sosial angst

Lett grad av sosial angst i situasjoner hvor man blir utsatt for andres blikk (vurdering) er utbredt og vanlig, for eksempel angst for å tale i større forsamlinger. Avgrensningen overfor angst som er åpenbart urimelig, er flytende. Således har prevalens av sosial angst vært anslått til mellom tre og tretten prosent, avhengig av hvor strenge kriterier man har satt for diagnosen. Kun et mindretall, anslagsvis en til tre prosent av befolkningen, har imidlertid så uttalt angst for ulike sosiale situasjoner at det i vesentlig grad hemmer familieliv, sosialt liv og arbeidsfunksjon.

Hos personer med sosial angst uten samtidig annen psykisk sykdom finnes det vanligvis få spesifikke biologiske forandringer. Sosial angst er hyppigere blant førstegrads slektninger til personer som har sosial angst, men det foreligger ikke tilstrekkelige data fra adopsjons- eller tvillingundersøkelser (se tvillingforskning) til at man kan avgjøre om dette er miljøbetinget eller også delvis uttrykk for en biologisk disposisjon. Hos noen foreligger sannsynligvis en biologisk disposisjon for økt varhet og nærtagenhet (nevrotisisme) som øker risikoen for at sosiale situasjoner kan oppleves som potensielt truende for selvfølelsen. En kombinasjon av betinging og biologisk disposisjon er derfor sannsynligvis forklaringen hos flertallet av personer med sosial angst.

Sosial angst kan imidlertid også være sekundært til panikklidelse, eller være periodisk som ledd i en depresjon eller bipolar lidelse. Ved bipolar lidelse vil den sosiale angsten forsvinne av seg selv når depresjonen går over.

Angst for sosiale situasjoner hos personer som har synlige problemer, som for eksempel skjelving ved Parkinsons sykdom, stamming eller svære misdannelser, oppfattes ikke som primær sosial angst i diagnostisk forstand.

Hovedsymptomet er angst i situasjoner hvor personen er utsatt for ukjente mennesker eller for mulig gransking av andre. Personen er redd for at hen skal opptre på en måte som vil være ydmykende eller pinlig. Individer med sosial kan også være redd for at andre skal oppdage tegn på angst, slik som at man rødmer eller skjelver. Dette kan være med på å forsterke angsten. Man kan være klar over at angsten er overdreven eller urimelig, men eksponering for de(n) fryktede sosiale situasjonen(e) fremkaller likevel nesten alltid angst som klinisk kan arte seg som et panikkanfall. Av denne grunn unngår personen slike sosiale situasjoner, for eksempel deltagelse på møter, bruk av offentlige toaletter eller det å spise ute hvor andre kan observere at man spiser. Unngåelsen medfører i neste omgang problemer i forhold til et vanlig familie- eller sosialt liv, og den kan gripe inn i arbeidsevnen.

Den viktigste behandlingsmåten er gradvis og i økende grad å utsette seg for de situasjonene man er redd for (eksponering). I tillegg kan det tilbys opplæring i avspenningsøvelser og distraksjonsteknikker for at personen skal dempe og holde ut angsten i begynnelsen (tilsvarende behandling for panikklidelse). Eksponering vil gradvis føre til at angsten reduseres, og de sosiale situasjonene som før gav angst, vil ikke lenger gjøre det. Hos en del kan behandling med antidepressiver, for eksempel selektive serotoninreopptakshemmere være av verdi.

Sosial angst debuterer ofte i tenårene, men kan også begynne allerede i barnealder (sosial skyhet og hemmethet). Ubehandlet tenderer sosial fobi til å forbli en kronisk lidelse, med periodevis mer uttalte symptomer ved stress, belastninger og eventuelle yrkesmessige krav som stiller nye fordringer til sosial eksponering. Men noen kan i løpet av voksen alder gradvis utvikle større toleranse for ulike sosiale situasjoner, som dermed gir mindre angst.

• angstlidelse
• fobi