Sjelen i egyptisk mytologi

Denne Bâ-amulett i gull fra ptolemeiske tid ble båret som et virkemiddel for å avlede ondskap (Apotropaion). Walters Art Museum, Baltimore.

Sjelen i egyptisk mytologi refererer først og fremst til de egyptiske begrepene ka (livskraften) og ba (personligheten). I henhold til oldtidens egyptere besto den menneskelige sjel av fem deler: Ren, ba, ka, sheut og ib. I tillegg til disse komponentene var den menneskelige kropp, kalt for ha, stundom i flertall for hau, og betydde omtrentlig summen av alle menneskelige kroppsdeler.

I livet het kroppen khet eller iru (= form, tilsynekomst). Et lik het khat. Omdannet til en mumie ble den kalt sah, et ord beslektet med ordet for «å være edel». Kanskje en mumie ble oppfattet som noe «foredlet». Mumifiseringen dreide seg ikke så mye om å bevare kroppen slik den hadde vært i livet, men en omdannelse av liket inn i en ny kropp «fylt av magi», en slags statue i svøp og harpiks.

Ib (hjerte)

En av de viktigste delene var ib eller hjertet. For oldtidens egyptere var det hjertet og ikke bevisstheten som var setet for følelser og tenkning. Dette er innlysende ved de mange uttrykkene i det egyptiske språket som benytter ordet ib, eksempelvis awt-ib = lykke (bokstavelig «hjertes vidde»), xak-ib = livsfremmed (bokstavelig «beskåret hjerte»).

Sheut (skygge)

En persons skygge (šwt på egyptisk) var alltid tilstedeværende. En person kan ikke eksistere uten en skygge, og heller ikke kan en skygge eksistere uten en person. Således mente egypterne at skyggen hadde «noe» av den personen som den representerte. Av denne grunn ble statuer av mennesker og guder noen ganger referert til som deres skygger.

Skyggen ble representert som en liten menneskefigur malt fullstendig svart. En slik figur kunne også forestille en dødsfigur eller en tjener av Anubis.

Ren (navn)

En persons navn, ren, ble gitt ved fødselen og ville leve så lenge som navnet ble uttalt, noe som forklarer de anstrengelser man gjorde seg for å få det nedtegnet i flest mulig skrifter. Deler av Pusteboken, en avlegger av Dødeboken, er en instruksjon i å sikre navnets overlevelse. En kartusj (et magisk reip) ble ofte benyttet for å omfavne og beskytte navnet. Følgelig ble navnene til avdøde fiender av staten, f.eks Akhenaten, fjernet fra monumenter som en form for damnatio memoriæ (latin for «fordømt fra erindringen»).

Ba (sjel/personlighet)

Ba (b3) er i noen henseende svært nært det vestlige begrepet sjel, men er også alt det som gjør et individ unikt, tilsvarende begrepet personlighet. I denne forståelsen kunne livløse gjenstander også ha en ba, en unik karakter, og i Det gamle kongedømmet ble pyramider ofte kalt for sin eiers ba. Lik en sjel var ba den del av personen som levde videre etter kroppens død, og er noen ganger avbildet som en fugl med menneskehode som flyr ut av gravstedet for slå seg sammen med ka i etterlivet. Farao hadde sin egen ba-kledning når han skulle passere himmelens porter, en leopardpels. Alle pyramider fikk navn, og i femte dynasti hadde tre av pyramidene som ble reist, navn som inneholdt elementet ba. Alle er reist i Abusir. Farao Sahure kalte sin pyramide «Bas oppstigning». Farao Neferirkare kalte sin «Neferirkares bas pyramide». Raneferef kalte sin, som aldri ble fullført, «Guddommelig ved ba-åndene».

Ordet bau (falskt flertall av ordet ba) er basert på dette konseptet. Det betyr noe tilsvarende som «makt» og «omdømme», spesielt for en guddom. Når en gud blandet seg inn i menneskelige affærer, ble det sagt at bau av guden var i virksomhet. I denne sammenhengen ble farao sett på som en guds ba, eller en gud som ble sett på som en ba av en annen gud.

Ka (livskraft)

Hieroglyfen for ka var to opprakte armer, bøyd i albuene, og kan også leses som «omfavnelse». Statuen av farao Auibre-Hor bærer dette tegnet på hodet. Ka kan best oversettes som «livskraft», forskjellen mellom levende og død, der døden inntreffer når ka forlater kroppen. For å forenes med sitt ka igjen og få evig liv, må den døde reise i form av sitt ba. «På din helse!» sier vi når vi drikker hverandre til, men egypterne sa: «På ditt ka!» Farao var sitt folks livskraft – «de levendes ka». Ka ble skapt av skaperguden Khnum på en keramikers dreiehjul, men fulgte også familien fra generasjon til generasjon, og kunne regnes tilbake til Khnum.

Egypterne trodde at ka næres av mat og drikke. Av denne grunn ble ka forbundet med «næringsmidler», kau (k3w), og det ble satt frem matofringer til de døde som man trodde de fortærte, skjønt ikke ofringen i dens fysiske form. Ka ble ofte fremstilt i egyptisk ikonografi som et symbol på det individuelle.

Julian Jaynes i sitt teoretiske verk The Origin of Consciousness in the Breakdown of the Bicameral Mind foreslo at ka opprinnelig var en hallusinasjon eller et hørselbedrag av en gudestemme, tilsvarende den man opplever ved schizofreni. Giacomo Borioni foreslo i sitt verk Der Ka aus religionswissenschaftlicher Sicht at ifølge Friedrich Junge var ka «selvet» i en menneskelig skapning.

Sjelen i det egyptiske etterlivet

Døden inntreffer når en persons livskraft (ka) forlater kroppen. Seremonier som ble utført av prester etter døden, blant annet å åpne munnen hvor hensikten ikke bare var å gjenskape personen fysisk, men også å frigjøre bas tilknytning til kroppen. Det tillot ba å forenes med ka i etterlivet, og skape en enhet kjent som en akh. (Akh betyr også «effektiv» og «nyttig», og stammer etymologisk fra ordet for «strålende lys».) Som et medlem av stjernehimmelen, kalt akh-akh i Dødeboken, er kongen fri til å bevege seg på og over jorden. Akh kommer ganske nært det vi vil kalle et gjenferd, for det kunne forlate graven og gripe inn i de levendes tilværelse.

Egypternes oppfatning av etterlivet var ganske lik den normale fysiske eksistensen, men med en forskjell. Modellen for den nye eksistensen var solens reise. Om natten er solen i Duat – underverdenen. Etter hvert møter han kroppen til den mumifiserte Osiris, og ved forent energi stiger guden og solen opp til et nytt liv i en dag. For den avdøde var kroppen og gravstedet en personlig «Osiris» og en personlig «Duat». Av denne grunnen ble de ofte omtalt som «Osiris». For at denne prosessen skulle virke, måtte det finnes en form for kroppslig bevarelse som tillot ba å komme tilbake om natten og våkne til nytt liv ved daggry. Den døde ble raskest mulig fraktet til ibu (= renselsesteltet), reist av trepåler og sivmatter, med dør i hver ende. Fra ibu ble den døde fraktet til wabet (av et ord som betyr «ren, renset». I Pepi-ankhs grav er stedet omtalt som «det rene svøpningsstedet». Det var trolig i wabet at den døde ble balsamert. Denne prosessen ble sagt å vare i sytti dager (i dronning Meres-ankhs grav står det «det meste av 272 dager». Herfra ble den ferdige mumien dradd i kiste til gravplassen på en slede forspent med okser. Ved graven utførte man den viktige seremonien kalt «komme frem ved stemmen». Avdøde ble formant til å komme og delta i ofringene. «Åpningen av munnen» var en seremoni som skulle sikre at avdøde fikk puste, spise og snakke i etterlivet. Man avsluttet med ritualet «å bringe foten», dvs å utslette deltakernes fotavtrykk ved å dra en kost over området.

Dødeboken, en samling av trylleformularer som skulle rettlede mennesket i vedkommendes etterliv, het på egyptisk Boken for å gå videre med dagen. Bøkene hjalp de døde med å unngå farene i etterlivet, og gav samtidig bistand til deres overlevelse i det hinsidige. Bøkene inneholdt trylleformularer for å «ikke dø for andre gang i underverdenen», og «sikre mennesket å bli husket for alltid».

Litteratur

• Allen, James Paul (2001): «Ba» i: The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt, I, red. Donald Bruce Redford. Oxford, New York, & Cairo: Oxford University Press and The American University in Cairo Press. 161–162.
• Allen, James P. (2000): Middle Egyptian: An Intorduction to the Language and Culture of Hieroglyphs, Cambridge University Press.
• Borghouts, Joris Frans (1982): «Divine Intervention in Ancient Egypt and Its Manifestation (b3w)» i: Gleanings from Deir el-Medîna, red. Robert Johannes Demarée & Jacobus Johannes Janssen. Egyptologische Uitgaven 1. Leiden: Nederlands Instituut voor het Nabije Oosten. 1–70.
• Borioni, Giacomo C. (2005): Der Ka aus religionswissenschaftlicher Sicht, Veröffentlichungen der Institute für Afrikanistik und Ägyptologie der Universität Wien.
• Friedman, Florence Margaret Dunn (1981): On the Meaning of Akh (3ḫ) in Egyptian Mortuary Texts. Doctoral dissertation; Waltham: Brandeis University, Department of Classical and Oriental Studies.
• Lehner, Mark (2008): The Complete Pyramids: Solving the Ancient Mysteries, Thames & Hudson, ISBN-13: 978-0500285473
• James, Julian (1976): The Origin of Consciousness in the Breakdown of the Bicameral Mind, Princeton University.
• Žabkar, Louis Vico (1968): A Study of the Ba Concept in Ancient Egyptian Texts. Studies in Ancient Oriental Civilization 34. Chicago: University of Chicago Press

Eksterne lenker

• Death is Not the End: Ancient Egyptian Religion and Art (PDF)

Autoritetsdata