Borrehaugene

Lorentz Klüwer besøkte Borrehaugene i 1823. Han fant elleve store gravhauger, samt spor etter hustomter og brygger nede ved sjøen. Til Jacob Aalls sagaoversettelse tegnet Johannes Flintoe på 1830-tallet et prospekt av haugene. I 1852 ga Nicolay Nicolaysen er mer presis beskrivelse, og det ble utarbeidet et kart over gravplassen. Den bestod da av ni store hauger, 19 mindre og to store røyser. I dag kjenner man over 50 gravminner på feltet. De store haugene måler mellom 34 og 45 meter i diameter og er opptil 7 meter høye.

Det er flere særtrekk ved gravhaugene på Borre, utover størrelsen. Flere av dem er blant annet omgitt av dype og vide fotgrøfter, som i perioder må ha vært vannfylte. Fotgrøftene følger ikke haugfoten hele veien rundt, men avbrytes av «gangbroer» mellom haugen og omgivelsene. Trolig har både grøftene og broene spilt en rolle i ritualer knytte til haugene.

Ved å hente fyllmasser i en av haugene kom veiarbeidere i 1851 over et av de største og viktigste gravfunnene fra vikingtiden i Norge, Borrefunnet. Ferdinand Emil Kjerulf (1815–1852) ved marinens hovedverft Karljohansvern sørget for at gjenstandene som ble funnet, ble tatt vare på, og at viktige observasjoner av forholdene i gravhaugen ble dokumentert. I 1852 ettergravde Nicolay Nicolaysen og Rudolf Keyser restene av gravhaugen. Utgravningen var den første arkeologiske undersøkelsen av en skipsgrav fra vikingtiden.

Omkring 1870 ble det gjort nok et stort vikingtidsfunn i form av en ryttergrav fra 900-tallet på Borre. Det er mulig at også dette funnet representerer rester av en skipsgrav.

I 1927 ble noen av de mindre gravhaugene utgravd; de viste seg å inneholde kremasjonsgraver fra jernalder og vikingtid. Nye utgravninger fra slutten av 1980-årene har avdekket at den eldste av de ni gravhaugene er fra tiden rundt år 600, og at gravfeltet dermed har vært i bruk i rundt 300 år. Haugene inneholder stort sett kremasjonsgraver, slik tilfellet er med mange andre storhauger fra denne perioden i Skandinavia.

På 2000-tallet er det blitt gjennomført flere undersøkelser med georadar på Borre. På den måten er det blant annet blitt avdekket tre hallbygninger fra yngre jernalder, flere kammergraver og en mulig skipsgrav til. I senere tid er det dessuten blitt påvist spor etter et havneanlegg fra den tiden gravfeltet var i bruk.

Borrefunnet er navnet på skipsgraven som kom for en dag i den nordligste av de store haugene på feltet, som var 38,5 meter i diameter.

Haugen inneholdt et 17–20 meter langt klinkbygd skip, men da den vesentlig var bygd av sand, var lite bevart av gjenstander av organisk materiale og jern. Det som er bevart, viser likevel at det dreier seg om en rikt ustyrt skipsbegravelse slik de kjennes fra for eksempel Gokstad og Storhaug.

I akterdelen fant man forgylte beslag til kjøre- og rideutstyr, rester av en sal og en slede, hele fem stigbøyler, våpen og et glassbeger, og det ble også funnet bein av minst tre hester og en hund. De dekorerte beslagene har spilt en viktig rolle i diskusjonen om vikingtidens stilhistorie, og har gitt navn til borrestilen.

Mange av gjenstanden i Borrefunnet har sine nærmeste paralleller lenger øst, i høystatusgraver i Mellom-Sverige, på Gotland og i dagens Russland og Ukraina. Enkelte av disse gravfunnene er gjennom myntfunn daterte til ca. 925, og det gir en god pekepinn for tidfesting av Borrefunnet også.

I 1932 ble gravfeltet parkmessig opparbeidet. Ettersom man den gang ikke lenger visste nøyaktig hvor skipsgraven fra 1852 var blitt funnet, havnet funnstedet utenfor det inngjerdete området som ble omtalt som «Rikshagen» og «Nasjonalparken».

Alle storhaugene på Borre viser spor etter haugbrott, utført på samme vis. Noen har åpnet en bred sjakt inn til sentrum av haugen fra én av sidene og kastet gravningsmassene dels i fotgrøftene og dels utenfor sjakten. Innbruddet er alltid påbegynt ved den ene av «gangbroene» som leder over fotgrøften. Det ensartede preget og den systematiske gjennomføringen kan tyde på at haugbrottene på Borre er utført nokså samtidig.

Det kan ha vært flere motiver for haugbrottene. A.W. Brøgger viste at det neppe kunne dreie seg om vanlig skattejakt eller plyndring. Med eksempel fra Oseberghaugen pekte han på at gjenåpningen av haugen har vært et omfattende arbeid som må ha tatt flere dager og involvert mange mennesker. Det kan ikke ha foregått i det skjulte. Brøgger så for seg, med henvisning til sagakilder, at hensikten enten var å hente ut spesielle gjenstander med religiøs eller politisk symbolverdi, eller den døde selv for å beskytte mot gjengangeri. Andre har pekt på et maktpolitisk aspekt ved haugbrott, nemlig at en ved å ødelegge og vanære konkurrerende slekters eller dynastiers monumenter kunne framheve sin egen slekt og makt. En annen mulig tolkning er at en har villet hente ut de døde for å gi dem en kristen begravelse i en kirke eller på en kirkegård.

Gjenåpning av små og store gravhauger har foregått til ulike tider og på ulike steder, og med ulikt formål. Det er likevel påfallende at når det gjelder de største gravhaugene fra yngre jernalder, ser Viken ut til å ha vært spesielt utsatt. Borrehaugene, Oseberghaugen, Gokstadhaugen, Tuneskipshaugen og den store Jellhaugen i Østfold har alle vært åpnet, mens for eksempel de like store skipsgravene Storhaug og Salhushaugen på Karmøy og Raknehaugen i Ullensaker har fått være i fred.

Der haugbrottet er godt dokumentert arkeologisk, har det foregått på samme måte som på Borre. Hvilken tolkning man legger til grunn, er blant annet avhengig av når disse haugbrottene fant sted. I dag foreligger det dendrokronologiske dateringer av innbruddene i Oseberghaugen og Gokstadhaugen, og i begge tilfeller viser det seg at det har skjedd i andre halvdel av 900-tallet. Haugbrottene på Borre er ikke tidfestet på samme måte, men en C14-datering av innbruddet i haug 7 tyder på at det foregikk i sen vikingtid. Det er ingen ting i veien for at det har skjedd omtrent samtidig med innbruddene i Oseberg og Gokstad.

Kan alle de nevnte haugbrottene rundt Oslofjorden ha skjedd samtidig, som en regulær «kampanje»? Viken var et urolig område på 900-tallet, med skiftende makteliter og ulike overherrer. Jan Bill og Aoife Daly setter haugbrottene i forbindelse med de skandinaviske maktkampene i denne perioden, og foreslår at det kan ha vært danekongen Harald Blåtann som har stått bak haugbrottene for å svekke konkurrerende eliters makt og legitimitet nettopp i dette omtvistede området.

Borrehaugene spilte en viktig rolle både i debatten om rikssamlingen og i de politiske kampene i mellomkrigsårene. Nasjonal Samling avholdt årvisse «pinsestevner» med teltleir for parti- og hirdavdelinger på gravfeltet hvert år fra 1935 til 1944, og Vidkun Quisling talte der flere ganger.

Den antatte koplingen til Norges samling ser ut til å ha spilt en hovedrolle i valget av Borre som arena. I 1942 kunne Gjengangeren fortelle:

«Borrestevnets midtpunkt er Føreren. Her ved kongegravene hvor rikstankens samlingsidé har sitt historiske utspring, har Føreren hvert år i pinsen samlet sine kjempere om seg. Fra Borre har i fjerne tider gått ut vikingferder til mange land. Noen for i Vestrveg og andre for i Østrveg… Mange menn av Hirden var samlet rundt Føreren i Borre i pinsen 1941. Mange av disse hirdmenn kjemper i dag i Austrveg sammen med andre germanske våpenbrødre.» (Gjengangeren, 23. mai 1942).

Et formidlingssenter på Borre ble åpnet i 2000. Midgard vikingsenter formidler vikingtidshistorien i Vestfold, og inngår i Vestfoldmuseene IKS. I 2013 sto Gildehallen, en fri rekonstruksjon av en høvdinghall fra vikingtiden, ferdig som del av senteret.

• borrestil
• gravhaug
• jernalderen i Norge
• vikingtiden

• Kulturarv Vestfold – Borrehaugene
• Midgard Vikingsenter

• Bill, Jan & Aoife Daly: The plundering of the ship graves from Oseberg and Gokstad: an example of power politics? Antiquity 86, 2012, s. 808-824
• Brøgger, Anton W.: Borrefundet og Vestfold-kongernes graver, 1916, Kristiania: Dybwad
• Brøgger, Anton W: Oseberggraven – haugbrottet. Viking 9, 1945, s. 1-44
• Draganits, Erich, Michael Doneus, Terje Gansum, Lars Gustavsen, Erich Nau, Christer Tonning, Immo Trinks & Wolfgang Neubauer: The late Nordic Iron Age and Viking Age royal burial site of Borre in Norway: ALS- and GPR-based landscape reconstruction and harbour location at an uplifting coastal area, Quaternary International, 2015, s. 96-110
• Myhre, Bjørn & Terje Gansum: Skipshaugen 900 e.Kr.: Borrefunnet 1852–2002, 2003, isbn 82-92464-01-8
• Myhre, Bjørn: Haugbrott eller gravplyndring i tidlig kristningstid? Fra hammer til kors: 1000 år med kristendom: brytningstid i Viken, 1994, s. 68-85, isbn 82-51615-34-8
• Myhre, Bjørn: Før Viken ble Norge : Borregravfeltet som religiøs og politisk arena, 2015, isbn 978-82-8084-202-2
• Myhre, Lise Nordenborg: Arkeologi og politikk. En arkeo-politisk analyse av faghistoria i tida 1900–1960, 1994, Oslo: Universitetets Oldsaksamling
• Nicolay Nicolaysen: Om Borrefundet i 1852, Foreningen til Norske Fortidsmindesmærkers Bevaring, Aarsberetning, 1852, s. 25-32
• Christer Tonning, Petra Schneidhofer, Erich Nau, Terje Gansum, Vibeke Lia, Lars Gustavsen, Roland Filzwieser, Mario Wallner, Monica Kristiansen, Wolfgang Neubauer, Knut Paasche & Immo Trinks: Halls at Borre: the discovery of three large buildings at a Late Iron and Viking Age royal burial site in Norway, Antiquity 94, s. 1-19