Fram-ekspedisjonen i 1910–1912 var en norsk ekspedisjon til Antarktis, ledet av Roald Amundsen, med polarskuta Fram.
Målet var Sydpolen. Ekspedisjonen forlot Kristiania 7. juni 1910, og polferden startet 20. oktober 1911 etter et mislykket første forsøk 8. september. Den endelige gruppen besto av fem mann, fire sleder og 52 hunder. Den britiske antarktisekspedisjonen under Robert F. Scott skulle også til Sydpolen og startet fra sin base på andre siden av Rosshavet 1. november. Det ble et kappløp mellom de to ekspedisjonene, men uten at de ante noe om hverandres fremgang underveis. Amundsen og hans ekspedisjon nådde Sydpolen 14. desember 1911, mens britene ikke ankom før 17. januar. Amundsens ekspedisjon var tilbake på overvintringsbasen Framheim 26. januar etter kanskje den dristigste og best gjennomførte sledeferd som er gjort i polarområdene.
Forberedelser
Amundsens opprinnelige plan var å reise til Nordpolen, og han la frem sine planer i Det Norske Geografiske Selskab høsten 1908. Han erklærte at hans neste ekspedisjon skulle bli en gjentakelse og videreføring av Fridtjof Nansens drift over Polhavet. Han skulle få Nansens velsignelse til å låne skuta Fram mot at vitenskapelige undersøkelser ble satt i høysetet. I tillegg skulle driften forhåpentlig gå lenger nord enn Nansens ekspedisjon – over Nordpolen som Amundsen anså som det største målet. Da både Frederick Cook og Robert Edwin Peary i 1909 annonserte at de hadde nådd frem til denne, valgte imidlertid Amundsen å legge om sine planer. Ferden skulle først sørover til Antarktis og Sydpolen før den dro nordover til Arktis. Dette var den tredje Fram-ekspedisjonen.
Kappløpet mot Scott
Etter omfattende forberedelser forlot ekspedisjonen Kristiania 7. juni 1910. At de skulle til Sydpolen i stedet for Nordpolen ble holdt hemmelig, også for de fleste av deltakerne, inntil de kom til Madeira, som var siste landfall før Antarktis. Endringen i planen var ekstra ømtålig, både fordi Nansen hadde gitt Amundsens nordpolsekspedisjon sin fulle støtte, og fordi det var godt kjent at den britiske antarktisekspedisjonen under Robert F. Scott var underveis til Sydpolen. Amundsens kortfattede telegram til Scott – «Tillater meg å informere om at Fram går til Antarktis. Amundsen» – sjokkerte britene, og hans valg av noenlunde samme område i Antarktis til hovedbase som der Scott allerede tidligere hadde etablert seg, ble oppfattet som urent spill.
Amundsen hadde etter inngående forstudier valgt et annet startsted for fremstøtet mot Sydpolen enn de tidligere britiske ekspedisjonene, nemlig Hvalbukta på vestsiden av Rossbarrieren, som Carsten Borchgrevink hadde påvist i 1900 og James Clark Ross hadde sett i 1842. Det lå nærmere Sydpolen, men terrenget sørover var helt ukjent. Scott fulgte Ernest Henry Shackletons rute fra 1908. Amundsen tok dermed en stor sjanse, men valget av overvintringsbase ga ham allerede et avstandsforsprang på Scotts ekspedisjon ved McMurdo-sundet.
Den første, for tidlige starten mot Sydpolen i september resulterte i en stor uenighet om organiseringen mellom Amundsen og Hjalmar Johansen og både Johansen og Kristian Prestrud ble droppet fra det endelige sydpollaget. Istedet ble de to sammen med Jørgen Stubberud sendt vestover fra Framheim-basen for å utforske Edward 7 Land. Vinteren 1911 foretok Fram under kaptein Thorvald Nilsen et større oseanografisk tokt i Sør-Atlanteren.
Det som særlig utmerket Amundsen som leder av en slik ekspedisjon var hans kompromissløse vektlegging av forberedelser. Han skrev i sin dagbok at om de skulle vinne kappløpet måtte det ikke mangle en eneste bukseknapp. Tre depoter med mat og brensel ble etablert på 80, 81 og 82 grader sørlig bredde og ble markert med flaggrekker på hver side. På denne måten skulle de være relativt lette å finne selv i dårlig vær. Midt på vinteren i Framheim ble utstyr sjekket, modifisert og pakket på mest hensiktsmessig måte til sledereisen. Kombinasjonen ski og hundesleder, erfarne menn, bruk av hunder til mat underveis og eksakt depotutlegging kunne ikke gjøres bedre, og den tre måneder lange turen til Sydpolen og tilbake ble gjennomført nesten uten problemer. Amundsens eneste grove feil var det første, altfor tidlige startforsøket, presset frem av redsel for at Scott skulle komme først. Både hunder og menn holdt på å fryse i hjel, og Amundsen sviktet som leder ved å etterlate de svakeste mennene for å skynde seg i forveien tilbake til overvintringsbasen Framheim. Dette førte til en alvorlig krangel med Hjalmar Johansen, som også hadde vært Nansens følgesvenn på turen fra Fram til Frans Josef Land i 1895–1896. Johansen ble satt utenfor polpartiet og senere sendt hjem uten ære.
Amundsens gruppe når Sydpolen
14. desember 1911 stod Amundsen, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel og Oscar Wisting som de første på Sydpolen. Det norske flagget ble plantet i snøen av alle fem samtidig, og Amundsen ga platået navnet Kong Haakon VIIs Vidde. Han noterte dagen til 15. desember i og med at han hadde glemt å justere datoen tilbake da de krysset den internasjonale datolinjen på vei sørover med Fram, men det var altså dagen før. De ble på stedet i fire dager for å peile inn punktet så nøyaktig som mulig. Da de dro, etterlot de et lite telt, noe utstyr og brev til kong Haakon og Scott. Scott og hans menn nådde frem en måned senere, og alle fem omkom på hjemveien. Det at Scott også nådde frem til det norske teltet på Sydpolen, fotograferte det og tok med seg brevene Amundsen hadde etterlatt, bekreftet for ettertid at begge gruppene faktisk hadde vært på polpunktet. Amundsens gruppe nådde tilbake til Framheim med to sleder og 11 hunder etter 99 dagers fravær og cirka 3000 kilometer sledekjøring. De vitenskapelige resultatene ble ikke så store, det var erobringen av Sydpolen som var det viktigste målet.
Hele overvintringsgruppen forlot basen Framheim og Hvalbukta 29. januar 1912. Frams tokt i Sør-Atlanteren hadde vart fra 18. juni til 2. september 1911, og hun hadde ellers vært innom Buenos Aires til proviantering og vedlikehold. Hun ankom Hvalbukta 9. januar for å hente de ni fra Framheim. Deretter tok det fem uker for Fram å nå land, Hobart på Tasmania, hvor nyheten om erobringen av Sydpolen kunne meddeles verden.
Nå skulle egentlig Amundsen fortsette med ekspedisjonen mot Nordpolen, som han hadde lovet Nansen. Men det varte og rakk mens han holdt inntektsinnbringende foredrag i Australia og New Zealand, Europa og Amerika. Fram ble liggende for lenge i varme farvann ved Sør-Amerika og ble for markspist til å tåle en ny kamp med isen i det nordlige Polhavet. Hun ble seilte tilbake til Norge i 1914.
De som var med
På Framheim: Roald Amundsen, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, Oscar Wisting, Hjalmar Johansen, Kristian Prestrud, Jørgen Stubberud, Adolf Henrik Lindstrøm (kokk).
På Fram: Thorvald Nilsen (kapt.), Hjalmar Fredrik Gjertsen (2. styrmann), Knut Sundbeck (1. maskinist), Jacob Nødtvedt (2. maskinist), Andreas Beck (islos), Halvardus Kristensen (3. maskinist), Karenius Olsen (kokk), Ludvik Hansen (islos), Martin Rønne (seilmaker), Alexander Kutschin (russisk oseanograf).
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Amundsen, Roald, 1912, Sydpolen – Den norske sydpolsfærd med Fram (1910−1912, Jacob Dybwads forlag
- Kløver, Geir O., 2017, Lessons from the Arctic, Frammuseets forlag
- Dagbøkene til alle deltakerne på ekspedisjonen der disse foreligger. Publisert på Frammuseets forlag 2010−2011