Ariel Sharon

Ariel Sharon vokste opp i et sionistisk miljø i en moshav i Palestina under britisk styre. Født Scheinerman tok han navnet Sharon etter en dal i Kfar Malal der han vokste opp. Hans farfar Mordechai hadde vært delegat til Verdens sionistkongress i Basel i 1897. Sharons første kone Margalit (Gali) døde i en trafikkulykke i 1962, og deres sønn Gur døde i en skuddulykke i 1967. Hans andre kone Lily, lillesøster av Margalit, døde i 2000. Ariel og Margalit Sharon har to sønner; Omri (født i 1964) og Gilad (født i 1966).

Sharon vervet seg til Gadna, ungdomsbrigaden i den jødiske undergrunnsbevegelsen Haganah som 14-åring. Han fikk militær trening av britene, og innrullerte seg i Jewish Settlement Police, som var en del av det britiske mandatstyre. Etter opprettelsen av staten Israel i 1948 gikk han inn i det nye israelske forsvaret, Israel Defence Forces (IDF). Der deltok han fra 1948 i kamper med arabiske grupper. Som leder for flere aksjoner ble han forfremmet til troppssjef, og gikk inn i Alexandroni-brigaden. Med denne deltok Sharon i den første arabisk-israelske krigen i 1948, blant annet i kampene om det strategisk viktige punktet Latrun, der han led nederlag og selv ble hardt såret.

Etter krigen ble han overført til Golanibrigaden, der han i september 1949 ble forfremmet til kompanisjef i Golanibrigadens rekognoseringsenhet. I 1950 ble han forfremmet til kaptein, og ble etterretningsoffiser i IDFs Sentralkommando. Deretter ble han sjef for etterretningen i Nordkommandoen.

Anerkjent for sin militære dyktighet ble Sharon i 1953 kalt tilbake til IDF med det særskilte oppdraget å bygge opp og lede den nyopprettede kommandoenheten «Styrke 101». Kommandoen skulle spesialisere seg på aksjoner på fiendtlig territorium, og fikk et særlig ansvar å hindre angrep fra arabiske fedayeen.

I 1954 ble Styrke 101 lagt inn under 890ende fallskjermjegerbataljon til den nye fallskjermjegerbrigaden (35. brigade), etter hvert med Sharon som sjef. Bakgrunnen var at forsvarssjef Moshe Dayan ønsket at øvrige avdelinger i IDF skulle lære av spesialstyrken. Avdelingene ble under Sharons ledelse satt inn i flere til dels omstridte aksjoner i Gaza og Jordan (Vestbredden) i perioden 1954 til 1956; ikke alle var like vellykkede. Styrkene – og Sharon selv – fikk et omdømme for unødig maktbruk og for ikke å underordne seg overordnet kommando. Begge deler kom etter hvert til å kjennetegne Ariel Sharons karriere.

Under Suezkrigen i 1956 vant Sharon berømmelse som leder for «Styrke 202». Dette var en del av fallskjermjegerbrigaden, som ble satt inn for å ta det strategisk viktige Mitlapasset i Sinai, i kamp med egyptiske styrker. Sharon ble senere kritisert for å ha forsøkt å framprovosere egyptiske angrep, for selv å kunne angripe disse med større styrke. Han ble også kritisert for ikke å ha fulgt ordre. Etter krigen ble Sharon sendt til England for to års militær stabsskole i Surrey. Tilbake i Israel i 1959 ble han forfremmet til oberst, og ble utdanningssjef for infanteriet. I 1965 ble han av forsvarssjef Yitzhak Rabin forfremmet til generalmajor, og ble sjef for militær utdanning så vel som øverstkommanderende for en reserveavdeling.

Under Seksdagerskrigen i 1967 ledet Sharon en av tre israelske divisjoner som ble satt inn i Sinai, og bidro til at Israel erobret denne delen av Egypt. Sharon ble hyllet som en helt etter å ha demonstrert sine strategiske evner, som også ble lagt merke til i internasjonale fagmilitære kretser.

I 1969 ble Sharon beordret som sjef for IDFs Sørkommando, og deltok i den såkalte utmattelseskrigen, en serie med militære konfrontasjoner mellom Egypt og Israel langs Suezkanalen fra 1967 til 1970. Han var i samme periode ansvarlig for angrep mot palestinsk gerilja i Jordan og på Gazastripen, og utviklet konsepter for kamp mot terror. Igjen ble han kritisert for unødig maktbruk.

Da han i 1972 fikk beskjed fra forsvarssjef David Elazar om at tiden i IDF var omme, så Sharon på mulighetene for en politisk karriere. Før dette ble en realitet, brøt Yom Kippur-krigen (Oktoberkrigen) i 1973 ut, og Sharon deltok som sjef for en reservestyrke i Sinai. Han ledet det israelske motangrepet over Suezkanalen som slo de egyptiske styrkene tilbake, og høstet på ny anerkjennelse for sine strategiske planer og taktiske manøvrer, som ble ansett som avgjørende for krigens utgang på dette frontavsnittet.

På ny kom han i konflikt med sine overordnede, og etter krigen rettet han sterk offentlig kritikk mot måten den politiske og militære ledelsen hadde håndtert situasjonen. Dermed tok han også skrittet over i politikken, og forlot IDF for godt i 1974.

Etter Yom Kippur-krigen i 1973 gikk Ariel Sharon inn i politikken. Allerede før krigen hadde han vært med å etablere det konservative partiet Likud som han i 1974 ble innvalgt i nasjonalforsamlingen Knesset for.

I 1977 ble han på ny gjenvalgt til parlamentet; deretter i 1981, 1984, 1988, 1992, 1996, 1999 og 2003. Han satt i Knessets komité for utenriks- og forsvarsspørsmål, og var medlem av regjeringen i 1977–1992. Fra 1977 til 1981 var han landbruksminister og ansvarlig for bosettingene på okkupert område. Fra 1981 til 1983 var han forsvarsminister og ansvarlig for planleggingen av invasjonen i Libanon i 1982, en ministerpost han måtte forlate som følge av massakrene i Sabra og Shatila under krigen.

Sharon ble deretter statsråd for industri og handel fra 1984 til 1990; for boligbygging fra 1990 til 1992; for nasjonal infrastruktur fra 1996 til 1999 og utenriksminister fra 1998 til 1999.

I 1999 tapte Benjamin Netanyahus regjering valget og Arbeiderpartiet med Ehud Barak som statsminister overtok regjeringskontorene. Samtidig overtok Ariel Sharon ledelsen av den konservative Likud-alliansen, etter at Netanyahu overraskende valgte å peke på Sharon som leder framfor seg selv.

Høsten 2000 brøt Ehud Baraks regjering sammen, og Sharon vant en overlegen seier ved valget i februar 2001 da han slo Barak med 68 mot 32 prosent av stemmene. Sharon ble Israels 11. statsminister i en bred koalisjonsregjering. I 2003 ble han gjenvalgt med klar margin, men hadde problemer med å få satt sammen en styringsdyktig regjering. Både de deltakende partier og medlemmer skiftet til stadighet.

I 2005 sto Sharon bak oppgivelsen av jødiske bosettinger fra Gaza. Dette var en omstridt og smertefull prosess som førte til protester fra høyresiden, og Sharon mistet mange støttespillere. Protestene ble etter hvert så sterke at Sharon samme år forlot Likud-partiet og startet et nytt sentrumsparti, Kadima. Dette førte samtidig til en sprenging av regjeringen.

Ariel Sharon var en av det moderne Israels mest markante og kontroversielle politikere. Særlig som forsvarsminister, og senere som statsminister, førte han en politikk med betydelige følger for landet og regionen – framfor alt da invasjonen av Libanon i 1982 førte til beleiring av hovedstaden Beirut.

I 1983 måtte han gå av som forsvarsminister som følge av en gransking etter massakren på palestinske flyktninger i Sabra og Shatila i Beirut. Han ble holdt ansvarlig for å ha godkjent en aksjon der libanesiske falangistsoldater gikk inn i de palestinske flyktningleirene som var bevoktet av israelske soldater, og drepte mellom ett og to tusen palestinere. Hendelsen ga Sharon tilnavnet «Slakteren i Beirut», og bidro til at han var forhatt av de fleste palestinere.

Sharon ble tidlig kjent for å være en sterk forkjemper for utbyggingen av jødiske bosettinger i de okkuperte områdene, og for å sette Israels sikkerhet foran andre hensyn. Han ble av mange derfor ansett for å stå for en hard linje med bruk av militære midler i konflikten med palestinerne – også mot sivile. I september 2000 foretok han en svært kontroversiell tur, da han gikk opp på Tempelhøyden i Jerusalem, det tredje helligste sted for muslimer, og det helligste for jøder. Besøket utløste kraftige opptøyer og sammenstøt mellom palestinere og israelske styrker, og anses som oppstarten til den andre palestinske intifadaen «al-Aqsa-intifadaen» (2000–2004).

Sharon sto også bak byggingen av den omstridte «sikkerhetsmuren» (også kjent som «separasjonsgjerdet») mot de palestinske områdene, iverksatt i 2003. Denne, og andre tiltak, bidro til å redusere palestinske terroraksjoner mot Israel.

Sharons statsministerperiode innebar en stillstand av fredsprosessen i Midtøsten, selv om han i 2003 aksepterte det såkalte «veikartet for fred». Perioden var preget av økende uro, med palestinske terroraksjoner i Israel og israelske militære operasjoner i de okkuperte områdene. Samtidig sto han i 2005 bak avviklingen av den israelske okkupasjonen – og de jødiske bosettingene – på Gazastripen. Dette var en kontroversiell handling i Israel som førte til protester fra høyresiden, og til at Sharon mistet mange støttespillere.

18. desember 2005, mens han fremdeles var statsminister, ble Sharon innlagt på Hadassah Ein Kerem-sykehuset i Jerusalem etter å ha fått et mindre hjerneslag. Han ble utskrevet to dager senere, men 4. januar 2006 ble han rammet av en kraftig og livstruende hjerneblødning. To dager senere ble han rammet av nok en hjerneblødning og mistet bevisstheten. Samme dag besluttet Israels riksadvokat at Sharon var «midlertidig indisponert» og han ble fritatt sine plikter som statsminister. Visestatsminister Ehud Olmert ble utnevnt som fungerende statsminister. Sharon kom aldri tilbake til bevissthet, og lå i koma på Sheeba-sykehuset nær Tel Aviv til sin død 11. januar 2014.

• Israels historie
• Fredsprosesser i Midtøsten