)France Télécom
Datterselskap
32 oppføringer
Orange España (Spania)
Orange Polska (Polen)
Mobistar (–2016) (neste: Orange Belgium, Belgia)
Orange Morocco (Marokko)
Orange Slovensko (Slovakia)
Orange Armenia (–2016) (Armenia)
Orange Tunisia (Tunisia)
Orange Romania (Romania)
Dailymotion (–2015)
Telkom Kenya (Kenya)
Mauritius Telecom (Mauritius)
Orange Moldova (Moldova)
Orange Jordan (Jordan)
Orange DRC (Kongo)
Orange Money
Orange Business
Orange Côte d'Ivoire (Elfenbenskysten)
Partner Communications Company Ltd.
Wanadoo
Orange Labs
EE (–2015)
Orange UK (–2015)
Orange France (Frankrike)
Sonatel (Senegal)
Jazztel
Orange Egypt (Egypt)[1]
Orange Belgium (Belgia, forrige: Mobistar)[2]
Orange Centrafrique
Orange Cameroon
Orange Marine
Orange Cyberdefense
Orange Business Services
HovedkontorIssy-les-Moulineaux (gate: Quai du Président-Roosevelt)[3]
Bridge building
LandFrankrike
Produkt(er)mobiltelefon
IPTV
bredbånd
internettleverandør
Orange Livebox
Adm.dir.Christel Heydemann (4. april 2022)[4]
Daglig lederChristel Heydemann (2022–)
Antall ansatte 132 002[5] (2021)
Salgsinntekter4 969 000 000 euro (2023)[6]
Omsetning44 122 000 000 euro (2023)[6]
Resultat2 440 000 000 euro (2023)[6]
Markedsverdi26 526 000 000 euro (15. februar 2023)[7]
Nettsted Offisielt nettsted (en)

Orange S.A. er et fransk multinasjonalt telekommunikasjonsselskap grunnlagt i 1988 med hovedkontor i Issy-les-Moulineaux, nær Paris.

Orange har vært selskapets hovedmerke for mobil-, fasttelefon-, internett- og IPTV-tjenester siden 2006. Selskapet har røtter tilbake til Hutchison Whampoas oppkjøp av Microtel Communications i Storbritannia i 1994. Etter flere oppkjøp ble France Télécom til slutt omdøpt til Orange S.A. i 2013. Selskapet er nå aktivt i flere land i Europa, Afrika og de franske Antillene. I 2019 hadde Orange S.A. nesten 148,000 ansatte, hvorav 88,000 i Frankrike.[8][9].

Historie

[rediger | rediger kilde]

I 1792 under den franske revolusjonen utviklet Frankrike sitt første kommunikasjonssystem, Claude Chappes optiske telegrafnettverk.[10] I 1878, etter oppfinnelsen av elektrisk telegraf og telefon, opprettet staten et post- og telegrafdepartement, som i 1889 fikk ansvar for telefontjenester. I 1941 ble et generaldirektorat for telekommunikasjon opprettet, og i 1970-årene ble Frankrike mer konkurransedyktig på digital teknologi som Minitel og GSM.[11]

France Télécom, tidligere en del av telekommunikasjonsdepartementet, ble selvstendig i 1990 og privatisert i 1998.[12] Selskapet internasjonaliserte seg på 1990-tallet, men møtte utfordringer under dotcom-boblen og en mislykket allianse med Deutsche Telekom.

I 1991 kjøpte Hutchison Telecom majoritetsandeler i Microtel Communications,[13] som deretter ble omdøpt til Orange og lansert som mobilmerke i Storbritannia. I 1999 ble Orange solgt til Mannesmann, som kort etter ble overtatt av Vodafone, som igjen solgte Orange videre til France Télécom i 2000.[14][15][16]

Dette førte til en kraftig internasjonal ekspansjon, og Orange ble notert på Euronext-børsen i 2001.[17]

Under gjeldskrise i 2002 fikk selskapet en stor redningspakke.[18] I 2006 ble alle merkevarer samlet under Orange navnet.[19] I senere år har Orange utvidet sin tilstedeværelse internasjonalt, blant annet ved å opprette underjordiske kabler sammen med Google og lansere satellittbasert bredbånd i 2020.[20][21]

Marked

[rediger | rediger kilde]

Mobiltelefoni

[rediger | rediger kilde]

Orange er det eneste merket som brukes til markedsføring av selskapets mobiltjenester; Itineris, Ola og Mobicarte-merkene ble slått sammen i 2001, og Mobicarte ble et spesielt forhåndsbetalt tilbud. Per 31. desember 2010 hadde Orange 150 millioner mobilkunder globalt, hvorav 17,9 % var i Frankrike. Orange France er den ledende mobiloperatøren i Frankrike, med en markedsandel på 45,38 % per 2. november 2009.[22]

Fasttelefoni og internett

[rediger | rediger kilde]

I 2006 overtok Orange fasttelefon- og internettvirksomhetene til France Telecom og Wanadoo, og siden da har Orange vært det eneste merket France Telecom bruker for fasttelefon og internett globalt, med unntak som Mobistar i Belgia og TPSA i Polen. Oranges bredbåndstjenester tilbys via Livebox, en ADSL-modem som også støtter FTTH-kunder i flere land og WiMAX i Kamerun. Per 31. desember 2010 hadde Orange 13,7 millioner bredbåndskunder globalt, hvorav 67 % i Frankrike.

Livebox har utviklet seg fra versjon 1.0 til 2.0, med en ny utgave planlagt for lansering i 2012. Modemet leies ut for €3 per måned eller kjøpes for €59. I 2008 var 7,3 millioner Livebox-enheter i bruk, noe som reflekterer en sterk markedsvekst på 12,3 % i løpet av året.[23]

Kontroverser

[rediger | rediger kilde]

Mellom 2008 og 2011 ble France Télécom rammet av en bølge av over 60 selvmord blant ansatte.[24] Mange la igjen notater som pekte på arbeidspress og mistrivsel som årsaker, noe som førte til stor offentlig oppmerksomhet og omfattende undersøkelser av arbeidsforholdene.[25][26] Etter press fra fagforeningene trakk nestleder Louis-Pierre Wenes seg i 2009, og i 2010 ble Stéphane Richard utnevnt til ny konsernsjef.[27] Undersøkelser fra det franske arbeidstilsynet og revisjonsfirmaet Technologia konkluderte med at arbeidsmiljøet i selskapet var «spenningsfylt» og «helserisiko» for ansatte, særlig i salgs- og kundeserviceavdelingene.[28] I 2019 ble tidligere direktør Didier Lombard dømt for moralsk trakassering.[29]

Selskapet har også blitt anklaget for falsk markedsføring, blant annet for sin «ubegrensede 3G-tjeneste», som viste seg å ha datatak på 1 GB per måned.[30] I tillegg ble France Télécom bøtelagt for å ha hindret konkurranseutvikling i de franske oversjøiske områdene, ved å bruke sin dominerende posisjon til å gi egne kunder fordeler over nye aktører.[31]

En annen stor kontrovers oppstod i 2015, da konsernsjef Stéphane Richard sa at han ønsket å trekke seg fra selskapets avtale med det israelske teleselskapet Partner Communications,[32][33] noe som skapte anklager om antisemittisme og førte til protester.[34][35] Orange og Partner endte med å reforhandle avtalen, og Orange betalte Partner en stor sum for å avslutte lisensieringen i Israel, som senere ble avsluttet i 2016.[36] Orange understreket at beslutningen var forretningsmessig og ikke politisk.[37]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ www.orange.eg[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.orange.be[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ EUs transparensregister-ID 76704342721-41, besøkt 22. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ https://www.orange.com/en/group/governance/executive-committee/christel-heydemann.
  5. ^ «Orange S.A. Consolidated Financial Statements 2021» (PDF) (på engelsk). 
  6. ^ a b c https://gallery.orange.com/finance/?od=736976ad-95da-4aef-bf67-4d7784f9f7c5&om=df388371-ec3d-470c-9a90-6100ba3e42c9&v=3549d063-0211-46d6-9ff6-93af252257e4#l=row; filside: 5; utgivelsesdato: 15. februar 2024; filformat: Portable Document Format.
  7. ^ «ORANGE Cours Action ORA, Cotation Bourse Euronext Paris - Boursorama». Besøkt 15. februar 2023. 
  8. ^ «Get to know us better». Orange Jobs. Arkivert fra originalen 23 December 2016. Besøkt 15 December 2019.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  9. ^ «France Telecom to become Orange on 1 July 2013». Orange. 28. mai 2013. Arkivert fra originalen 24 September 2015. Besøkt 14 July 2013.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  10. ^ Dilhac, J-M. «The Telegraph of Claude Chappe -an Optical Telecommunication Network for the Xviiith Century» (PDF). Mathematics, Computer Science, Statistics - College of the Holy Cross. Arkivert fra originalen (PDF) 25. mars 2022. Besøkt 9. november 2024. 
  11. ^ Chrisafis, Angelique (28. juni 2012). «France says farewell to the Minitel – the little box that connected a country». The Guardian. ISSN 0261-3077. 
  12. ^ «Shareholding structure». France Telecom. Arkivert fra originalen 1 February 2013. Besøkt 6 April 2009.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  13. ^ «History of Cellular services». licensing.ofcom.org.uk. Arkivert fra originalen 5 February 2013. Besøkt 9 June 2012.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  14. ^ «Telecommunications - Hutchison Whampoa». 1996. 
  15. ^ «France Telecom clinches Orange deal». BBC. 30. mai 2000. 
  16. ^ «TELECOMS: France Télécom boucle le rachat d'Orange - LExpansion.com». Lexpansion.lexpress.fr. 22. august 2000. Arkivert fra originalen 19 June 2017. Besøkt 29 April 2013.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  17. ^ «OPA sur Orange et Wanadoo: les petits porteurs sont en colère». Silicon.fr. 24. februar 2004. Arkivert fra originalen 21 September 2020. Besøkt 29 April 2013.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  18. ^ Ruitenberg, Rudy (27. februar 2005). «France Telecom Names Lombard Chief Executive, Replacing Breton». Bloomberg. 
  19. ^ «Mid Europa Announces Agreement for The Sale of Orange Austria to Hutchison 3G Austria». 3. februar 2012. Arkivert fra originalen 7 July 2017. Besøkt 7 August 2013.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  20. ^ «Orange partners with Eutelsat to provide broadband via satellite throughout France». orange.com. Besøkt 18 March 2021.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  21. ^ «Google and Orange building cable between US and France». TheGuardian.com. 15. oktober 2018. 
  22. ^ «Parts de marché : opérateurs de téléphone mobiles en France [[:Mal:Pipe]] iPhone Killer». 2. november 2009. Arkivert fra originalen 30 May 2023. Besøkt 29 April 2013.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp); URL-wikilenke-konflikt (hjelp)
  23. ^ «Parc Livebox 2008».  p.50
  24. ^ «Selbstmordserie: France Telecom Mitarbeiter verbrennt sich». Der Spiegel. 27. april 2011. 
  25. ^ Chrisafis, Angelique (9. september 2009). «Wave of staff suicides at France Telecom». The Guardian. London. 
  26. ^ «France Telecom talks with unions on suicide spate». Reuters. 7. oktober 2009. 
  27. ^ Campbell, Matthew (1. februar 2010). «France Telecom Names Richard CEO; Lombard to Remain Chairman». Business Week. Arkivert fra originalen 5 February 2010. Besøkt 11 August 2013.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  28. ^ «France Télécom: la souffrance au travail est établie». Le Nouvelle Observateur (på fransk). 10. desember 2009. Besøkt 1. januar 2023. 
  29. ^ «Orange Found Guilty». 20. desember 2019. 
  30. ^ «Orange visé par une plainte pour publicité mensongère». O (på fransk). 22. desember 2009. Arkivert fra originalen 18 August 2020. Besøkt 18 August 2020.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  31. ^ Guillemin, Christophe (1. desember 2005). «Orange, SFR et Bouygues Telecom condamnés à une amende record de 534 millions d'euros». ZDNET (på fransk). Besøkt 27. desember 2023. 
  32. ^ «Orange Exec Pleads for BDS Pity, Hopes to Cut Ties with Israel». The Jewish Press. 3. juni 2015. Besøkt 15 January 2016.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  33. ^ «Orange confirms it plans to cut ties with Israeli firm, but says move not political». Jerusalem Post. 4. juni 2015. Besøkt 15 January 2016.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  34. ^ «Netanyahu: French Govt. Partially Owns Orange». Israelnationalnews.com. 4. juni 2015. Besøkt 15 January 2016.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  35. ^ «Netanyahu calls on French govt to publicly denounce Orange's pullout from Israel». I24news.tv. 4. juni 2015. Besøkt 15 January 2016.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  36. ^ «Israel's Partner Rebrands, Cuts Final Ties With Orange». Haaretz. Reuters. 17. februar 2016. 
  37. ^ «Telecom giant Orange to end Israel presence within 2 years». The Times of Israel. 30. juni 2015. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Orange_(teleselskap)&oldid=24818905»