Hopp til innhold

Paracelsus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Paracelsus
FødtPhilippus Aureolus Theophrastus Bombastus von Hohenheim
11. november eller
17. desember 1493
Einsiedeln, Sveits
Død24. september 1541
Salzburg, Østerrike
BeskjeftigelseMedisinsk forfatter, astrolog, astronom, øre-nese-hals-spesialist, farmasøyt, kjemiker, filosof, naturviter, lege, skribent Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUniversitetet i Ferrara
Universitetet i Basel
Universitetet i Wien
FarWilhelm Bombast von Hohenheim
MorNN[1]
NasjonalitetSveits
GravlagtTomb of Paracelsus (Sebastiansfriedhof)
Paracelsus på Commons

Paracelsus ble født Theophrastus Bombastus von Hohenheimen (11. november eller 17. desember 1493 i Einsiedeln i Sveits, død 24. september 1541) og var en berømt lege, alkymist og astrolog. Etter hvert tok han navnet Paracelsus, som betyr «ved siden av, lik» Cornelius Celsus,[2] en romersk lege i antikken. Som Paracelsus endret han fornavn til Philippus Aureolus.

Han huskes i første rekke for sin utvikling av kirurgiske metoder, medisinsk kjemi og sin teoriutvikling omkring medisiner og deres egenskaper. Han er i dag kjent som «toksikologiens far» for sitt bidrag til moderne legevitenskap.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Paracelsus' far Wilhelm Bombast von Hohenheim, tilhørte lavadelen i Schwaben, men giftet seg med den sveitsiske Elsa Oschner og arbeidet som lege ved pilegrimsveien som førte til benediktinerklosteret Einsiedeln.[3] Han lærte opp sønnen fra tidlig av. Da gutten var ni år, flyttet familien til Villach i Kärnten, der faren ble stadsfysikus.[4] Moren Elsa omkom samme året. Angivelig arbeidet hun som jordmor og omkom etter et fall fra «djevlebroen» (Teufelsbrücke)[5] ned i elven Sihl under et epileptisk anfall.[6]

Moren hadde vært mer eller mindre leilending, så selv ved sønnens død i 1541 ble det gjort krav på hans eiendeler fra Einsiedelns kirkelige myndigheter som en gang hadde tvunget hans mor til hoveri-arbeid for seg. Dette kan forklare at mange samtidige portretter av Paracelsus bærer inskripsjonen Alterius non sit qui suus esse potest (= «La ham ikke være noen annens så lenge han kan være sin egen [herre]»).[7] Paracelsus var som barn så skrøpelig at han ikke ble forventet å vokse opp, men studerte i Basel og siden i Würzburg under abbed Trithemius,[8] kjent for sin okkulte boksamling. I ett år arbeidet Paracelsus i Tyrols sølvgruver[9] som analytiker.

Han skal ha tatt en eksamen i medisin fra universitetet i Wien i 1510, da han bare var 16 år. Han skal videre ha tatt en doktorgrad ved universitetet i Ferrara i 1516.[10]

Virke

[rediger | rediger kilde]

Selv anså Paracelsus seg aldri for å være noen magiker. Tvert om trodde han på alkymi og astrologi kun fordi samtiden opplevde dem som emner det kunne forskes vitenskapelig på.[11] Han var trolig oppfinneren av begrepet «spagyrik», en type alkymi opptatt av å skille ut og forene mineralske, vegetabilske og animalske stoffer for å skape virksomme legemidler.[12] Det ble avgjørende at han i Paris ble kjent med Ambroise Paré[13] som aldri var villig til å godta noe bare fordi det alltid hadde vært gjort slik. Da Paré dro ut som feltlege i 1537, ble sår lukket ved at man helt kokende olje over dem. Paré prøvde seg i stedet frem til en salve av eggeplomme, rosenolje og terpentin, og da ble sårene raskere helet. Han sluttet av dette at sjokk etter behandlingen tok livet av flere soldater enn sårskadene gjorde. Det hadde også vært gjengs fremgangsmåte å la det gå koldbrann i skuddsår og deretter sage av de berørte lemmene. Paré tok i stedet og surret arteriene sammen med vanlig tråd, og oppdaget at når dette stanset blødningen, kom de fleste pasientene seg.[14]

Statue av Paracelsus i Beratzhausen, Oberpfalz.

Dette var kunnskap Paracelsus tok til seg. Han plukket opp både tradisjonell kunnskap som han i likhet med Paré prøvde ut før han festet lit til det; samtidig som han fulgte hæren som kirurg og dermed også lærte av «kloke koner» og kvakksalvere, sigøynere og skarprettere. Han skal ha besøkt Egypt, Arabia, Det hellige land, Russland og Konstantinopel. Paracelsus unngikk helst å operere pasienten, men søkte i stedet å styrke kroppens naturlige evne til å helbrede seg selv. Den polske kongens livlege ba om å få treffe denne mannen det gikk gjetord om, og Paracelsus tok ham med til en pasient som var avskrevet av andre lege som uhelbredelig, foreskrev noen forholdsregler og inviterte pasienten hjem til seg på middag dagen etter. Polakken var overgitt over at pasienten ankom til middagsselskapet, tilsynelatende frisk nok til å delta. Paracelsus vektla alltid sykebesøk og at legen viste pasienten vennlighet og interesse.[15]

I Basel behandlet han Zwinglis venn, reformatoren Johannes Oecolampadius[16] og andre av byens lærde menn, som fikk ham utnevnt til professor og stadsfysikus. Men Basels medisinske fakultet nektet å akseptere denne «omstreiferen». Paracelsus på sin side tordnet mot deres kritikkløse dyrkelse av antikkens autoriteter, og tok med seg sine elever ut i naturen og til urtehager mens han formante dem om at «alle enger og plener, alle fjell og bakker er apoteker.»[17] Vel bosatte han seg i Basel i 1524, men forverret konflikten med det medisinske fakultetet da han beordret sine studenter til å brenne arbeidene til blant andre Avicenna og Galenos på bål, mens han ropte at antikkens leger hadde mindre talent «enn hårene i hans skjegg». Fakultetet ville ha ham utvist fra universitetet, men øvrigheten forsvarte ham. Selv avskrev han Basels medisinske fakultet med ordene: «Dere er bare lærere som kjemmer lus og kløe. Dere er ikke verdige at en hund skulle løfte sitt bakbein mot dere. Eders prins Galenos er i helvete, derfra har han sendt meg brev, og om dere visste hva han fortalte meg, ville dere gjøre korstegnet på dere selv med en revehale.»[18]

Han ga navn til stoffet sink, fra tysk zinke som betyr «spisst». Han beskrev stoffet om tinnaktig. Sink ble ofte brukt av alkymister som brente det for å få sinkoksid.[19] Han skapte et nytt smertestillende middel av opium og kalte det laudanum. Hans tro på å behandle «likt med likt» medførte at han iblant tok i bruk stoffer som ellers er skadelige, f.eks behandlet han lepra med en olje basert på antimon, som er kjent for å være giftig. «St Veits-dans» (i dag kjent som Sydenhams korea[20]) regnet han som en «innbilt syke», og ordinerte faste og avholdenhet, eller at en dukke som forestilte pasienten, ble brent.[21]

Statue i Paracelsus-parken i hjembyen Einsiedeln.

Paracelsus behandlet Erasmus for gikt og nyresykdom, og Erasmus skrev til ham etterpå: «Jeg kan ikke lønne Dem så det måler seg med Deres kunst og lærdom.»[22] Erasmus' venn Johann Froben led av så store smerter i et ben etter et slagtilfelle at byens leger planla en amputasjon. Paracelsus ble tilkalt fra Strassburg, og hans behandling reddet pasienten fra operasjon. Men Paracelsus latterliggjorde andre leger for å gå rundt i rød barett og toga når hans selv nøyde seg med å gå i kittel og med et sverd som han hevdet å ha fått av en bøddel. Iblant når han savnet sine vandreår, slo han seg sammen med kjørekarer, spilte og drakk med dem. Men verst av alt var at han ikke foreleste på latin, men på tysk. I dag æres han for at være den første som foreleste på morsmålet ved et tysk universitet.[23]

Da Paracelsus behandlet en fremstående borger, Lichtenfels, som lovet ham hundre gylden for å gjøre ham frisk. Imidlertid brøt Lichtenfels løftet og betalte ikke. Paracelsus stevnet ham til sist for retten, men skjønt han opplagt var i sin gode rett, sørget hans fiender for å gjøre sin innflytelse gjeldende, slik at Paracelsus tapte saken. Han var ikke den som brant inne med sin mening, og kalte dem «ormeaktige lusne sofister». Dermed ble han tiltalt for «forakt for retten», og skulle han unngå fengselsstraff, måtte han forlate Basel. I Strassburg var han invitert til å disputere mot Vendelinus Hock, en tilhenger av Galenos. Hock uttrykte seg pompøst og omstendelig, og Paracelsus tapte tålmodigheten og gikk sin vei. Dette ble tolket som at han ikke kunne svare. Han ble tilkalt da markgreven av Baden lå dødssyk av dysenteri, og behandlet pasienten med en drikke som han hevdet inneholdt halvedelsteiner malt til pulver, deretter laudanum for å sove. Da markgreven våknet, kjente han seg langt bedre, og lønnet Paracelsus med en edelstein. Imidlertid var det en heller stakkarslig edelstein, og i stedet for å spille takknemlig og la markgreven spre historien om Paracelsus' dyktighet, sa Paracelsus rett ut at han vanligvis sendte en regning for sine tjenester, og at han var dypt krenket. Dette likte ikke markgreven å høre. Nå påstod han at det var hans egne leger som hadde fått ham på bedringens vei før Paracelsus i det hele tatt var kommet. Resten av livet gikk Paracelsus med markgrevens stein i en snor rundt halsen, som påminnelse om prinsers utakknemlighet.[24]

Det hadde vært klokere å la saken gå i glemmeboken. Johannes Froben som hadde forsvart ham, var død av hjerteinfarkt fordi han unnlot å følge Paracelsus' råd om ro og hvile. Likevel fikk Paracelsus skylden for Frobens bortgang. Han ble nektet innreise til Innsbruck, og det neste tiåret flakket han omkring fra sted til sted.[25]

Paracelsus kunne finne på plutselig å samle sammen svirebrødre, fylliker rundt om i gatene, for å drikke dem under bordet. Han sov bare noen timer i døgnet, dikterte sine tanker til den nærmeste lærling eller skriblet dem ned på løse ark. Han var oppfarende og kunne miste fatningen over småting, medtatt av smerter fra leddgikt som hadde krøket hendene hans så han etter hvert ikke engang kunne skrive.[26]

Kopperstikk.

Etter mer enn et tiår på reisefot ankom han i april 1541 Salzburg, dit fyrstbiskopen Ernst av Bayern hadde invitert ham. Biskop Ernst var interessert i alt okkult, og her fikk endelig Paracelsus vie seg til sine studier i fred og ro. Men samme høst døde han og ble gravlagt i byen, etter eget ønske blant de fattige.[27] Senere ble han gravd opp igjen og bisatt i en nisje ved monumentet som er reist over ham i kirken Sankt Sebastian.[28]

Paracelsus' betydning

[rediger | rediger kilde]

Johann Gutenberg hadde nylig gitt verden boktrykkerkunsten (1455), så på den tiden Paracelsus var barn og vokste opp var store deler av den litterære verden på jakt etter antikke tekster, og en rekke gamle verk ble oversatt. Dette førte til en glorifisering av Galen, omtalt som «legeprinsen». Disse tekstene ble nesten uten unntak brukt ved universitetene. Samtidig kom nyplatonske tanker til uttrykk som hadde en mer mystisk tilnærming til menneskekroppen, og mente å se makrokosmos gjenspeilet i menneskekroppens mikrokosmos. Denne siste retningen var Paracelsus påvirket av.

Minnesmerke over Paracelsus på hans fødested.

Selv ville han etterprøve gjengse metoder, innsamle prøver og analysere dem i et kjemisk laboratorium. Da fant man ikke Aristoteles' fire elementer (jord, vann, luft og ild), men ifølge Paracelsus tre fundamentale prinsipper: salt, svovel og kvikksølv. Fasit var å finne i skapelsesberetningen. Her er ingen referanse til ild, og derfor må ild avvises som et element.

Medisinen baserte seg den gang på humoralpatologien om kroppens fire væsker: slim, gul galle, svart galle og blod. Helsen avhang at disse var i balanse, og legens oppgave var å sørge for denne balansen og gjenopprette den. Paracelsus fortalte om sykdomsfrø som trengte inn i kroppen gjennom åndedrettet og maten en spiste. Disse kunne forårsake sykdom og død.

Han innskjerpet at pasienten kunne hente mye styrke i sin forestillingsevne. Paracelsus mente ikke «fantasering» eller «dagdrøm», men menneskets «indre univers», makrokosmos gjenspeilt i mennesket som et mikrokosmos.[29] Hvert av kroppens organer måtte derfor antas å gjenspeile et himmellegeme. Paracelsus antok at solen styrer hjertet, månen styrer hjernen, planeten Jupiter styrer leveren, planeten Merkur lungene, planeten Venus kjønnsorganer og planeten Mars nyrene. I likhet med planetene vil våre organer forstyrre systemet om de kommer i en feil stilling, og sykdom oppstår. Han mente at stjernene kunne forgifte atmosfæren, slik mennesker forgifter luften i et lukket rom ved sin utånding. Ifølge Paracelsus må man beherske astrologi for å kunne bli en dyktig lege.[30]

Forebyggelse var han også opptatt av. Han anbefalte et måteholdent kosthold, og inntak av arkana, dvs. hemmelige midler med ekstrakter av urter som krokus og melisse, og ikke minst stoffer som gull og perler. Gull, oppløst i en væske, regnet han som «den mektigste av alle eliksirer» som verner mot enhver sykdom. Nest etter gull kom effekten av pulveriserte perler.[31]

I sitt laboratorium produserte han sine egne medisiner. Gjennom eksperimenter med disse oppdaget han sammenhengen mellom medisiners dosering og den virkning de har på pasienten. Han arbeidet også for å finne de vises stein for å bli i stand til å kurere all sykdom, og kanskje finne evig liv. Tankene hans vant etter hvert gjenklang hos hans kolleger, og han har fått stor betydning for medisin som fag. Gjennom sin naturmystiske tenkning fikk han også betydning for okkultister og alkymister.

Sykdom kunne i Paracelsus' verdensbilde være Guds straff for onde gjerninger. Disse måtte pasienten sone for i skjærsilden før han kunne gjenvinne helsen. Fenomener vi i dag regner som magi, var noe Paracelsus utforsket for å se om de hadde noen effekt på sykdom. Han gikk god for amuletters undergjørende kraft, og skrev om fingerringer som han hevdet ville stanse selv det voldsomste anfall av epilepsi, om de ble tredd inn på pasientens hjertefingeren. Selve helbredelsen mente han skrev seg fra Gud; leger, medisiner og andre hjelpemidler var bare Guds redskaper. Legen må derfor være et godt og troende menneske; ellers vil hans sjel forstyrres av uriktige svingninger i utakt med «verdenssjelens svingninger».[32]

Paracelsus' språk og vidsyn gjorde hans skrifter til de mest betydningsfulle dokumenter i tidlig tysk litteratur. Men innholdet ender ofte i uklare konklusjoner, etter en miks av utsagn fra en lege som deretter uttaler seg som filosof og mystiker. Paracelsus lar seg ikke sette i bås. Hans skrifter er fylt av teorier som ofte formidler verken praksis eller empirisk observasjon, heller dreier det seg om spekulasjoner og betraktninger som hopper like fritt fra emne til emne som Paracelsus selv flakket om.[33] F.eks hevdet Paracelsus at bare en mann og kvinne sammen utgjør et helt menneske («og begge utgjør et helt menneske som er et menneske»). Dette kan gi mening, men han fortsetter med at dette ikke betyr en «enhet», men heller et «bilde» («fordi kvinne og mann ikke bare er en ting, men derimot et bilde») og en eneste «anatomi» («for en anatomi er mann og kvinne»), og dette utsagnet gir liten mening.[34]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Die große Wundarzney. Ulm 1536.
  • Opus Chirurgicum. Bodenstein, Basel 1581.
  • Husersche Quartausgabe (medisin og filosofi). Basel 1589
  • Chirurgische Bücher und Schriften. Basel 1591 og 1605
  • Straßburger Ausgabe. 1603
  • Opera omnia medico-chemico-chirurgica, Genevae, Vol3, 1658.
  • Philosophia magna, tractus aliquot, Köln 1567.
  • Philosophiae et Medicinae utriusque compendium, Basel 1568.
  • Astronomia Magna (også kjent som Philosophia Sagax) 1537
  • Opus puramirum
  • De natura rerum

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Cornelius Celsus
  3. ^ Joseph F. Borzelleca: Paracelsus: Herald of Modern Toxicology
  4. ^ Carl Grimberg: «Karl 5. - Filip 2.» (s. 159), Menneskenes liv og historie, Cappelens forlag, ISBN 82-02-04093-0
  5. ^ «Djevlebroen» over Sihl utenfor Einsiedeln[død lenke]
  6. ^ [1] Siddiqui, Mehta og Khan: Paracelsus, renessansens Hippokrates
  7. ^ Om Paracelsus' bakgrunn
  8. ^ Johannes Trithemius (1462-1516)
  9. ^ Colin Wilson: The occult (s. 310), ISBN 9780583121224
  10. ^ John G. Hargrave: «Paracelsus», Britannica
  11. ^ Colin Wilson: The occult (s. 311)
  12. ^ «spagyrik» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 11. juli 2022 fra [2]
  13. ^ Ambroise Paré
  14. ^ Colin Wilson: The occult (s. 311)
  15. ^ Grimberg: «Karl 5. - Filip 2.» (s. 160), Menneskenes liv og historie
  16. ^ «Johannes Oecolampadius». Arkivert fra originalen 28. mai 2022. Besøkt 11. juli 2022. 
  17. ^ Grimberg: «Karl 5. - Filip 2.» (s. 160-62), Menneskenes liv og historie
  18. ^ Colin Wilson: The occult (s. 312)
  19. ^ Stoffet sink
  20. ^ Sydenhams korea
  21. ^ Paracelsus koblet medisin til magi
  22. ^ Colin Wilson: The occult (s. 313)
  23. ^ Grimberg: «Karl 5. - Filip 2.» (s. 163), Menneskenes liv og historie
  24. ^ Colin Wilson: The occult (s. 313-14)
  25. ^ Colin Wilson: The occult (s. 314)
  26. ^ Grimberg: «Karl 5. - Filip 2.» (s. 164), Menneskenes liv og historie
  27. ^ Colin Wilson: The occult (s. 314)
  28. ^ Paracelsus' gravmonument
  29. ^ Colin Wilson: The occult (s. 315)
  30. ^ Grimberg: «Karl 5. - Filip 2.» (s. 166), Menneskenes liv og historie
  31. ^ Grimberg: «Karl 5. - Filip 2.» (s. 167-68), Menneskenes liv og historie
  32. ^ Grimberg: «Karl 5. - Filip 2.» (s. 166), Menneskenes liv og historie
  33. ^ Andrew Weeks: Paracelsus: Speculative Theory And The Crisis Of The Early Reformation (Series In Western Esoteric Traditions)
  34. ^ Andrew Weeks: Paracelsus: Speculative Theory and the Crisis of the Early Reformation

Paracelsus i media

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Grell, Ole Petter, red; Paracelsus, The Man and His Reputation, His Ideas and Their Transformation Köln 1998, ISBN 90-04-11177-8
  • Rippe, Olaf; Madejsky, Margret; Amann, Max; Ochsner, Patricia; Rätsch, Christian; Paracelsusmedizin, Aarau, Sveits 2001 ISBN 3-85502-692-0

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
(en) Wikiquote: Author:Paracelsus – sitater
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Paracelsus&oldid=23698544»