vev – Store medisinske leksikon

Epitel. Tegningen viser ulike typer epitel, enlaget og flerlaget.

Epitel.

Av KF/Store medisinske leksikon ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Vev er celleforbindelser eller ansamlinger av celler med samme struktur og funksjon. Eksempler er muskelvev, nervevev og bindevev. Det er rundt 200 forskjellige typer celler i organismen.

Faktaboks

Også kjent som: engelsk tissue

Læren om de ulike vevstypene i kroppen kalles histologi. Det er studiet av den mikroskopiske struktur, oppbygning og anatomi i flercellede organismer. Histopatologi er læren om sykelige forandringer i vev. Patologer og anatomer ser ofte på tynne snitt av vevsprøver i mikroskop.

Funksjonelt og støttende vev

Menneskekroppens organer er bygget opp av mange forskjellige celletyper, men de består vanligvis av to vevsformer: et funksjonelt vev (parenkym) og et støttende vev (stroma). Parenkymet består av de spesifikke cellene som gir organet dets funksjon. Det er for eksempel levercellene i leverparenkymet og nyrecellene i nyreparenkymet. Stromaet kan inneholde nervevev og blodårer, samt bindevev. Stromaet kalles også for interstitielt vev. Interstitium betyr 'mellomrom', her underforstått 'det som ligger mellom parenkymcellene'.

Fordelingen av parenkym kan være forskjellig. Eksempelvis er leverceller bare samlet på ett sted — i leveren — mens muskelvev, nervevev og bindevev finnes mange steder i kroppen.

Vevstyper

Man regner med fem forskjellige hovedtyper vev hos mennesket: epitelvev, bindevev, muskelvev, nervevev og blod. I planter og dyreorganismer er det en hel rekke andre vev. Se cellevev.

Epitelvev

Epitelvev eller dekkvev består av ett eller flere lag celler som er ordnet regelmessig ved siden av hverandre. Det inneholder ikke blodårer, men ernæres ved diffusjon og er forbundet til en basalmembran (membrana basalis). Celleformen kan være svært forskjellig og gir opphav til epitelets betegnelse (plateepitel, kubisk epitel, sylinderepitel).

Epitelvev kler utvendige (mesotel) eller innvendige (endotel) organoverflater. En spesiell form er luftveienes flimmerepitel som er utstyrt med bevegelige cilier. Også hudens overflateepitel regnes som en spesialform, siden cellene forhornes.

Noen epitelformer kan ha spesifikke reseptorfunksjoner og ha kontakt med nervefibre som leder inn til sentralnervesystemet; de kalles da sanseepitel, for eksempel sanseepitelet i likevektsorganet.

Til epitelvevet regnes også kjertler. Vi skiller mellom eksokrine kjertler som produserer serøse eller mukøse sekreter, og endokrine kjertler som produserer hormoner.

Bindevev

Bindevev og støttevev finnes over alt i det indre av kroppen. Vi skiller vanligvis mellom løst og fast bindevev, alt etter kollageninnholdet. Cellene som danner dette kalles fibroblaster.

Løst bindevev har proteinholdige kollagenfibre, og finnes eksempelvis som 'fyllmasse' mellom organene. Det kan også inneholde elastiske fibre, og er dessuten forsynt med blod- og lymfeårer. Hvite blodceller gjør at det løse bindevevet spiller en viktig rolle ved betennelsestilstander. En spesiell form er det retikulære bindevevet. Det har lymfocytter mellom nettverket av fibre, og betegnes derfor som lymfatisk vev.

Fast bindevev er rikeligere forsynt med kollagenfibre, og finnes eksempelvis i sener og ligamenter. Også fettvev, brusk- og beinvev regnes som bindevevsformer.

Muskelvev

Muskelvev består av bunter av trådformede celler som har evne til å forkorte seg, vanligvis som svar på en nerveimpuls. Forkortningen skjer ved samspillet mellom cellens innhold av proteinene aktin og myosin som kan bevege seg i forhold til hverandre. Det skilles mellom tre typer muskelvev: tverrstripet muskulatur, glatt muskulatur og hjertemuskulatur.

Tverrstripet muskulatur er viljestyrt og finnes som skjelettmuskler. De kan trekke seg sammen etter behov, raskt eller langsomt. Muskelkraften overføres til den enkelte knokkel ved sener (tendo) av forskjellig form. Muskelfibrenes lengde kan være opptil 30 centimeter, og ha et tverrsnitt på 10–100 mikrometer. Muskeloverflaten er omgitt av et tynt, fast bindevevslag – en fascie, som kan lette muskelens bevegelighet i forhold til naboorganene. Én motorisk nervecelle kontrollerer flere skjelettmuskelceller.

Glatt muskulatur finner vi i innvollsorganene. Slik muskulatur består av korte, spoleformede celler. Selv om også de inneholder aktin og myosin, danner de ikke tverrstriper (derav navnet 'glatt'). Muskelsammentrekningen skjer betydelig langsommere enn i tverrstripet muskulatur. De er heller ikke viljestyrt, men innerveres av nervefibre fra det autonome nervesystemet ved signaloverføring fra muskelcelle til muskelcelle gjennom kanaler mellom cellene.

Hjertemuskulaturens myocytter er tverrstripet, slik som skjelettmuskulaturen, men fibrene står i forbindelse med hverandre ved forgrenede anastomoser. De har dertil et eget nerveledningsapparat, som gjør at muskelcellenes sammentrekning skjer koordinert.

Nervevev

Nervevev består av nerveceller. Det finnes både i hjernen og i ryggmargen (sentralnervesystemet), samt i det perifere nervesystemet. Nervevev har evnen til å lede elektriske/kjemiske impulser og utløse organreaksjoner, for eksempel muskelsammentrekning eller utskillelse av hormoner.

Nervevevets støtteceller (gliaceller) ble tidligere ofte regnet som bindevev, men de har selvstendige funksjoner, og bidrar til å forme og regulere overføringen av aksjonspotensialer.

Blod

Blod er en særskilt type vev, også kalt 'flytende vev'. Det består av blodceller (blodlegemer) og plasma. Blodplasma inneholder fibrinogen som er et protein med betydning for koaguleringen av blodet. Plasma uten fibrinogen kalles blodserum. Selv om blodet inneholder flere typer celler, fungerer det likevel som en vevsenhet.

Cellekontakter og kommunikasjon

Selv om vev kan utvikles fra alle de tre kimbladene i fosterlivet, har det likevel flere felles trekk. Mellom cellene er det en spalte (opptil 20 nanometer bred) som ikke alltid kan sees i et lysmikroskop. En viktig betingelse for vevsdannelsen er at de enkelte cellene har kontakt og henger sammen, noe som både er nyttig for vevets stabilitet og for cellenes innbyrdes kommunikasjon. Selve forbindelsen eller «limet» mellom cellene består av spesielle proteinkomplekser.

Cellekontakter kan være:

Okkluderende celleforbindelser (tight junctions) er særlig tette forbindelser som spesielt forekommer i epitelvev. Forbindelsene er ikke normalt gjennomtrengelige for andre stoffer, og kalles også zonula occludens. En slik barriere kan være nyttig for å hindre at skadelige elementer blir tatt opp i kroppen (for eksempel bakterier i tarmen)
Desmosomer er tette, stabiliserende forbindelser mellom cellene. De finnes både mellom epitelcellene og mellom cellene i muskulaturen. Desmosomene er fast forbundet med fibrene i celleskjelettet, og forbindelsene kan minne om «trykknapper» som hefter cellene til hverandre og gjør dem særlig egnet til å motstå strekk.
Zonula adherens er forbindelser som knytter aktinfilamentene i to naboceller til hverandre. Det gir en betydelig økning av stabiliteten mellom cellene
Rørkontakter (gap junctions) er åpne kanaler mellom cellene, dannet av rørformede proteiner som binder plasmamembranen, og dermed to cellers cytoplasma, tett sammen. Rørkontakter danner såkalte connexoner eller kanaler som rager 0,7 nanometer inn i cellens cytoplasma. Her kan transport av ioner og små molekyler finne sted. Slike forbindelser forekommer i nær sagt alt slags vev. Embryonalt er de av stor betydning for normal vevsutvikling. Hos voksne er de særlig viktige for hjertemuskel- og nervevevet, da de raskt formidler signaler og stoffveksel mellom cellene. Noen former for gap junctions har selektiv passasje for bestemte stoffer.

Vevsskade

Skadet vev tilheles forskjellig, avhengig av vevscellenes metabolisme. Mens huden vanligvis raskt repareres (0–8 dager), kan andre vevsformer vanskelig eller overhodet ikke la seg regenerere, slik som nervevev.

Skader på vev kan danne arr, som anatomisk sett er fiberrikt erstatningsvev dannet av fibroblaster som ledd i en tilhelingsfase. Arrene kan være forskjellige: både bleke, atrofiske nydannelser og rødlige, fortykkede arr som ikke sjelden kan oppstå etter forbrenninger. Keloid kan forekomme dersom arrvevet strekker seg over et større område på huden enn skaden selv.

Med økende alder vil hudens sammensetning endre seg, og både elastisiteten og fettproduksjonen vil avta. Den reduserte elastisiteten får huden til å danne furer eller rynker på tvers av muskelretningen. Endringene i huden vil medføre at arrdannelse hos eldre blir mindre synlig enn hos barn og unge.

Historikk

Muligvis har allerede den greske filosofen Aristoteles (384–322 fvt.) hatt en viss oppfatning av vev, siden han skilte «likeartede» organdeler fra «ulikeartede». I nyere tid beskrev den franske anatomen og kirurgen Marie François Xavier Bichat (1771–1802) 21 forskjellige vevsformer som han mente hadde sin egen sensibilitet og kontraktilitet, og derfor ikke kunne inndeles i undergrupper. Gjennom den sveitsiske anatomen Rudolf Albert Koelliker (1817–1905) ble fire hovedgrupper for vev innført som standard.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Histologi

Per Holck

Professor emeritus, dr. med., Universitetet i Oslo