Odontologi er vitenskapen om tennene og munnhulens øvrige vev, og tilhørende sykdommer. Tannlegefaget bygger på et naturvitenskapelig grunnlag og omfatter diagnostisering, forebygging og behandling av sykdommer i tenner og munnhulen.
En spesialist i odontologi kalles odontolog eller tannlege.
Det er tre odontologiske læresteder i Norge:
Tannlegeutdanningen i Norge ble femårig fra 1966. Tannlegeutdanning i Norge er bygget på emner innen naturvitenskap, medisin og samfunnsfag. I tillegg til den teoretiske utdanningen, er det omfattende trening i kliniske ferdigheter. Den kliniske treningen foregår både på fysiske og digitale modeller og på tannklinikk. Fullført tannlegeutdanning i Norge gir graden master i odontologi, og kvalifiserer til autorisasjon som tannlege.
Undervisningen er forskningsbasert, og det er et mål at odontologisk diagnostikk og behandling skal bygge på den beste tilgjengelige kunnskapen. Ved de odontologiske lærestedene utføres det både klinisk, basalbiologisk og medisinsk/odontologisk forskning.
Tidligere var odontologi først og fremst et håndverksfag med fokus på tannuttrekking eller reparasjon av tenner. I dag handler odontologi like mye om å forebygge sykdom, som behandling av denne. I odontologien jobbes det for at befolkningen skal ha en «sunn munn i en sunn kropp». Videre legges det vekt på god kommunikasjon med pasienter, slik at frykt og angst for tannbehandling reduseres, og en helhetlig forståelse av pasientens helsetilstand.
Den vanligste tannsykdommen, karies (hull i tennene), kan i stor grad forebygges. Det har ført til at befolkningen i mange land nå har mye friskere tenner enn tidligere. Likevel er det høy forekomst av tannsykdommer, tannskader og andre munnhulesykdommer i befolkningen i hele verden. Både tradisjonelle og mer moderne teknikker er i bruk for å reparere skadde tenner og erstatte manglende tenner.
Autorisert tannhelsepersonell i Norge er tannleger, tannlegespesialister, tannpleiere og tannhelsesekretærer. Tannleger og tannlegespesialister har mastergrad i odontologi. Tannhelsesekretærer har yrkeskompetanse fra videregående skole og tannpleiere har bachelorgrad i tannpleie.
Tannhelsesekretæren assisterer tannlegen under pasientbehandling og har ansvar for rengjøring og vedlikehold av instrumenter og utstyr på tannklinikken samt resepsjonstjenester. Tannpleieren undersøker og behandler pasienter både selvstendig og i samarbeid med tannleger.
Tannhelsepersonell kan jobbe i offentlig eller privat praksis. Den offentlige tannhelsetjenesten drives av fylkeskommunen og har ansvaret for barn og unge, psykisk utviklingshemmede, personer som bor på institusjon eller mottar hjemmesykepleie samt andre grupper som fylkeskommunen bestemmer. Tannhelsepersonell kan også være ansatt i helseforetakene og forsvaret. Tannleger og tannpleiere kan være ansatt i, eller drive egen privat praksis. I den private tannhelsetjenesten betaler pasienten selv, men noen behandlinger og grupper har rett til trygderefusjon.
Det er spesialistutdanning innenfor flere fagområder av odontologien. I Norge er det godkjente spesialiteter i pedodonti, kjeveortopedi, oral protetikk, endodonti, kjeve- og ansiktsradiologi, periodonti og oral kirurgi og oral medisin. I tillegg tilbys videreutdanning i oral patologi (diagnostikk av vevsprøver fra munn og kjever) og kariologi (avansert diagnostikk og behandling av karies).
Alle spesialistutdanningene innebærer et treårig utdanningsprogram på fulltid etter fullført tannlegeutdanning. For oral kirurgi og oral medisin er utdanningsprogrammet femårig. Utdanningsprogrammene omfatter teoretisk undervisning, veiledet praksis, pedagogisk trening, prosjektarbeid og selvstudier.
Undervisningen foregår ved de odontologiske lærestedene ved Universitetet i Oslo, Bergen og Tromsø, eventuelt i samarbeid med utdanningsinstitusjon godkjent av Helsedirektoratet. Før eksamen må spesialistkandidatene innlevere en læringsmappe med pasientkasus og et vitenskapelig arbeid som godkjennes av utdanningsinstitusjonen. Etter godkjent eksamen gir Helsedirektoratet spesialistgodkjenning etter søknad.
En tannlegespesialist utreder og behandler spesielt kompliserte sykdomstilfeller innen sitt fagområde etter henvisning fra allmenntannleger eller annet helsepersonell med henvisningsrett.
I Egypt fantes tannleger allerede på Herodots tid (før år 400 fvt.). Man har også funnet gullproteser i etruskiske graver. Først med den greske legen Hippokrates (rundt år 400 fvt.) fikk odontologien imidlertid et vitenskapelig grunnlag.
I middelalderen og frem til begynnelsen av 1700-tallet stagnerte odontologien. Tanntrekking og annen kirurgi ble utført av barber-kirurger tilsvarende bartskjærer eller feltskjærer. Dette skjedde etter at kirkemøtet i Tours i 1163 og flere andre møter senere, forbød munker og prester å utføre prosedyrer som medførte blødning, altså all kirurgi. Klostrene var på den tiden nesten alene om å utføre medisinsk behandling slik at kirurgiforbudet gjaldt alle datidens leger. Barberer var kyndige i bruk av kniv, og var gjerne tilknyttet klostrene for å barbere munkene. Dermed oppsto barber-kirurgene. Det var fra disse barbererne at tannlegeyrket og kirurgien utviklet seg.
Banebrytende for utviklingen ble andre bind i den franske legen Pierre Fauchards (1678–1761) verk Le Chirurgien dentiste fra 1728. Der beskrives alle aspekter av diagnostikk og behandling av munn og tenner. I løpet av 1800-tallet gjorde odontologien store fremskritt, først i teknisk-mekanisk retning, senere også i biologisk-medisinsk retning.
Den første utdanningsinstitusjon for odontologi ble opprettet i Baltimore i USA i 1839.
Tannlegeutdanning i verden følger to ulike tradisjoner. Den ene som en selvstendig tannlegeutdanning på eget lærested slik som i Norge i dag, den andre som en medisinsk spesialitet etter fullført legeutdanning.
De første tannlegene i Norge var av to ulike kategorier. Den ene typen var leger som valgte tannlegevirksomhet, mens den andre kategorien besto av tannleger som hadde fått opplæring hos andre tannleger. Dette ble regulert i kvakksalverforordningen fra 1794. Den ga amtmannen rett til å godkjenne at personer som hadde kunnskap og ferdighet, men som ikke var leger, kunne behandle pasienter i sitt distrikt. Ved opprettelsen av Det Kongelige Frederiks Universitet (seinere Universitetet i Oslo) i 1811, ble kirurgi, men ikke odontologi en del av utdannelsen i medisin. Legene som praktiserte som tannleger, hadde fått tannlegeopplæringen i utlandet. Det oppsto etter hvert et behov for en formalisert utdanning av tannleger i Norge, og det fikk man først i 1893. Utdanningen foregikk på Statens poliklinik for tandsygdomme i Oslo. Studentene gikk der i to semestre i tillegg til to års praksis hos en tannlege.
I 1909 ble Statens Tandlægeinstitutt åpnet med en treårig tannlegeutdannelse. Institusjonen skiftet navn til Norges Tannlægehøiskole i 1929, og fra 1938 ble utdanningen utvidet til fire år. Norges Tannlægehøiskole ble til et fakultet ved Universitetet i Oslo i krigsårene 1943–1945, men tilbakeført som egen høyskole etter krigens slutt i 1945. I 1959 ble høyskolen igjen innlemmet i Universitetet i Oslo som Det odontologiske fakultet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.