USAs nye president, George H.W. Bush, tiltrådte i 1989, og tok en mer offensiv holdning til å finne en løsning på Midtøsten-konflikten enn forgjengeren Ronald Reagan. Med resolusjon 242 som grunnlag ga Bush-administrasjonen Israel beskjed om at drømmen om et «Stor-Israel» måtte oppgis, og at det måtte etableres dialog med palestinerne. De nye signalene påvirket i liten grad Israel, men i 1989–1991 ble det geopolitiske bildet radikalt endret ved Berlinmurens fall, og den påfølgende slutten på Den kalde krigen, deretter den andre golfkrigen. I 1990 invaderte Irak nabolandet Kuwait, og truet Vestens energisikkerhet. USA samlet en internasjonal koalisjon til militært angrep på Irak; Operation Desert Storm i 1991. Krigen svekket Irak militært og dets leder Saddam Hussein politisk, og reduserte dermed trusselen mot Israel. Flere arabiske stater, deriblant Egypt, Syria og Saudi-Arabia, deltok i koalisjonen, og styrket derved forbindelsen til USA. PLO hadde derimot stilt seg bak Saddam, og kom svekket ut av krigen – også i den arabiske verden.
Med et styrket USA og et svekket Sovjetunionen, et styrket Israel og et svekket PLO tok president Bush initiativ til en internasjonal fredskonferanse om Midtøsten, og med Sovjetunionen som medarrangør åpnet Madrid-konferansen den 30. oktober 1991. Palestinsk deltakelse ble akseptert, men i form av personer som ikke representerte PLO, og som inngikk i den jordanske delegasjon. Israels statsminister Yitzak Shamir var motvillig til en internasjonal prosess som bygde på resolusjon 242 og Camp David-avtalene, men USA la press på landet, som hadde bedt om økt økonomisk bistand. Shamir deltok dermed motvillig. Madrid-prosessen besto av både multilaterale og bilaterale forhandlinger; sistnevnte mellom Israel og henholdsvis Libanon, Syria og Libanon. De multilaterale drøftingene omfattet sentrale tema knyttet til sikkerhet og økonomisk utvikling, så vel som flyktningspørsmålet. Madrid-konferansen ble videreført i Washington i desember 1991 (bilaterale forhandlinger) og Moskva i januar 1992 (multilaterale tema). Forhandlingene var politisk viktige ved at de bragte partene direkte sammen, men prosessen gikk i 1992 i praksis i stå, for i 1993 å bli overskygget av den hemmelige Oslo-kanalen.
Norge var tilrettelegger for en prosess som startet med møter på lavt og uformelt nivå mellom representanter fra Israel og PLO, for etter hvert å løftes til øverste politiske nivå. Det første møtet ble holdt i Sarpsborg 20. januar 1993, etterfulgt av flere møter med offisielle representanter for partene. Israels nye statsminister, Yitzhak Rabin, var positiv til forhandlinger med PLO, men avviste de opprinnelige, vidtrekkende forslagene, derunder at Gaza skulle bli et internasjonalt tilsynsområde. Israel kunne gå med på fullt selvstyre i Gaza og delvis selvstyre på Vestbredden. Dette ble kjernen i Oslo-avtalene som kom ut av prosessen, hvorav den første ble undertegnet utenfor Det hvite hus i Washington 13. september 1993, med president Bill Clinton som vert. Den første Oslo-avtalen var først og fremst en prinsipperklæring, et grunnlag for en politisk prosess, og flere sentrale spørsmål, som flyktningene, bosettingene og Jerusalem, var utelatt for senere behandling. Hovedsaken i avtalen var en gjensidig anerkjennelse mellom Israel og PLO, samt innføring av palestinsk selvstyre i løpet av en femårsperiode. Ansvarsområdet til selvstyremyndighetene ble utvidet gjennom «Oslo 2-avtalen», undertegnet i Washington 28. september 1995. Den bygde på den første avtalen samt tre mer konkrete avtaler inngått i 1994–95, og regulerte styringen av Gaza og Vestbredden, inklusive en delvis israelsk tilbaketrekking. Som følge av avtalen om Gaza og Jeriko, fra mai 1994, kunne PLOs leder Yasir Arafat vende tilbake fra sitt eksil, og ankom Gaza 2. juli 1994.
Perioden etter inngåelsen av Oslo-avtalen ble preget av tiltagende voldsbruk, blant annet ved at en ytterliggående jødisk bosetter drepte 29 palestinere i Hebron i februar 1994 (Hebron-massakren), og i form av selvmordsangrep i Israel gjennomført av Hamas. 4. november 1995 ble en av de fremste pådriverne for Oslo-prosessen, statsminister Yitzhak Rabin, drept i et attentat i Tel Aviv, og etterfulgt av Shimon Peres. Etter det israelske parlamentsvalget i mai 1996 ble Benjamin Netanyahu fra Likud landets nye statsminister. I januar 1996 var Yasir Arafat blitt valgt til palestinernes president. I motsetning til Rabin og Peres var Netanyahu motstander av Oslo-prosessen. Fra 1995/1996 gikk fredsprosessen hovedsaklig i stå på tross av en lang serie forsøk og mindre omfattende avtaler.
Under amerikansk ledelse fortsatte fredsprosessen, men uten avgjørende gjennombrudd. I januar 1997 inngikk Israel og PLO en avtale om israelsk militært nærvær i Hebron, og sikkerhetssituasjonen i den palestinske byen med israelske bosettinger. Hebron-protokollen var i tråd med Oslo-avtalen, og førte til utstasjoneringen av observatørgruppen Temporary International Presence in the City of Hebron (TIPH). I oktober 1998 førte amerikansk-ledede forhandlinger i Wye River, Maryland, USA til at Israel og PLO undertegnet Wye River-memorandumet – som omhandlet videre israelsk militær omgruppering på Vestbredden, og palestinsk kontroll over et større område. Samtidig skulle avtalen føre til sluttforhandlinger og en fredsavtale. Allerede i desember suspenderte statsminister Netanyahu gjennomføring av forpliktelsene i Wye River-memorandumet, og skrev ut nyvalg. Det førte til regjeringsskifte, da Ehud Barak fra Arbeiderpartiet tok over. Han hadde gått til valg på at Israel skulle trekke seg ut av Libanon, og var mer innstilt på å finne fredsløsninger – både med PLO og Syria – enn sin forgjenger. I september 1999 signerte Barak og Arafat Sharm el-Sheikh-memorandumet, oppkalt etter den egyptiske byen der den ble undertegnet. Dette inneholdt en bekreftelse på og plan for gjennomføring av Oslo 2-avtalen, og partene forpliktet seg til å fortsette prosessen mot gjennomføring av FN-resolusjon 242 og 338. Mot slutten av sin presidentperiode gjorde Bill Clinton sine siste forsøk på å få på plass en fredsavtale. 11. juli 2000 møttes israelske og palestinske delegasjoner på Camp David i USA, men partene sto langt fra hverandre. Arafat stilte som krav at hele Vestbredden samt Øst-Jerusalem skulle komme inn under palestinsk styre. Begge parter avviste det amerikanske avtaleutkastet, hvoretter Clinton presentere et forslag – som i realiteten inneholdt Israels siste utspill – som gikk lenger enn noen gang tidligere. Det foreslo å opprette en selvstendig palestinsk stat på inntil 90 prosent av Vestbredden samt Gaza, mens de største bosettingene på Vestbredden skulle innlemmes i Israel, og som ville delt Vestbredden i to. Forslaget avviste de palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake til sine gamle hjem i Israel. Særlig dette punktet, og kravet om Jerusalem som hovedstad, gjorde at Arafat avviste forslaget.
I desember 2000, etter at en ny palestinsk intifada hadde brutt ut i september, inviterte Clinton partene til Washington, hvor han presenterte et nytt løsningsforslag. Partene avviste det ikke, og møttes til nye drøftinger i Taba, Egypt i januar 2001, men Barak ville ikke gå lenger i påvente av nyvalg. Dette, i februar 2001, ble vunnet av Ariel Sharon fra Likud, som var motstander av de inngåtte avtalene med palestinerne, ikke minst enhver tilbakeføring av land. Da hadde også USA fått en ny president i George W. Bush, som ikke ville følge opp Clintons fredsdiplomati.
Terrorangrepene 11. september 2001 endret den amerikanske regjeringens utenrikspolitiske hovedfokus til bekjempelse av internasjonal terrorisme – hvor også palestinske Hamas ble plassert. Det politiske klimaet ble ytterligere forverret av en israelsk militær reokkupasjon av Vestbredden våren 2002, da også Arafats hovedkvarter i Ramallah ble angrepet og ødelagt. Deretter begynte Israel byggingen av sin såkalte sikkerhetsmur mot Vestbredden. Like fullt, 24. juni 2002, la president Bush fram sine tanker om en palestinsk stat, og utenriksminister Colin Powell initierte en ny prosess, der USA sammen med Russland, FN og EU dannet den såkalte Kvartetten. Før Kvartetten la fram sitt Veikart for fred, 30. april 2003, hadde Arabiske liga på sitt toppmøte i Beirut, Libanon i mars 2002, adoptert en fredsplan lagt fram av Saudi-Arabia, med grunnlag i resolusjon 242, og hvor de arabiske stater ville anerkjenne Israel. Dette såkalte «Arabiske fredsinitiativ» ble ønsket velkommen av den israelske regjering, men denne var ikke klar til å gå inn i nye forhandlinger. Veikartet fra Kvartetten var en timeplan for en prosess fram mot en fredsløsning. Den inneholdt konkrete tiltak, og en målsetting om en endelig fredsavtale i 2005, med opprettelse av en palestinsk stat. Uformelle drøftinger i Genève, Sveits i 2003 tok til orde for at palestinerne skulle oppgi kravet om flyktningenes rett til å vende tilbake, mot å få kontroll over nær hele Vestbredden – og Øst-Jerusalem som hovedstad. I 2003 la statsminister Sharon fram sin plan om israelsk tilbaketrekking fra Gaza, som ble gjennomført i 2005. Samtidig med at bosettingen på Vestbredden tiltok, bidro dette til at Veikartet ble ytterligere fraveket, og måtte oppgis.
En ny palestinsk ledelse kom på plass etter av Yasir Arafat døde i november 2004 og Mahmoud Abbas overtok. I det palestinske parlamentsvalget i 2006 fikk Hamas stor oppslutning, hvilket førte til væpnede sammenstøt særlig på Gaza, som fra 2007 ble styrt av Hamas. De palestinske områdene ble dermed splittet, og Israel og Vesten forholdt seg til de palestinske myndighetene på Vestbredden, under Abbas. Fra desember 2006 til september 2009 møttes den israelske statsminister Ehud Olmert og den palestinske president Mamoud Abbas 36 ganger, samtidig som det var forhandlinger på lavere nivå. Ett av forslagene til Olmert var israelsk tilbaketrekking fra størstedelen av Vestbredden, mens en palestinsk stat skulle kompenseres for land inkludert i Israel med områder i Negev, tilknyttet Gaza, samt en korridor mellom Gaza og Vestbredden. Palestinerne avvist til slutt det israelske forslaget, blant annet fordi det palestinske territoriet ville bli oppsplittet, og fordi Israel avviste at Jerusalem kunne være palestinsk hovedstad.
Etter diplomati fra utenriksminister Condoleezza Rice gjorde Bush-administrasjonen sitt siste forsøk på å få til en fredsavtale: I desember 2007 møttes partene til en konferanse i Annapolis, Maryland, USA, uten at en løsning ble funnet. I 2007–2008 ble situasjonen i området forverret som følge av konfrontasjoner mellom Hamas og Israel, med israelsk invasjon av Gaza i desember 2008.
USAs nye president, Barack Obama, sendte i 2009 sin spesialutsending George J. Mitchell til Midtøsten, samtidig som Benjamin Netanyahu igjen ble israelsk statsminister. Hans regjering var for økt bosetting på Vestbredden og mot en palestinsk stat, men Netanyahu selv ga i 2009 sin teoretiske støtte til opprettelsen av en palestinsk stat – på visse betingelser. Særlig opptrapping av bosettingen førte til at Obamas ambisjon om å få gjenopplivet fredsprosessen gikk i stå – til partene igjen møttes til direkte forhandlinger i Washington, USA i september 2010, med deltakelse også fra president Hosni Mubarak fra Egypt og kong Abdullah av Jordan. Dette møtet ble etterfulgt av nye samtaler i Amman, Jordan i januar 2012, før en ny runde med forhandlinger ble innledet i Jerusalem i august 2013. I mellomtiden hadde særlig den arabiske våren bidratt til å endre det politiske kartet i Midtøsten. Den nye, amerikansk-ledede fredsprosessen vinteren 2013–2014 ble i praksis avbrutt i april 2014, da Israel protesterte mot avtalen mellom de rivaliserende palestinske gruppene al-Fatah og Hamas om å danne en samlingsregjering.
Utspill fra USAs president fra 2017, Donald Trump, har komplisert fredbestrebelsene, særlig ved å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad og flytte ambassaden dit. Arabiske stater og palestinske myndigheter har ført an i protestene, med gjentatt krav om at Øst-Jerusalem må være hovedstad i en palestinsk stat. Trumps såkalte fredsplan fra 2020 ble blankt avvist av palestinerne da den ga hele Jerusalem til Israel, åpnet for at Israel kunne annektere alle bosettingene og kansellerte det palestinske kravet om retur for flyktningene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.